a123

Aldri alene

Aldri alene
– Akkurat som Maria Magdalena fa°r jeg ogsa° takke, reise meg og leve et liv sammen med den oppstandne, sier serjant Siw Arctander. Foto: Kristianne Marøy

– For meg har troen vokst fram fra det jeg hørte på søndagsskolen. Der fikk jeg trygghet og visshet om at jeg aldri er alene, og for meg er det nok. Det har alltid vært Jesus og meg, sier sersjant Siw Arctander.

Like før påske i fjor ble Siw Arctander spurt om å bli assisterende korpsleder i Frelsesarmeen korps (menighet) på Majorstua fra høsten.

– Da jeg ble spurt, hadde jeg aldri holdt en tale, og kunne telle på én hånd de gangene jeg hadde bedt høyt i en forsamling. En offiser jeg kjente godt rådet meg til bare å hoppe i det, og derfor sa jeg også ja til å holde en påskerefleksjon i Lillestrøm korps, forteller Siw som nå har blitt sersjant.

Spent og usikker tok hun utgangspunkt i Maria Magdalena.

– Hva er så spesielt med Maria Magdalena?

– Hun var et menneske ingen ville vite av. Men Jesus ser Maria og helbreder henne – og gir henne mulighet til et nytt liv. Når hun er på vei til graven mot dødens håpløshet, trenger lyset plutselig inn i det totale mørke, og Jesus gir seg til kjenne for Maria. Hun får møte den oppstandne Jesus. Hun, den fattige, har fått nåde og er den første som får møte den oppstandne Jesus.

Påskerefleksjonen er stadig med henne i tankene.

– Maria Magdalena er en kvinne jeg kan kjenne meg igjen i, forklarer Siw.

 

Ble nysgjerrig

Det var på søndagsskolen i Lillestrøm kirke at Siw ble kjent med Jesus. Også historien om Jesus som mettet fem tusen, var en av fortellingene som gjorde sterkt inntrykk.

– I hele den store menneskemengden var det én gutt som ga nistepakken sin til Jesus. Etter at Jesus hadde velsignet brødene og fiskene, ble det nok mat til fem tusen mennesker. For meg betydde det at Jesus også kan ta det lille jeg har og velsigne det, sier Siw.

Fortellingen der Jesus korrigerer disiplene og presiserer at de små barna skal få komme til ham, var også viktig.

– Jeg husker godt at jeg tenkte på meg selv som et av barna som fikk komme. På søndagsskolen ble jeg kjent med Jesus som en god venn. Jeg er av dem som ikke har fått stor selvtillit i fødselsgave, og kanskje gjorde det sitt til at disse historiene ble så avgjørende for troen min.

Etter søndagsskoletiden fortsatte Siw på andre aktiviteter i kirken. Hun var der i tenårene også, men da testet hun samtidig ut festmiljøet.

– Jeg hadde et ben hvert sted, men hele tiden visste jeg at jeg måtte velge mellom dem. Nå ser jeg at det var avgjørende for meg i denne tiden at jeg fikk en liten kirketjenerjobb. Blant annet måkte jeg snø og ringte i klokkene på søndagene. Dermed var jeg jo med på mange gudstjenester. Det betydde også en del at en venninne kom på gudstjenestene. Dessuten hadde jeg veldig sans for presten der. Måten han forkynte på gjorde meg nysgjerrig. Han fikk meg til å føle meg som en naturlig del av menigheten.

Aldri alene
Frelsesarmeens korps (menighet) på Majorstua ligger i andre etasje på det lyse bygget «midt i Majorstukrysset», med Fretex i første etasje. Foto: Kristianne Marøy

 

Siw kan ikke vise til en spesiell hendelse eller dag da hun ble kristen.

– For meg har troen vokst fram fra det jeg hørte på søndagsskolen. Der fikk jeg trygghet og visshet om at jeg aldri er alene, og for meg er det nok. Det har alltid vært Jesus og meg.

Sersjanten viser igjen til Maria Magdalena ved den tomme graven.

– Jesus så Maria, og Jesus ser oss i dag. Jeg kan også hvile i hans omsorg. Jeg får også legge fra meg det som er tungt og vanskelig og be om tilgivelse. Jeg får også takke, reise meg og leve et liv sammen med den oppstandne.

Derfor betyr Henrik Sørensens altertavle i Lillestrøm kirke så mye for henne. Et enkelt maleri viser den oppstandne Jesus som kommer mot oss med åpne armer.

– Han kommer oss i møte. Han står ikke og venter på at vi skal komme til ham. Nei, med vinden i håret og nes- ten løpende kommer han til oss. Den oppstandne Kristus kommer oss i møte i dag. Vi kan bare løpe inn i favnen hans og være oss selv.

 

Oppmuntret og inkludert

Siw ble trebarnsmor, og det var viktig for henne å finne et kristent tilbud som passet for barna. Hun trodde ikke kirken hadde det, men fant likevel tilbudet etter en tverrkirkelig gudstjeneste i kirken.

– Etter gudstjenesten møtte jeg en frelsessoldat som var far til en i samme klasse som en av sønnene mine. Han ga meg et flygeblad med info om barnegrupper i Frelsesarmeen.

Slik kom Siw og barna hennes til Frelsesarmeen første gang.

– Barna fant tonen med de andre barna, jeg ble med på andre aktiviteter, og vi trivdes veldig godt alle sammen.

Etter hvert følte hun behov for å velge hva som skulle være hennes menighet, Den norske kirke eller Frelsesarmeen. Midt i dette gikk Siw på en avskjedsgudstjeneste for presten hun hadde likt så godt.

– Jeg hadde vondt i magen, var lei meg og hadde kvaler for hva jeg skulle velge. Da leser presten en tekst fra Jesaja: «Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?»

Jo, Siw merket det. Hun ble snart frelsessoldat, og senere barne- og ungdomsarbeider i Frelsesarmeen i Lillestrøm.

– Jeg er egentlig sjenert og tilbakeholden, så til å begynne med var det veldig, veldig skummelt. Noe av det første jeg gjorde der var å smøre mat til møtene, og da jeg var ferdig, smøg jeg meg ut bakveien.

Nå sitter hun med årsprogram, fakturaer og oppslagsbøker på skrive- bordet og smiler av tilbakeblikkene. Berømmer alle soldatene og andre i Lillestrøm som ga henne god tid og møtte henne med masse tålmodighet.

– Jeg var beskjeden og usikker, men ble oppmuntret og inkludert. Akkurat som Maria Magdalena ble jeg også tatt i mot som den jeg var. Takket være de «gamle» i korpset, fikk jeg utvikle meg mye både åndelig og menneskelig i eget tempo. Fellesskapet var med på å løfte meg fram.

 

En ledig plass

I 2013 var Siw på Frelsesarmeens årskongress. Da hadde hun lenge tenkt på muligheten for å jobbe heltid i Frelsesarmeen. Hun hadde sluttet som barne- og ungdomsarbeider og jobbet i en barnehage, men visste med seg selv at hun var klar for Frelsesarmeen igjen. Likevel utsatte hun avgjørelsen.

– Helt overraskende var det et menneske på kongressen som konfronterte meg med dette, og jeg kunne ikke skjule det lenger. Jeg måtte ta en avgjørelse og sa til Gud at jeg stilte meg til disposisjon for Frelsesarmeen.

Så kom spørsmålet; ville hun ta lederjobben på Majorstua sammen med Miriam Kjellgrén, som heller ikke var frelsesoffiser?

– Det var skikkelig skummelt. Enda kan jeg nesten ikke skjønne at jeg er her, men jeg stolte på Gud og sa ja. Det er fantastisk at Gud har så stor tro på meg at han vil bruke meg her. Jeg er enormt takknemlig.

– Hvilke ønsker har du for jobben din?

– At andre skal oppleve den samme tryggheten og kjærligheten som jeg har. Uansett hva jeg har gjort eller vært, kan jeg få legge det fram for Gud, bli tilgitt og starte på nytt, sier hun og griper bildet av et ikon hun har på skrivebordet.

– Det viser Gud, Jesus og Den hellige ånd, og mellom dem ser jeg det er en ledig plass. Dit kan jeg komme. Der kan jeg være, og der kan alle være.

Sersjanten legger fra seg ikonet og blir tankefull.

– Her er jeg assisterende korpsleder, jeg som ikke en gang kunne Frelsesarmé-tegnet for «halleluja», altså peke- fingeren mot himmelen, smiler hun.

– Jeg er den eneste i korpset som ikke kan noen av de gamle «krigersangene» til Frelsesarmeen, men velger gjerne andre sanger i Frelsesarmeens sangbok. En av favorittsangene mine er «Jesus, ta meg som jeg er».

 

Jesus, ta meg som jeg er, bare slik kan jeg bli din.

Ta meg nå tett inntil deg, du som bar

min synd for meg.

Gjør meg lik en kostbar sten, slipt og pus- set, renset, ren.

som gir glans fra lyset ditt, du blir sett i livet mitt.

Jesus, ta meg som jeg er, jeg kan bare komme slik.

Før meg nærmere til deg, ta så bort mitt hat og svik.

Gjør meg til en edelsten, varsomt slipt og lutret ren.

Lys fra Jesus stråler fram. Gi all ære til hans navn.