Krigsropet - Frelsesarmeens ukemagasin

Det er ikke få roller Dennis har innstudert. Tyven Sebastian i «Kamilla og Tyven», Tevye i «Spellemann på taket», den hellige Alosja i «Brødrene Karamasov» og rundt 70 typer til.

– Jeg vil vite hva som skjer før og etter det man ser på scenen. Hvorfor et menneske er som det er, og hvordan det kan forandre seg.

Derfor liker han å spille mennesker som strever.

– Hos personer som har et synlig problem er det enklere å ta tak i livsmønsteret til personen og bakgrunnen for problemet, sier Dennis som synes det er spennende å prøve å løse problemstillingene stykkene tar opp, sammen med publikum.

For et år siden reiste skuespilleren land og strand med Riksteatrets oppsetning av «Meg eier ingen». Kveld etter kveld gikk han inn i rollen som Leif, en far som er så glad i flaska at datteren flytter ut hjemmefra som 14-åring.

– Forfatteren, Åsa Lindeborg, følte at hun sviktet sin far da han trengte det mest. Jeg bygde karakteren på kjærligheten hun hadde til pappaen sin.

Han forstår hvorfor Leif ble alkoholiker.

– Det å drikke øl og sprit var en del av mannsmiljøet han gikk i på 70-tallet. Hadde du problemer, snakket ingen til deg om det. Du fikk kjapp avrusning og var ellers fanget i ditt eget problem.

Dennis var opptatt av å vise varmen faren hadde for datteren.

– Hvordan kan vi se mennesket bak alkoholikeren?

– Det er ikke bare vi som må se det, det er samfunnet. Helgefylla er noe dritt. Hvordan kan man fjerne trangen noen mennesker har til å være berserk-vikinger som drikker og voldtar? Samfunnet kan gjøre mer for å hjelpe dem som sliter med å komme ut av den vanskelige virkeligheten.

Han har spilt flere karakterer som føler at de nesten bukker under, og har kjent på hvordan de kan ha det.

– Som Leif gikk jeg inn i det mørket hver eneste kveld på scenen, og jeg vet også mye om det privat.

Hvordan man kommer ut av mørket er forskjellig. Noen finner trøst i troen på noe som er større enn dem selv, eller i å være sammen med andre mennesker. Hvordan andre behandler deg, kan ha mye å si for prosessen.

– Å lære seg å ikke se ned på folk, burde være pensum på skolen.

Å strekke til

– Har du noen gang følt at du har mistet deg selv?

– Ja, når jeg er oppi mange forskjellige ting på en gang og ikke får stoppet karusellen og satt meg ned. Det å lure på hvem man er, er en underlig følelse.

– Ville du ha beskrevet deg selv annerledes i dag enn da du var 30?

– Ja, jeg var veldig redd for å ikke strekke til, det kan jeg være til tider nå også. Jeg var redd for å ikke «please» omgivelsene mine.

De gav ham ikke akkurat stående applaus da han på begynnelsen av 80-tallet sa replikken: «Jeg vil bli skuespiller». Moren var den eneste som så uttrykksbehovet.

– På den tiden turte man ikke å si at man ville følge drømmen sin. Så jeg tok en stor sjanse da jeg valgte denne yrkesveien. I 30- og starten av 40-årsalderen lurte jeg på om jeg var et lykketreff eller om jeg hadde gjort det riktige valget.

Det gjorde ham feig og beskyttende «overfor meg og mine».

– Jeg spilte en rolle og rømte fra den Dennis jeg egentlig var. Men da jeg ble 50, ble ting vatra på en annen måte i meg. Jeg måtte ned i den berømte potetkjelleren og hente meg opp igjen, sier han.

– Nå er jeg på jakt etter den gode gamle som jeg i utgangspunktet var. Jeg håper jeg finner noe jeg liker.

Han håper på å finne åpenheten og nysgjerrigheten som gjør at han blir overrasket.

– Jeg savner å fryde meg over at jeg opplever og ser noe nytt.

– Hvordan vil du beskrive deg selv nå?

Dennis ser lenge opp i taket.

– Jeg er nysgjerrig og leken. Noen har kalt meg humørsjuk, men det er jeg ikke så mye lenger, sier han.

– Det er positivt å komme oppi i åra og bli ferdig med ting. Jeg bryr meg ikke om hva folk synes om meg lenger. Jeg prøver å gjøre det beste jeg kan på jobb, og er det ikke bra nok får de finne en annen. Det er i alle fall ingen skuespiller som er uerstattelig. Heh.

heidi.goodreid(a)frelsesarmeen.no

Dette er et utdrag av en artikkel i Krigsropet 1-2 2012, du finner flere smakebiter her.