a123

Kultur som medisin

Foto: Torill Helene Heidal Landaasen

Anne Karin Elstad byr på sine mest sårbare øyeblikk gjennom forfatterskapet. På Frelsesarmeens kulturkafé for eldre er bøkene et eksempel på kultur som virker.

Kultur som medisin
Anne-Karin Eldstad Foto: Torill Helene Heidal Landaasen

Lørdag formiddag. Kafeen på Ensjø-tunet Omsorg + i Oslo fylles av beboere og besøkende. På bordene ligger Anne Karin Elstads bøker og gir en pekepinn om dagens tema. Slektsromanen Folket på Innhaug, serien om Julie og selvbiografien Hjem – Elstads persongalleri viser menneskelivets mange fasetter.

– Kulturen står på egne ben og gjør noe med oss, sier Solfrid Slettholm. Hun er avdelingsleder for Ensjøtunet Omsorg + og ansvarlig for kulturkafeen som var Ensjøtunets nysatsning i fjor høst, og har så langt disket opp med klassisk musikk, jazz og litteraturtime. I år åpnes dørene for ny og variert kvalitetskultur hver siste lørdag i måneden.

Kulturkafeen er i tråd med regjeringens satsning Den kulturelle spaserstokken som vil øke samarbeidet mellom kultursektoren og omsorgssektoren. Forskning viser at kultur gir helsegevinster som mindre behov for medikamenter, og i Finland deles til og med kulturopplevelser ut på blå resept.

– Kultur gjør de eldre til en del av samfunnet gjennom glede og fellesskap, sier Slettholm.

 

Inspirert av slekta

Applausen er livlig når den prisbelønte forfatteren entrer den lille scenen. Anne Karin Elstad er blitt 74 år, men er fortsatt levende opptatt av litteratur og kultur. Hun debuterte som 38-åring med første bind i klassikeren Folket på Innhaug, og ble etter hvert en av de mest leste norske forfatterne. Selvstendige kvinners oppvekst, arbeid, kjærlighet og opprør – hennes historiske romaner appellerer, og samtidsromanene har skapt heftig debatt.

Det hele begynte med Elstads drøm om å skrive og med lysten til å formidle noe viktig. Omfanget forutså hun ikke.

– Jeg var jo bare en bondejente fra Nordmøre, og jeg kunne ikke så mye om det å skrive. I tillegg hadde jeg tre barn og full lærerjobb, og jeg ønsket å være en god husmor og mor, forteller Elstad på kulturkafeen.

Hun kompenserte for romandrømmen ved å lese mye, skrive til lokale revyer og reise rundt og lese opp andres tekster. Det var først i påsken 1975 at vendepunktet kom. Elstad besøkte barndomshjemmet og hadde for alvor begynt å interessere seg for slekta og røttene sine.

– Far fortalte mye fra begynnelsen av 1800-tallet, fra da folk flyttet fra karrige kår i dalstrøkene og ut til kysten. Mine tippoldeforeldre flyttet fra Kvikne til Nordmøre i 1930 og var den tidens innvandrere, sier Elstad.

Etter denne påsken reiste hun hjem og begynte å skrive.

– Jeg så romanen som et bilde, som et rammeverk med et stort, blankt lerret, sier hun.

Først kom rammeverket på plass. Steder, natur, miljø og historikk både fra Norge og Europa, Napoleonskrigene, det spente forholdet til nabolandet Sverige og blokader på sjøen. Så fyltes lerretet med personer og handling, med kjærlighet, uekte barn og sterke kvinner, hverdag, høytid og holdninger. Folket på Innhaug er oppdiktet, men mellom linjene høres gjenklangen fra Elstads egen slektshistorie.

– Det ble et eventyr, sier hun.

Bare to år etter debutromanen kunne hun si opp lærerjobben og bli forfatter på heltid.

torill.helene.landaasen(a)frelsesarmeen.no

Dette er et utdrag av en artikkel i Krigsropet nr 5 2012, du finner flere smakebiter her. Liker du magasin bedre på papir? Fyller du ut dette skjemaet sender vi deg et gratis prøvenummer i posten. Du kan også gi prøvenummeret til en venn.