a123

- Gjør godt å kunne gjøre en forskjell

Tre kvinnelige offiserer ser tilbake på 45 års tjeneste i Frelsesarmeen.

- Gjør godt å kunne gjøre en forskjell
Inger Marit Nygård, Anne Marie Levang og Marit Krumsvik. Foto: Jarle Stokland

 

I 1966 startet tre unge damer på Frelsesarmeens Krigsskole i Enebakkveien i Oslo. Anne Marie Levang (Skivik) fra Haugesund, Marit Krumsvik (Urke) fra Volda og Inger Marit Nygård (Thomassen) fra Skien hadde alle fått et sterkt kall om å bli offiserer i Frelsesarmeen.

- På den tiden var det ganske strengt på krigsskolen. Jeg husker vi bare kunne ta med oss fem personlige ting hjemmefra, og lyset på rommet måtte skrus av kl 22 hver kveld, minnes Anne Marie.

- Også var det egen trapp for kvinnelige og mannlige kadetter. Guttene fikk bruke hovedtrappa på skolen, mens vi jentene måtte bruke baktrappa. Det er godt at noen ting har gått fremover her i verden, sier Inger Marit med et smil.

 

Offiser i 45 år

Nylig kunne de tre damene motta nålen for 45 års tjeneste i Frelsesarmeen. Tjenesten har vært i både inn- og utland, korps, institusjoner, offiserskolen og HK. Og de er alle tre glade for at de har fått muligheten til å gjøre en forskjell for mennesker de har møtt i sin lange tjeneste.

- Et av mine sterke FA-minner er fra tjenesten i Kongo. Da opplevde jeg på et møte at hundrevis av mennesker strømmet til botsbenken. Det var et åndelig høydepunkt for meg, sier Inger Marit.

- Akkurat nå er jeg besøksoffiser for pensjonerte offiserer. Da er det fantastisk å få oppleve at troen holder helt ut hos de gamle. Selv ved livets slutt kan de smile og holde fingeren i været, sier Marit.

 

- Gjør godt å kunne gjøre en forskjell
Også advokat Brynjar Meling hadde lyst til å hilse på de tre flotte offiserene. Foto: Jarle Stokland

Kvinner i FA

Også kvinnerollen i Frelsesarmeen har vært i stor utvikling på 45 år. Alle tre damene er glade for at tiden da gifte kvinnelige offiserer ble regnet som kun ”offiserfruer” er over. Både Marit og Inger Marit måtte vente helt til slutten av 80-tallet før de fikk sin egen ordre.

- I 1989 fikk jeg min første egne ordre til offiserskolen. Da trodde mange at jeg skulle skilles siden ordren ikke også gjaldt min mann, minnes Inger Marit.

 

Verdt sin pris

Ingen av damene har angret på at de valgte å bli offiserer i Frelsesarmeen, selv om alt har sin pris. Som kjent var forflyttningssystemet mye strengere før, og offiserene ble flyttet annen hvert år. Dette var særlig krevende for ”offiserbarna”.

- Rød lapp i postkassen betydde at vi måtte vi ta farvel med korpset. Og så tok det om lag en uke før den blå lappen kom med ny orde. Jeg husker godt hvor spennende det var å vente på den blå lappen, sier Anne Marie.

- Selv om det var krevende å måtte flytte så ofte, så var det prisen vi måtte betale. Vi hadde alle opplevd kallet og var valgt ut av Gud til å bli offiserer, avslutter Marit.