a123

Fant tro og tilhørighet

Som tenåring «gadd hun ikke å være kristen lenger», men nå har Mariann Frostad Hein funnet igjen både tro og menighetstilhørighet på Frelsesarmeen.

Fant tro og tilhørighet
– I vår tid er det så mye snakk om å gjøre ting som gir deg energi, og jeg føler virkelig at engasjementet mitt i Frelsesarmeen og den tiden jeg bruker der gir meg energi, sier frelsessoldat Mariann Frostad Hein. Foto: Randi Bjelland

– Da jeg våget meg inn dørene til Frelsesarmeen, tenkte nok Gud: «Aha, der har jeg henne på kroken!»

Lattermild forteller læreren og trebarnsmoren at det ikke er fritidsproblemer som er grunnen til engasjementet i Frelsesarmeen i Egersund. Mariann er ungdomsklubbleder, med i lovsangsteam- bibelgruppe, korpsråd og ellers aktivt med på mye av det som skjer i menigheten. Veien inn til Frelsesarmeen fant hun for 16 år siden da hun var hjemmeværende med den eldste sønnen.

– Fra å jobbe for fullt og ha masse fritidsaktiviteter, ble overgangen stor til å «bare» være hjemme.

Hun presiserer at det ikke var arbeidsoppgaver hun manglet, men sosialt samvær. Ingen av venninnene var hjemmeværende samtidig med henne. Etter at søsteren hennes på Hamar hadde anbefalt Frelsesarmeens babysangtilbud, våget hun seg inn dørene til Frelsesarmeen i Egersund. Det ble begynnelsen på et engasjement som førte til at hun både ble tilhørig og soldat.

 

Inkludert

– Hva gjorde at du ble værende i Frelsesarmé-miljøet?

– Først ble jeg med som leder av baby- og småbarnssang og Bomschicka. Uten at jeg var helt klar over det selv, åpnet nok dette en dør til en åndelig lengsel.

Hun ble med ei venninne på et par kveldsmøter, og hørte at noen etterlyste flere «nye» på søndagsgudstjenestene som var lagt til klokka sju om kvelden.

– Jeg hadde egentlig litt lyst til å gå på gudstjenestene og se hva det var for noe, men tidspunktet var upraktisk for meg. Major Reidunn Mattigsdal Alvsåker snappet opp det jeg sa om at det hadde passet bedre senere på kvelden da barna var i seng og det var lettere å få barnevakt. Hun spurte om jeg ville være med og starte «Søndagskveld for hverdagsmennesker». Det ble et uformelt treff der man kunne dele sanger og tanker om tro.

Mariann hadde vært aktiv på kristne aktiviteter som liten, og var også opptatt av å bekjenne troen, men som tenåring syntes hun det var alt for mange problemer knyttet til merkelappen «personlig kristen».

– Etter hvert ble det slik at jeg hele tiden følte jeg måtte stille spørsmål som: «Er det ok å høre på denne sangen?» «Kan jeg gjøre dette, eller gå på det arrangementet?» Da jeg gikk i åttende klasse, virket det som om det var så mange problemer knyttet til å være kristen, at jeg gadd bare ikke forholde meg til det. Jeg ville ikke lenger være en bekjennende kristen.

Det å komme på Frelsesarmeen og bli gitt oppgaver og bli vist tillit uten at det ble stilt noen spørsmål om troen, gjorde noe med henne.

– Det har vært en gradvis prosess, men jeg har funnet tilbake til den troen jeg hadde. Før jeg ble tilhørig i Frelsesarmeen, leste jeg mye kristen litteratur. Blant annet kom jeg over sitatet: «Jeg kom ikke til Frelsesarmeen for å bli frelst, men det var det som skjedde».

Det passer så godt for meg også. Selv om jeg for en periode i livet slapp Guds hånd, så slapp han ikke min.

– Du bruker selv begrepet frelst, hvordan skjedde det?

– Det var en gradvis prosess. Det er en bevissthet som har vokst fram gjennom samtaler på bibelgrupper – om tro og tvil. Jeg kjenner at Gud er med meg i hverdagen. Jeg kan be om små og store ting og få svar. Andre vil kanskje kalle det tilfeldigheter. For meg er det bønnesvar.

– Hva betyr troen for deg nå?

– Den gir meg en trygghet som jeg ikke hadde før. Den er et anker og et holdepunkt som jeg griper til uansett om det stormer, eller jeg møter utfordringer. Når jeg legger noe fram for Gud i bønn, blir det mye lettere å bære.

 

Knekort

Da hun ble tilhørig i 2003, var hun fast bestemt på at hun i alle fall ikke skulle bli soldat.

– Jeg syntes det var for mange krav, og så var det jo dette, sier hun og klapper på uniformsskjørtet som hun ikke syntes var siste skrik, akkurat.

– Aldri om jeg skulle gå i knekort!

Hun brukte åtte år på å skifte mening. Hun opplevde å bli kalt til å bli soldat. Også dette var gjennom en prosess. Taler, besøk på William Booth College i London og gode tilbakemeldinger fra barna hun holdt bibeltimer for, var en viktig del av den prosessen.

Hun husker spesielt ei lita jente som var på påskeleir på Knaben. Den siste dagen var hun syk, men nektet å legge  seg fordi hun ville ha med seg bibeltimen til Mariann.

– Jeg fikk litt tro på at jeg har noe å bidra med, og til slutt kjente jeg kallet så sterkt, at jeg ikke klarte å si nei til det.

– Hvorfor velger du å bruke så mye tid i Frelsesarmeen?

– Det gir meg veldig mye å være aktiv i Frelsesarmeen. I vår tid er det så mye snakk om å gjøre ting som gir deg energi, og jeg føler virkelig at engasjementet mitt i Frelsesarmeen og den tiden jeg bruker der gir meg energi. Jeg kan være så trøtt før jeg skal ut og lede ungdomsklubben at jeg gjerne skulle sunket ned i sofaen og sett på gullrekka, men jeg kommer alltid hjem velsignet og med mer energi enn da jeg dro.

Nå er hele familien engasjert i Frelsesarmeen. Barna er med på ulike aktiviteter. Hun håper andre «nye» på Frelsesarmeen vil føle seg like velkommen som hun gjorde.

– Det er viktig at folk blir sett, hilst på, snakket med, og at de får møte den samme fordomsfrie Frelsesarmeen som jeg gjorde. Det er nok mange som tenker at: «Nei, jeg kan ikke være kristen, for jeg er ikke god nok». At de får høre og oppleve at nåden er nok for alle, og at å bli frelst ikke er eget verk, men Guds verk, er viktig. Vi er alle gode nok for Gud!