a123

Fra bestemors hjem

Hvorfor er så mange glade i gjenstander som tilhørte eller kunne ha tilhørt bestemoren deres?

"Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for ting bestemoren min eide og for gjenstander hun kunne ha eid. Da jeg var liten, elsket jeg å se på alt hun hadde, og hver gang hun kom på besøk, skulle jeg titte nedi det sorte nettet hennes med firkantede sølvmaljer, for å se hva som gjemte seg der nede i mørket.

Bestemor pleide å brette ut klementinen som en blomst og legge den på en glasstallerken. Nå bretter hun ikke klementiner lenger, og tallerkenen står i mitt kjøkkenskap. Som et minne som kan brukes.

Det er ikke det eneste fra bestemors leilighet som er i min nå. På samme måte har foreldrene mine mange gjenstander som tilhørte deres besteforeldregenerasjon. De grøsser når de ser tapet som leker med 50-tallets formspråk. Må man kanskje hoppe over et ledd for at hjertet skal banke litt ekstra for en gjenstand som er fra, eller later som, den er fra en annen epoke?" skrev jeg i Krigsropet nr 40 2011. (Last ned pdf.)

Hjertet mitt hopper litt ekstra når jeg finner gjenstander, for eksempel på Fretex, som kunne ha tilhørt bestemoren min. Og jeg er ikke den eneste. To bloggere, en designer, en litteraturkritiker og Frelsesarmeens assisterende informasjonssjef har også bestemorting som de er glade i. 

 

Fra bestemors hjem
I stua til Siv Iren står brudebildet av bestemoren sammen med skålen hun fikk av henne. Foto: Siv Iren Moe
Heia 70-tallet!

Tekstforfatter Siv Iren Moe, som skriver bloggen Retroglad, har en mormor som er født tjue år etter min. Det er kanskje derfor hun er mer glad i 70-tallstilen enn meg. Og kanskje er det derfor hun koker tevann i en oransje tekanne med blomster på, syr kjoler av gamle dynetrekk og strikker klær som flørter med 70-tallet.

Hjemme hos Siv Iren står mormoren, eller "Besta" som barna kaller henne, avbildet på skjenken, i brudestas med den stolte ektemannen ved sin side. Sammen med en skål Siv Iren har fått av henne.

– Mormor hadde en skål på kjøkkenet som jeg alltid likte så godt. Der hadde mormor samlet 10-øringer, og jeg husker den var helt stappa full! Når jeg lekte butikk fikk jeg stolt lov til å låne myntene, og i dag står den samme skålen her hjemme, den viste seg å være en del av et servise fra Egersund, sier Siv Iren.

Fra bestemors hjem
Kristin setter pris på godt håndverk. Foto: Kristin Jørgenvåg
Barndomsminner 

Kristin Jørgenvåg er 45 år og en håndarbeidsentusiast som alltid har hatt en «hvordan-kan- jeg -lage- noe- utav-dette»-innstilling i livet. Kristin elsker å redesigne gamle ting, og viser mange av dem på bloggen Kristins røde tråd. Mange av dem er fra hennes besteforeldre-generasjon.

Hvorfor har du forkjærlighet for gjenstander fra besteforeldregenerasjonen?

– Først og fremst er det de mange gode barndomsminnene fra Helgeland. Hver sommer på bestemor og bestefar sin gård. Massevis av steder å utforske; loft, skuffer kister, uthus, kott… Etter hvert oppdaget jeg loppemarkedenes uuttømmelige gullgruve. Mitt første møte var Frelsesarmeen i Kristiansund sine loppemarkeder, og jeg var «frelst» fra første stund!

Kristin er også fascinert av å tenke på alle som har skapt tingene. 

– Tenk på alle de flittige hendene og alt de har skapt. Ikke bare det praktiske med hele, solide klær til arbeid, men også ønsket og behovet for å omgi seg med noe vakkert. Så mange teknikker går i glemmeboken, og jeg har et mål om å løfte noen av disse gjenstandene fram i lyset igjen, ved å bruke dem som de er, eller gjennom å gi dem nytt liv i redesignprosjekt.

Hva er det med gjenstander fra den tiden?

Fra bestemors hjem
Kristin samler på pressglass. Foto: Kristin Jørgenvåg

– Folk flest hadde ikke så mange ting. Gjenstandene de fikk eller skaffet seg hadde lang levetid. Fikk de et servise i bryllupsgave, forble det finkopper hele livet, sier hun.

– Fra mine besteforeldre giftet seg rundt 1925 og til de døde på midten av 80-tallet, gikk Norge og verden gjennom en voldsom utvikling. På noen områder hang de med på utviklingen, men gårdsdriften forble på den gamle måten. Hverdagen deres var preget av hardt arbeid, nøysomhet og samarbeid. Hender som aldri skulle hvile, skapte mye mer enn sokkestrikking og lapping av arbeidstøy. Massevis av vakkert håndarbeid ligger etter min bestemor og hennes to søstre. Mest ting til huset, for klær er det ikke mye igjen av. De gikk gjerne runden fra finklær til hverdagstøy for så å ende opp som fjøsklær eller mattefiller. Jeg har til og med en liten matte vevd av utslitte nylonstrømper og dameundertøy.

Kristins bestefar var båtbygger. 

– Vi setter umåtelig pris på de vakre båtene og det tradisjonsrike håndverket hans!

Familien bruker Kristins besterforeldres hus som sommerhus. 

– Rommene er fulle av stemning og vi har gjenstander der fra de fleste tiår siden 1900! Gjenstandene har en herlig patina og er fulle av minner og historie. Jeg ser at jeg og søsknene mine samler på ting fra loppemarkeder og bruktbutikker som minner om våre besteforeldres liv. Selv samler jeg mest på fattigmannskrystall, pressglass. Og selvfølgelig får små håndarbeider som flittige kvinnehender har brukt timer på å brodere eller hekle, bli med hjem til meg!

 

Fra bestemors hjem
Kaminen har fått plass i stua. Foto: Geir-Smith Solevåg
Flytteguttas mareritt

Geir Smith-Solevåg, assisterende informasjonssjef i Frelsesarmeen, har en marmorkamin som han har arvet fra mormoren.

– Den sto i mormors finstue. Jeg fikk den ut fra huset hennes da det ble tatt av byfornyelsen, sier han.

– Siden har den vært med på flyttelasset tre ganger. Høydepunktet for flyttegutta var da den skulle fra 1. til 4. etasje i den heisløse bygården vi flyttet inn i på Majorstua.

Nå står den i stua i familien Smith-Solevågs første eide hjem.

– Stadig like fin - men stadig ikke koblet til noe pipe eller noe så den er bare til pynt.

Fra bestemors hjem
Da søsteren arvet et piano etter oldemoren, fikk Heidi denne samovaren i kompensasjon. Foto: Heidi Sævareid
Nostalgisk samovar

– Dette er samovaren min. Den har tilhørt min oldemor på morssiden, og sto i et pent møblert kunstnerhjem på Sinsen, forteller oversetter og litteraturkritiker Heidi Sævareid.

– Mine foreldre arvet den, og jeg fikk den som kompensasjon da min søster fikk familiens piano. Jeg er storfornøyd, for jeg elsker russiske romaner hvor man drikker te fra samovarer. Som bildet viser, kan man også bruke den som et skjevt speil hvor man eser groteskt ut på midten, forteller hun. 

Samovaren står på en mahognipidestall.

– Den tilhørte min grandtante på farssiden. Hun arvet den fra en rik mann hun arbeidet hos. Så dette var nok et møbel som ble høyt verdsatt av min grandante.

Hvorfor er du glad i gjenstander fra en annen tid? 

– Antikviteter som jeg kjenner bakgrunnen til får en større verdi enn ting som bare er gamle, for da klarer jeg å se for meg at de har vært i bruk. Jeg føler at det er et eget liv i dem, og spesielt viktige er gjenstander som har tilhørt slekten. De blir litt som familiebilder, men mer konkrete.

 

Fra bestemors hjem
Fugler minner Torun om bestemoren. Foto: Øyvind Yndestad
– Fuglen min!

Grafisk designer Torun Hunnes var en av de som svarte da vi spurte på Facebook om noen hadde forkjærlighet for bestemor-ting. Dette skriver Torun: "Mine barndomsminner er ikkje dei som mamma har teke bilete av og limt inn i albumet. Mine minner er små augeblikk som pappa aldri såg og som mamma ikkje hugsar. Det er bestemor sitt forskrekka blikk når eg og syster mi klarte ålure lamma inni stova, det er lukta i spisskammerset til besta og mormor som alltid måtte koke rosinene før me fekk ha dei på grauten.

Når eg drikk morgonkaffi av min blomstrete kopp tenker eg på mormor som alltid la ein gul vitaplex på fatet mitt når eg var på besøk. Når eg heller mjølk til vesle jenta mi i den vesle gule koppen som er maken til den bestemor helte mjølk i til meg, så er eg med ein gong i hennar kjøken på Hunneset. Og fordi eg nyt å ha alle dei minna rundt meg så samlar eg på ting som gir meg gode assosiasjonar til barndomen min. Eg finn små skattar på Fretex og på loppemarknadar.

«Fuglen min!» sa alltid mormor når ho tok meg på fanget og gav meg ein slik rar suss på halsen som kilte så deilig over heile kroppen. Difor kjøper eg rare fuglar som gir meg den sussen.

Bestemor lot oss alltid velge kva for ein kniv vi ville ha i skuffen sin. Ho hadde så mange fargerike og blanke fruktknivar. Eg brukar dei framleis til å smøre prim på nybakt brød.

Eg får ikkje nok blondedukar. Men eg kjøper kun dei som er handlaga. Eg trur alle dukane eg har er laga av gamle damer som har slike fine hender som mormor hadde. Slike lange slanke fingrar, med gjennomsiktig hud og med blodårer som ligg oppå. Eller som besta. Ho hadde små lubne nevar med tjukk hud og jord under naglane.

Slik berikar eg min kvardag. Og eg kjem støtt på nye gløymte episodar som eg kan fortelje til mi dotter, og som gjer at eg smiler resten av dagen. For kven likar ikkje å gå ut ein tidleg kald vintermorgon og høyre mormor sine gode ord i hjarte, ord som eg vart mint på fordi saltkaret mitt er forma som ein fugl." 

 

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

 

PS! Ta også en titt på denne bloggposten på Nostalgias hus, der bloggeren forteller om hennes forhold til farmorens gjenstander.