a123

En god søndag

Foto: Ranveig Nordgaard

Hver søndag smyger et dusin frivillige seg ut av sengen i 7-tiden for å bli med å lage en god søndagsmiddag til brukerne på fyrlyset, frelsesarmeens kontaktsenter for hjemløse og rusmisbrukere. og de elsker det.

En god søndag
Fungerende leder Elisabeth Ødemark byr på fårikål, vennlige ord og mye latter. Foto: Ranveig Nordgaard

Tusler du rundt i gatene på Grønland en søndag morgen, er det ikke mange du møter på. Litt søppel i veikantene tyder på at det har vært mennesker her nylig, men ellers er det helt dødt. Bak de gjentrukne gardinene på Fyrlyset er det derimot fullt liv. Kniver med smør veives og sleives, brett med stabler av nysmurte matpakker bæres rundt, en svak eim av fårikål siver ut fra den enorme gryta på kjøkkenet, og skravlingen og latteren ljomer. Klokken har så vidt passert 9.00.
– Uff, det er jo litt dumt å kaste mat, men skalker må vi kaste. Det er dårlig med tenner til å tygge skorper med, forteller Lisbeth Aasland, mens hun snur et helt brett med brødskalker på hodet så de havner i en stor, sort søppelsekk.
Lisbeth ble rekruttert som frivillig av venninnen som sitter på nabo-
stolen. Nå har hun smurt matpakker og hjulpet til på Fyrlyset i halvannet år, og er blant de ferskeste i gjengen. Anne har vært med i fire år, Arne Henning i ni. Inger Helene i seks. Bente har også vært med i seks år. Og de siste årene har hun fått med seg datteren sin på 21, som stortrives.
– Hun har skikkelig dårlig samvittighet når hun ikke får vært med, som i dag, forteller hun.
Én av søndagene i måneden er det fårikålgruppa som stiller opp for å gi brukere av Fyrlyset en god søndag, med varm fårikål i magen og en matpakke eller to i sekken. Og noe godt å ta med seg ut i vinterkulda. I år er det 20 år siden første servering.

Tapte, heldigvis

I 1989 gikk Leif Asbjørn Brenne gjennom en skilsmisse. Hvem som skulle feire første jul med barna ble avgjort ved loddtrekning. Leif Asbjørn tapte.
– Heldigvis!
For ikke å sitte hjemme alene på julaften ble han tipset om å ta kontakt med major Njål Djurhuus på Fyrlyset. Han var kjapp med å ringe.
– Æ har barnetrua. Æ røyke. Æ e itj avholds, og æ kan fyre av noen stygge gloser om jeg blir sinna, men jeg vil veldig gjerne hjelpe te, sa æ te han Njål.
«Fint! Kan du møte meg om 20 minutter?» var svaret fra den andre enden av røret.
Slik ble julepatruljen til. Leif Asbjørn
og Njål kjørte gatelangs og plukket med seg dem som lå ute. Ga dem en seng og litt mat.
– Men jeg så jo at behovet var der hele året, i sær for mat. Riktig, næringsrik mat.
En dag Leif Asbjørn ryddet i et av Frelsesarmeens fryselagre fant han 18 frosne lam. Han fikk en idé: Kunne de bruke kjøttet til å lage middag til Fyrlysets brukere én gang i måneden? Med kun et suppekjøkken tilgjengelig var fårikål den enkleste løsningen. Første søndag mettet middagen 80 sultne sjeler.
– Lammene var levert av matbutikken Jacobs på Holtet, og smakte helt nydelig.
I et helt år fikk Fyrlyset stadig flere middagsgjester. Snart var alt kjøttet oppbrukt. Leif Asbjørn tok turen opp til Jacobs og banket på.
– Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten der jeg stod og skulle fortelle at jeg ikke klarte å ta følgene av det jeg hadde gjort.
Men i døra stod et varmt og mildt menneske som ba Leif Asbjørn fortsette med det han hadde startet. Lammekjøttet skulle de stå for. Leif Asbjørn var overlykkelig, og ett skritt nærmere målet.
– Målet er klart! Drømmen om å åpne dørene på Fyrlyset en søndag og at ingen kommer! Men det kommer nok ikke til å skje, det må vi bare akseptere. Så vi legger til side tanken på hvorfor og hvordan og prøver å gi gjestene en best mulig søndag!

1200 skiver

– Vi ligger litt bak, så nå må vi kjappa på!
Inger Helene Vibe-Müller holder et øye med tiden mens hun stabler matpakkene i høye tårn i kjøledisken. Disken er helt full, men det holder ikke. 400 matpakker skal smøres. I alt 1200 brødskiver. 400 med brunost, 400 med gulost, og 400 med kjøttpålegg. I den rekkefølgen, så pålegget setter minst mulig smak på brødskiva over.
– Og så skal de pakkes så teksten «Men Gud kan» synes. Her er ikke noe en tilfeldighet, nei! forteller Per Schulze.
Per er, som Leif Asbjørn, medlem av Norsk Frimurerorden. Verken familie, venner, naboer eller bekjente slipper unna Leif Asbjørns ivrige rekruttering til frivillig arbeid på Fyrlyset. Heller ikke Frimurerordenen slipper unna. Suksessen med månedlig fårikålmiddag viste et stort behov for varme måltider de øvrige søndagene. Og med økonomisk støtte fra losjen og storstilt innsats fra frivillige, ble pølsegruppa, lapskausgruppa og kjøttkakegruppa dannet.
Den siste skiva med gulost er smurt og pakket inn i nisteposen. Nå er det frokost for brødskivesmørere og fårikålrørere. Et koselig langbord er dekket med levende lys og mye godt pålegg. Elisabeth, en pen, energisk dame, tar ordet. Ber først, informerer etterpå. Hun prøver å senke tempoet, men begynner i stedet å fortelle både på utpust og innpust.
– Det er egentlig ikke jeg som er sjefen. Det er Leif Asbjørn, et unikum av en person! Uten han hadde vi ikke fått til dette. Men moren hans ble plutselig syk. Derfor har jeg fått ansvaret, og derfor er det litt ekstra kaos i dag. Heldigvis har vi fått låne to menn fra pølsegruppa, sier hun.
– Du vet hva det gjelder når telefonen ringer 6.30 søndag morgen, skyter Roger Lindstrand fra pølsegruppa inn.
– Ja, jeg hadde litt dårlig samvittighet for å ringe Roger i dag, innrømmer Elisabeth.
– Jeg trodde han skulle på skitur. Skulle du det?
– Hmmmm, ja, jeg skulle vel det. Men det er bare hyggelig å komme hit i stedet!
– Hva er de gode og dårlige sidene ved å jobbe som frivillig her?
Betenkningstid trengs ikke. Svarene kommer som skarpe skudd fra hele gjengen.
– Det er bare gode sider!
– I gruppa møter vi andre med samme interesse. Vi har blitt en veldig god, sammenspleiset, sosial gjeng.
– Det å føle at man kan bety noe for noen... For mange er dette det ene varme måltidet de får denne uka.
– Det er mange fine folk som kommer innom. Vi får møte dem som ikke trakk et like godt lodd som oss. Det er så små marginer som kan sørge for et tøft liv.
– Det er godt å være her! Jeg får perspektiv på hvor godt jeg har det, sier Berit Moa Bråten. Det blir stille, som om gruppa noen få sekunder blir grepet av kollektiv ettertenksomhet.

 

Dette er et utdrag av en artikkel i Krigsropet nr 8 2012, du finner flere smakebiter her. Liker du magasin bedre på papir? Fyller du ut dette skjemaet sender vi deg et gratis prøvenummer i posten. Du kan også gi prøvenummeret til en venn.