Venter på en buss

Klokken har nettopp passerte elleve en kald og mørk februarkveld i hovedstaden. På sjøsiden av Oslo S begynner det å samle seg folk.

- Hvor blir det av bussen, sier en sliten mannsstemme mens han speider utålmodig ned mot Dronning Eufemias gate.

Gruppen av ventende menn blir større og større jo mer klokken tikker over elleve. Han som er mest utålmodig heter Lars. Han bor for tiden på hospits, men der er det så mye bråk om natten at han ikke klarer å få sove. Men på Frelsesarmeens Suppebuss har Lars ingen problemer med å få seg en blund på øye. Nå har han vært våken i over ett døgn, og venter utålmodig på sitt mobile soverom. Og plutselig dukker den hvite bussen med røde gardiner opp. Nå teller gruppen av ventende menn femten stykker. Og med Lars i spissen marsjerer de inn i herligheten.

 

Suppebussens far

I døra på bussen står Leif-Asbjørn Brenne og hilser nattens gjester velkommen om bord. Etter å ha jobbet på bussen i nesten tjue år, kjenner han de aller fleste av ”passasjerene”.

- I den verste kuldeperioden i vinter stod vi og banket liv i frossene kropper hver kveld. Noen måtte kjøres til legevakta, men de fleste klarte vi å få liv i på egen hånd. Jeg er helt sikker på at Suppebussen har reddet mange mennesker som ellers ville ha omkommet i kulda, sier han.

Bussen har med andre ord blitt et overlevingssted for mange bostedsløse i hovedstaden på vinteren. Vanligvis er suppebussen ute to ganger i uka med varm suppe til trengende. Men når gradestokken viser fem minusgrader eller mer, blir suppebussen gjort om til varmestua med litt enklere matservering.

- Det verste med jobben er når vi må tømme bussen på morgenkvisten. Da er det fortsatt en time igjen til de åpner på Oslo S, og mange må derfor gå gatelangs til neste ”varmestue” åpner, sier Leif-Asbjørn.

 

 

 

Hvordan er en typisk natt på Suppebussen?

- De fleste nettene er veldig rolige. Etter at folk har fått seg mat og drikke sovner de fort i setene. Da råder stillheten på bussen, bare avbrutt av dempet småprating og snorkelyder. Av og til kan det oppstå bråk på bussen, men dette er ikke ondsinnet bråk. Årsaken er ofte at folk har tatt dop av dårlig kvalitet eller at noen sliter med psykiske problemer, sier han.

 

Starten

Leif-Asbjørns lange engasjement for de som sliter i hovedstaden startet på slutten av 80-tallet.

- Jeg var nyskilt, det var jul og barna mine skulle være hos sin mor. Derfor ringte jeg Njål Djurhuus (tidligere informasjonssjef i Frelsesarmeen) og kom med følgene tilbud: Jeg stjeler ikke, men jeg røyker og er ikke avholdsmann, og hvis du trenger meg vil jeg gjerne hjelpe til i jula.

Den juleaften kjørte vi rundt i Oslo sentrum og plukket opp hjemløse som vi tok med til rusomsorgens lokaler i Urtegata. Og her serverte vi både julemat og julestemning, minnes Leif-Asbjørn.

Men dette ble også starten på hans årelange innsats for trengende i Oslo, og ikke minst forløperen til dagens Suppebuss.

 

Suppebussen

Med en varebil begynte Frelsesarmeen på midten av 80-tallet å kjøre ut suppe og mat til hovedstadens trengende. Etter hvert ble varebilen byttet ut en med 26 år gammel buss, men den ble etter hvert ganske sliten og lite samarbeidsvillig med sjåføren. Prisen på en ny buss var 2 millioner kroner, men hvor kunne man få tak i de pengene? Suppebuss-ildsjelene Leif Asbjørn Brenne og Njål Djurhuus hadde svaret på det, og satt i gang tidenes kronerulling. Fra både oljeselskap og frimurerlosjen kom det inn store pengegaver, men fortsatt manglet de 700 000 kroner. Men etter et oppslag i Aftenposten Aften kom også de siste pengene på plass.

- Samme kveld som Aftenposten hadde skrevet om saken vår ringte investor Ola Mæhle meg, og han hadde følgende beskjed: Bestill bussen, jeg skaffer pengene! Og sammen med noen velstående venner klarte Mæhle å skaffe de siste 700 000 kronene, forteller Leif-Asbjørn.

I desember 2000 kunne Frelsesarmeen ta i bruk en splitter ny og spesialinnredet Suppebuss. Og siden den gang har det blitt servert nærmere 400 000 porsjoner med næringsrik suppe fra det mobile herberget.

 

Finner ikke ”av-knappen”

For å holde varmen på kalde vinternetter må bussen stå på tomgang, og det sliter selvsagt på motoren. Nylig ga Frimurerlosjen penger til et nytt til og større aggregat til bussen. Dermed håper Leif-Asbjørn at dagens Suppebuss vil vare i hvert fall i ti nye år.

Og like lenge vil trolig også Suppebussens far stå på for de som sliter i byen med det store hjertet. For han har følgende forklaring på hva som er drivkraften bak hans sterke og dype engasjement:

- Vår Herre har satt i gang en motor i meg, og jeg har ennå ikke klart å finne ”av-knappen”.