a123

Piken med pop-perlene

For Kristin Minde er troen som en himmel over hverdagen som leken platedebutant.

Piken med pop-perlene
Kristin Minde Foto: Kai-Otto Melau

Kristin Minde svinser ut av bussen med hvite ørepropper i øret. Inn på Colletts café på St. Hanshaugen i Oslo. Skrur av en Håkan Hellstrøm-låt som er trist og glad på samme tid. Synker ned i en sjarmerende slitt lenestol noen sekunder, før hun ikke lenger er alene. Før hun må svare på spørsmål om låtskriving og den ferske debutplaten, dele tanker om hverdag og tro, fortelle historier om barndom og det så langt levde voksenlivet.

– Jeg er et følelsesmenneske. Glad og nede. Høyt og lavt. Blant de som er glad i utfordringer, og de som synes det er utrolig gøy å få holde på med musikk. Og å få gi ut plate, sier den 28 år gamle strilen som ventet med det siste til hun var ferdig med å ta mastergrad i musikk.

 

Over bakken

I vintage-skinnvesken som står på gulvet ligger albumet hennes, Six feet over.

– «Six feet under» er som kjent et uttrykk for å være død og begravet, i motsetning til six feet over som kan bety veldig levende. Det føler jeg platen er.

Tittelen er hentet fra sangen «The world is at your feet».

– Den handler om gleden over å være forelska og bare sveve og føle at alt er perfekt. Alle bør prøve å sveve litt av og til. Drømme.

«The night is drawing near», som oser av James Bond-referanser, lå på nrk p1s spillelister i 14 uker. Hun har spilt den og mange av de andre låtene på Fretex Unika under By:Larm-festivalen. En blåsekvartett fra Frelsesarmeen akkompagnerer piano og hammondorgel på et av sporene, «Home».

Musikken har fått klistrelappen musikalpop, og spenner fra rolige, ettertenksomme sanger til lystige arrangementer med en godtepose av instrumenter, som vibrafon, lekepiano og klokkespill.

– Jeg ønsker å formidle gode historier og opplevelser, sier Kristin. Hun har mange skapninger og ulike jegpersoner i tekstene sine. Noen sprekker nesten av lykke, andre har en tung bør å bære.

– Jeg er fascinert av gamle skillingsviser, og jeg hadde lyst til å ta fram den sjangeren igjen, og se om jeg kunne gi den en plass i et poplandskap. Det lages altfor lite popmusikk som ender trist.

C-d-e

Kristin klimpret sine første toner på pianoet hjemme på Frekhaug utenfor Bergen da hun var fem år gammel.

– Skalaer var en slager, ler hun.

– Jeg hadde en pianolærer som var opptatt av at spilling var en lek. Og låtskriving var en lek. Så det var ikke noen stor bøyg å begynne med det.

Lille Kristin skrev noen skriblerier, som hun kaller det.

– Sangene var barnerim, sier hun blygt.

– Husker du en av dem?

– Ja, men jeg vet ikke om det er så mye å nevne…

Til slutt gir hun etter.

Se fugl fly

Mot den hvite sky

Den reiser mot et annet land

Der hvor sorgen uteblir

– Jeg skrev den da jeg hadde mistet en venninne, sier Kristin som var 10 år den gangen.

– Er det andre landet himmelen?

– Ja, det kan være, sier hun hemmelighetsfullt.

 

Kjærlige armer

Virker ansiktet kjent? Kristin Minde var med i vokalgruppen Nardus som sang i nrk-programmet Absolutt norsk i 2002 og 2003. Med Rune Larsen som programleder og de seks jentene som solister og korister.

– Nardus var en musikalsk dannelse for meg. Jeg lærte mye av å synge sammen med andre flinke folk, sier Kristin som vokste opp sammen med de andre medlemmene.

Nardus gav ut platen Uncovered i 2002. Og er det noe som er utildekket med den, så er det jentenes kristne bakgrunn. Kristin står bak sangen «Arms of love», som handler om Guds kjærlighet til menneskene.

–Troen har alltid vært en naturlig del av livet mitt. Som en himmel over hverdagen. Den løfter meg i ulike situasjoner.

Faren til Kristin er prest.

– For meg var det en god ting å vokse opp som prestedatter; jeg likte å være med rundt og synge.

Da faren ble fengselsprest, ble Kristin fengselssangerinne.

– Det er annerledes og fint å synge i fengsel. Men det kan også være tungt å formidle budskap om frihet og familie der, det utfordrer meg å møte mennesker som ikke har nettopp dette som jeg opplever som en selvfølge, sier hun. Kristin forteller at hun snakker med de innsatte når sangdelen er over.

– De synes det er godt å få tenke på noe annet en stund.

Kristin har også spilt på andre utradisjonelle scener. For et år siden var hun på sykehjemsturné i Oslo-området.

– Det var lagt til demensavdelinger, sier Kristin som har arbeidet med eldre i Kirkens Bymisjon.

Å holde konsert for demente med de samme sangene som hun spiller på feststemte scener og ungt publikum, gjorde inntrykk.

– Av og til så var det akkurat som om jeg møtte de nydelige damene da de var unge.

Øynene tindrer.

– Det var utrolig sterkt.

Om kort tid skal Kristin gjeste sykehjem igjen, Vestlandet står for tur.

 

Tenner lys

Før en konsert roer hun ned og snakker gjennom programmet med musikerne.

– Jeg pleier ikke å be før jeg går på scenen, sier Kristin. – Ikke det at jeg holder avstand til Gud, men jeg føler at dette er min jobb. Jeg vet hva jeg skal gjøre og hva som kreves.

Hun har sunget mange salmer opp gjennom, men «Jeg er en seiler på livets hav» stikker seg ut i mengden.

– Jeg liker skjørheten i teksten. En undrende person på vei til noe ukjent.

– Når opplever du Gud mest nær?

– I høst var fetteren min i en trafikkulykke, han lå i koma i mange uker. Det var en tøff høst. Da var det godt å ha noen å vende seg til. Noen som kunne bære oss gjennom den vanskelige tiden, forteller Kristin.

– I situasjoner man ikke har kontroll over selv, er det godt å ha en tro. Å ha lov til å være liten, sier hun og forteller at når andre har det vanskelig, tenner hun gjerne lys.

Kristin lener seg frem.

– Du spurte tidligere om hvordan troen har vokst fram. Jeg er ikke akkurat noe englebarn, og når du har vokst opp som prestedatter så har du kanskje behov for å ta litt avstand fra det, for det kan være lett å føle at du ikke har tenkt frem ting selv. Jeg har gått en del runder med Gud, og har kanskje ikke vært det perfekte eksemplet, sier hun.

– Men det er plass til meg óg.

Kristin mener at tvil er en del av det å tro.

– Det er viktig å ha lov til å stille spørsmål. Samtidig har jeg ikke behov for å ha svar på alt.

 

Når en låt blir til

– Er det noen ganger vondt å skrive låter?

– Ja, det er jo de som sier at det å skrive er terapi. Og det har det vært gjennom vanskelige tider. Men det er viktig å skrive sanger når man har det bra også. For livet er jo både bra og dårlig. Derfor kan noen sanger gjerne handle om noe så banalt som gleden over at det er sommer og varmt i luften.

Innholdet i de nyeste tekstene er allmenne, uten et spesielt religiøst budskap.

Kristin blir inspirert av mennesker hun møter, av egne tanker og opplevelser, og, naturlig nok, av andres musikk. Men når hun skal skrive selv, er øreproppene i hvilestilling.

– Jeg trenger ro for å formidle inntrykkene.

– Hva slags inntrykk tenker du på?

– Det kan være alt fra en fugl utenfor vinduet til en kommentar fra en gammel dame på kafé.

Inntrykkene fra sangen «Home» går lenger tilbake.

– Den sier noe om hvordan oppveksten min har vært med på å prege meg. Og at et hjem er mer enn vegger og tak.

My home is the place where my heart does reside

My home is the place that I keep in my mind

When I’m safe, when I fear

Far away, when I’m near (…)

This road lies open before my feet

I travel along to the path that I seek

One day I’ll find what’s still hidden for me I’ll be wise,

I’ll be old before my life is complete (…)

I’m guided by the lights that are shining

I’m headed towards the sky that is blue

Still wondering where the wild winds blow

– Tro har lenge vært tabu i popmiljøet, hevder Kristin.

– Men jeg tror det er i ferd med å utvikle seg. Karpe Diem har jo gitt ut en låt om at man kan være vanlig menneske og religiøs, og stavangerbandet Tôg er åpne om sin tro, sier hun.

– Det er lov å være hele seg.