a123

Gir rombarna håp

Noen timer i uka hjemmefra. Med leseopplæring, dusj eller film. Rombarna i landsbyen Ploesti får verdifull opplæring av Frelsesarmeen i Romania. Nå vil armeen i Norge støtte prosjektet.

De har vært der før. De har møtt den sterke lukten som slår mot dem. Og synet av gårdsplasser fylt med det vi her hjemme kaller søppel. De har sett 13 og 14-åringer med barn, som mangler det mest grunnleggende. De som sitter i et lite rom som er deres hjem, der gulvet består av sammenpresset jord. Det er der de små krabber rundt når de skal leke, og spise.

Små høydepunkt

Knut Haugsvær og Frode Woldsund i Frelsesarmeens rusomsorg er tilbake i Romania, denne gangen i Ploesti, et av stedene Frelsesarmeen arbeider. De møter romfolket, de du ser på gata her hjemme i Norge. De med koppene, de bedende blikkene og de kalde hendene. De som spiller trekkspill i håp om å få en slant slengt til seg. Og Haugsvær og Woldsund vet hvorfor de kommer hit, de skjønner at de velger å reise fra barna sine i håp om å få nok penger til seg og sine.

− Forholdene de kommer fra er så mye verre enn slik de har det på gata i Norge, sier Frode Woldsund.

Heldigvis finnes det små glimt av håp og høydepunkt i livet til barna som vokser opp i romlandsbyene. Løytnant Danut Gethea, som bare blir kalt Danny, er Frelsesarmeens leder i Ploesti. Hans arbeid blant romfolket handler om å gi dem det mest elementære. Det handler om å bli sett. Bli tatt på alvor. Det handler om voksne som bryr seg.

− Når Danny kommer er det jubel. De elsker han. Noen kosedyr får nye eiere. Smil, latter og klemmer sitter løst. Besøket endrer ikke situasjonen over natten, men har med seg en kime til håp, sier Knut Haugsvær.

Tilbake med støtte

Nå vil Frelsesarmeen i Norge, gjennom bistandsarbeid, og gaver fra Norge, støtte arbeidet i Romania. På den måten kan Danny og de andre fortsette å dra ut til landsbyene. Invitere. Gi romfolket dusj, undervisning, omsorg og kjærlighet. Slik Frelsesarmeen gjør over hele verden.

Så er spørsmålet om det er mulig å endre et levemønster preget av tigging, stjeling og barnearbeid for å overleve, som har eksistert i flere hundre år. Som har gått i arv fra generasjon til generasjon. Spør du de som nettopp har kommet hjem og sett innsatsen til Danny og de andre, er svaret at man må stå på, man må gjøre det man kan for å hjelpe. For å motivere kommende generasjoner til å ønske noe mer. Ønske å lære og å gå på skole. Komme seg ut av fattigdommen.

− Vi tror på fremtiden og innser at vi må gi hjelp der folk er, sier Frode Woldsund. Om ikke lenge pakker han en bil med utstyr og setter kursen tilbake til landsbyen i Romania. Han ønsker å bidra med noe konkret. Fordi han har sett gleden i øynene til barna som får en bamse. Eller hos dem som i noen timer får lære matematikk, og det ut fra det de nå vet navnet på, nemlig bøker.