a123

20 år med baby- og småbarnssang

20 år med baby- og småbarnssang
I 20 a°r har sma°barnsforeldre tatt med barna til Frelsesarmeen for a° synge og ha hyggelig fellesskap. For noen har ba°de sangen og relasjonene fa°tt bety ekstra mye na°r livet har røynet pa°. Her fra babysang pa° Frelsesarmeen i Drammen. Foto: Torill Helene Heidal Landaasen/Arkiv

I 20 år har foreldre kommet med barna og livene sine til baby- og småbarnssang på Frelsesarmeen. Mange har fått gode øyeblikk av nærhet, slitesterke relasjoner og styrke når livet røyner på.

I dag finnes det mange aktiviteter for småbarnsforeldre og barna deres, både med og uten en kristen ramme. Slik var det ikke for 20 år siden da Frelsesarmeens baby- og småbarnssangtilbud ble startet. En av pionerene var Ruth Elisabeth Engøy Solberg. Da hun fikk sitt første barn i 1995, kjente hun selv behovet for et godt nettverk.

– Jeg gikk på barseltrening i Lillehammer. Det var rart at folk gikk rett hjem etter treningen uten å snakke sammen, slik jeg var vant til at vi gjorde i Frelsesarmeen. Jeg kjente at tilbudet ikke var dekkende nok. Det var kjedelig å trene uten egentlig å møte noen.

På denne tiden ble hun spurt om hun ville være med på kurs i småbarns-rytmikk på Jeløya i regi av Frelsesarmeens barn og unge (FAbU). Da hadde Frelsesarmeen på Bryne allerede startet med sanggrupper for småbarn, inspirert av Frelsesarmeen i Sverige.

20 år med baby- og småbarnssang
Ruth Elisabeth Engøy Solberg, en av initiativtakerne til babysang.

– På kurset fortalte Eva Nordenberg og Maragreta Ivarsson om småbarns-rytmikk i Sverige. De avsluttet med å gå rundt blant oss mens de ba for babysangs framtid i Norge. Jeg og Line Isegran kjente sterkt at dette var noe vi ønsket å gjøre.

Kort tid etter ble begge ansatt i to halve stillinger. De reiste rundt til Armeens menigheter og så på mulighetene for å starte babysang. Ruth Elisabeth merket fort at konseptet ikke var vanskelig å markedsføre. Småbarnsforeldrene strømmet til Frelsesarmeen. Hun tror mange kjente på det samme behovet som henne: En nettverksbyggende aktivitet der man kunne ta med de små. I babysangs første dager ble mye av materialet fra Sverige brukt, samt folkesanger og materiale fra Musikk fra livets begynnelse, et lignende konsept uten kristent innhold. Men Ruth Elisabeth kjente at det manglet noe.

 

Sanger for det sårbare livet

Hun var bevisst på at småbarnsforeldre er i en sårbar fase av livet og har ulike ståsted. Hun ønsket ikke at noen skulle føle press til å motta forkynnelse eller delta i lovsang for å kunne delta i fellesskapet.

– Babysang skulle være et sted der folk kunne «ha guarden nede». Likevel var vi tydelige på at hovedmålet var å få formidlet et positivt gudsbilde. Vi ønsket at foreldrene skulle skjønne at det var trygt å komme på Frelsesarmeen, og at de kunne komme som de var. De måtte ikke gjøre seg mer kristne. Her skulle folk kunne sitte med tvilen sin, eller det faktum at de ikke tror.

Babysanglederne merket fort at ikke alle foreldrene hadde et positivt gudsbilde. De aksepterte ikke uten videre sanger om at Gud er god.

– Jeg ønsket å få laget flere fortellende sanger, og så stole på at Gud er sterk nok til å virke når det trengs for den enkelte.

Hun utfordret flere skribenter i Frelsesarmeen til å lage nye tekster. I prosessen med å få laget den første babysang-cd-en Bom Chicka Bom, jobbet hun mye med Ingebjørg M. Lyster.

– Jeg fortalte hva jeg ønsket skulle være målet med sangen, og så skrev hun teksten. Da jeg ønsket meg flere sjøsanger, skrev hun:

Vi er i båt på en stille sjø, gynger så forsiktig.

Båten er liten, men trygg og stø, en engel er om bord.

– Det er kjempefint, men jeg fortalte at jeg trengte et vers til. For det er ikke alltid stille sjø. Vi må ha fram at ruskete vær også er en del av livet. Da ble neste vers slik:

Vi skal i båt under all slags vær, Livet er mangfoldig!

Båten vil holde for tiden her, en engel er om bord.

– Den enkle teksten har gått rett inn hos mange foreldre og har vært til hjelp, sier Ruth Elisabeth.

Hun vet at det gilde glansbildet av babytida, der foreldrene både er forelsket i babyen og i hverandre, har en annen side; En med strev, nattevåk og slitne voksne. Noen ganger ryker forholdet mellom mor og far.

– Vi som driver menighetsarbeid, kan fort fokusere på det vellykkede og det som går bra, men da er vi ikke en menighet som rommer hele livet, sier Ruth Elisabeth, som er helt klar på at det var foreldrene som var hovedmålet for baby- og småbarnssangmaterialet.

– Det som er bra for foreldrene, er også bra for barna.

Sentrale bibelfortellinger ble hovedtemaet på Bom Chicka Bom. Salme 139, der kong David forteller at Gud så ham før han var et foster, er bakgrunnen for en av sangene. Tre lignelser fra Lukas- evangeliet som Jesus selv fortalte, er også en inspirasjonskilde. Små og store får høre om hyrden som leter etter sauen som mangler, om mynten som var borte, men ble funnet igjen, og fortellingen om den bortkomne sønnen. Historien om pottemakeren fra Jeremia, som dreier ødelagte krukker om og om igjen, er også med.

– Selv om foreldrene tenker at de ikke trenger det nå, er det fint at de kan huske noe om at det er en hyrde som alltid leter etter dem. De kan vite at selv om noe går galt, er de like mye verdt, og at Gud har like mye bruk for dem, en eier som leter, en far som lengter.

Hun forteller at ei av mødrene var ganske sur over det kristne innholdet i sangene, men likte veldig godt «Fiskegarnsregla» Ruth Elisabeth hadde skrevet. Den handler om skipper’n som ber oss om å kaste ut garnet på den andre siden av båten, og at de da henter inn fisk etter fisk.

Hadde det stått «Jesus» og ikke «Skipper’n» i denne regla, vet Ruth Eli- sabeth at kvinnen aldri ville ha brukt den i lek sammen med barnet sitt. Og så, da det virkelig røynet på, i sitt livs verste øyeblikk, var det «Fiskegarnsregla» kvinnen klamret seg til. De enkle ordene fikk plutselig et dypere innhold.

 

Ulik utvikling

Det gikk fem år før det kom en ny cd, ment til bruk for litt større barn. I Ruth Elisabeths omgangskrets, hadde det i løpet av fem år vært fem skilsmisser, to dødsfall, og selv var hun og mannen nær ved å miste den yngste datteren i sykdom. Dette var bakteppet til Dirridam som hun selv beskriver som litt tyngre og mørkere, nettopp for å romme mer av de vanskelige sidene ved livet.

– Utviklet baby-og småbarnssang seg i den retningen dere ønsket?

– Både óg. Vi ble litt advart fra Sverige om at babysang fort kunne bli en gruppe som resten av menigheten ikke engasjerte seg i, sier Ruth Elisabeth, som forteller at det ble slik i noen Frelsesarmé-korps her hjemme også. Det ble vanskelig å nå fram med at hovedintensjonen var å få formidlet et positivt gudsbilde, ikke først og fremst å øke antall frammøtte på søndagsgudstjenesten.

– Jeg har ofte sagt til disse korpsene at vi ikke vet hvor lenge vi har den gaven som heter babysang. Ennå kommer folk til oss, og da bør vi støtte opp om denne «gudstjenesten midt i uka», sier Ruth Elisabeth. «I alt for mange korps har jeg måttet spørre de som sitter og venter kl 11 hver søndag, og klandrer alle andre som ikke kommer, hvor de selv befinner seg midt i uka når små og store strømmer til Frelsesarmeen. Dessverre er det for mange som ikke kan svare da. Og det er ofte de samme korpsene som ikke fikk vekst. Men så har vi de mange gode forbildene som stiller opp midt i uka, i tillegg til mye annet på korpset, som også blir kjent med store og små og dermed bidrar til babysangfellesskapene.

Hun ser at babysanggruppene som ble startet, utviklet seg ulikt.

– Noen syntes det var så gøy at det kom så mange, så det ble grenseløst mange deltakere.

Selv ledet hun i en periode Bomchicka-blues på Lillehammer.



– Hvis man bare vil ha mange unger sammen, og synge noen søndagsskole- sanger og spise middag, så er det også veldig fint, men det er ikke baby- og småbarnssang. Det var veldig gøy med Bomchicka-blues, men samtidig har jeg heller aldri hatt så stor gjennomtrekk av folk i noen av gruppene jeg har ledet. Folk kom innom for en periode, men forsvant igjen. De ble ikke sett på samme måten som deltakerne i de små gruppene.

 

Tallet 12

Ruth Elisabeth konkluderte med at 12 voksne i hver gruppe er det ideelle.

– Jesus kunne sikkert fått med seg flere disipler, men han valgte 12. Jeg skjønte at hvis vi skal rekke å bli kjent, kan vi ikke være så mange.

– Hva med dem som ønsker å være med på babysang, men ikke får plass?

– Jeg vil likevel heller ha ventelister enn ikke å bli skikkelig kjent med deltakerne, sier Ruth Elisabeth.

De foreldrene som selv har blitt ledere, har nesten uten unntak kommet fra de små og nære gruppene.

–Der man har gått inn for å bli godt kjent med familiene, vært til stede i glede og sorg, der vokser det fram noe nytt. Det spirer og gror i den sammenhengen det skal vokse fram.

Hun tror frø som er sådd på babysang spirer i mange former, som at foreldre kommer tilbake til Frelsesarmeen mange år etter at de tok med babyene sine dit, eller at ungdom velger å konfirmere seg i Frelsesarmeen.

– Da tar man et bevisst valg. Det er ikke tilfeldig. Og da kan vi igjen spørre : Hvor er du når ungdommene eller foreldrene banker på midt i uka?

Ruth Elisabeth ønsker at folk fortsatt skal finne sin plass i de gode, nære fellesskapene, og at sangene fortsatt skal bli sunget. Både de glade, morsomme sangene; som «Verdens første cruise», «Jeg kan hoppe!» og «Babysamba», men også de som handler om trøst og håp, slik at både store og små kan høre dem i sitt indre på dager det trengs.

 

Tenk, tenk å få høre

en kjent og kjærlig stemme si: Der er du – endelig!

(...)

Tenk, tenk alle dager,

de onde og de gode,

vite at det fins en favn –

et sted å komme hjem.

(Fra Dirridam, «Sauen, mynten og sønnen». T: Lyster/M: Schøld).

 

Både veiledningsheftet og cd-ene kan be- stilles fra frelsesarmeen.no/shop.