a123

Hjertekirurg og hornmusikant

Hjertekirurg og hornmusikant
Intensivsykepleier Britt E. Fredriksen og Harald Lindberg har gjennomført flere hjerteoperasjoner her på Bustamante Childrens Hospital på Jamaica. Foto: Privat

– Jeg har alltid sagt at jo mer du lærer om menneskekroppen, jo vanskeligere er det å tro at dette har blitt til av seg selv, sier Harald Lindberg, professor emeritus, banebrytende hjertekirurg og hornmusikant i Frelsesarmeen.

I medisinske kretser regnes Harald Lindberg som en av landets fremste og meste erfarne hjertekirurger. For noen tiår siden ble han også omtalt som landets beste på eufonium.

– Tja, som førstesolist i 3. korps ble jeg i hvert fall hentet inn til et solonummer i NRK. Det var i forbindelse med et Armé-jubileum, men er lenge siden nå, sier hjertekirurg og professor Harald Lindberg.

Det var før han var i det legeteamet som utførte landets første hjertetransplantasjon. Før han ble landets fremste på operasjon av barn med medfødte hjertefeil og før han fikk H.M. Kong Olavs gullmedalje for vitenskapelig arbeid.

Han poengterer at på samme måte som i et operasjonsteam, krever god hornmusikk også et tett og godt samarbeid.

– Jeg synes rett og slett det er veldig hyggelig å være utøvende musiker. Bare det å spille er morsomt i seg selv, men samholdet i et hornorkester betyr også mye. Det må være bra for at det skal bli et godt resultat, og med et så tett samarbeid blir vi også en fin sammensveiset gjeng.

I Frelsesarmeens hornmusikk er selvfølgelig den åndelige dimensjonen også viktig.

– Jeg synes det er fint å spille vakker musikk som bygger på salmer og kjente kristne sanger. Den type musikk appellerer så mye mer til meg enn en polka eller vals. Tilhørerne kjenner gjerne tekstene, og jeg synes det er godt å høre noen si at for eksempel fremføringen av «Blott en dag» gikk rett hjem hos dem.

 

Livredning før loven

I 1983 var Harald med på den første hjertetransplantasjonen i Norge. Hjertet til en 22 år gammel kvinne hadde stoppet flere ganger, og hun var alvorlig syk. Den eneste som kunne redde henne var et donorhjerte og tillatelse fra helsedepartementet til å sette i gang en transplantasjon. Rikshospitalets team fikk hjertet de trengte, men satte i gang uten tillatelse. Legene prioriterte livredning framfor lovlydighet.

– Det var selvfølgelig veldig spennende. Det transplanterte hjertet reagerte spontant, og med hjelp av hjerte-lunge-maskin i halvannen time slo hjertet av seg selv, forteller han fornøyd og legger til at kvinnen fremdeles har god helse.

Siden den gang har Rikshospitalet, som det eneste sykehuset i Norge, foretatt nærmere 800 hjertetransplantasjoner.

Da svenskene forberedte sin første hjertetransplantasjon, ble Harald tilkalt som læremester og gjesteprofessor på Sahlgrenska Sjukhuset i Gøteborg.

– Sykehussjefen i Gøteborg fikk låne meg til opplæring et års tid. Deretter var det svenske kirurger som utførte den første operasjonen, mens jeg iakttok det hele og bistod med råd. Det var fem år etter den første hjertetransplantasjonen i Norge, smiler han, tydelig fornøyd med forspranget på de svenske kollegaene.

Harald spesialiserte seg etter hvert på operasjon av barnehjerter. I 1986 ble det første barnehjertet transplantert i Norge.

I 1991 ble Harald leder for Seksjon for kirurgisk behandling av medfødt hjertefeil på Rikshospitalet. På det tidspunktet døde fem prosent av barn med medfødte hjertefeil. Nå er prosentandelen én.

– Vi har cirka tre tusen forskjellige hjertefeil, og operasjonene er mer komplekse og varierte enn på voksne. Likevel er situasjonen helt annerledes nå. Tidligere døde de fleste barn med hjertefeil, mens er nå den raskest voksende pasientkategori i landet. Jeg har operert mer enn tre tusen barnehjerter, og antall hjerteopererte barn øker med 250 hvert år. Fordi barn vokser, må blant annet implantater skiftes ut til riktig størrelse flere ganger. En av pasientene mine er operert sju ganger.

Barnehjerter eller voksne hjerter, Harald er ikke i tvil når han ser hjerteklaffer, lungearterier og vener i et sinnrikt system: Dette har ikke blitt til ved et big bang.

– Jeg har alltid sagt at jo mer du lærer om menneskekroppen, jo vanskeligere er det å tro at dette har blitt til av seg selv.

 

Hjertekirurg og hornmusikant
Harald Lindberg spiller eufonium i Oslo 3. korps hornorkester. – Frelsesarmeen har vært min menighet helt fra jeg var barn, sier han. Foto: Kristianne Marøy

 

Får lønna rett i fanget

Glasnost gjorde slutt på Sovjetunionen, og Russland innførte nye helseordninger.

– Til da hadde staten betalt reise til St. Petersburg og operasjon der for barn med medfødte hjertefeil. Med det nye styret måtte de ulike regionene betale dette selv, og derfor ønsket myndighetene i Arkhangelsk å begynne å utføre hjerteoperasjoner selv. Med Thorvald Stoltenberg som utenriksminister og pådriver, inngikk sykehuset i Tromsø og Bysykehus nummer 1 i Arkhangelsk en avtale om samarbeid. Sykehuset i Arkhangelsk skulle få opplæring i vanlig hjertekirurgi fra sykehuset i Tromsø.

– Da ble jeg spurt om det også var mulig å operere barn.

Harald reiste til Arkhangelsk og studerte utstyret og kompetansen på sykehuset der.

– Hvis de begynner med noe enkelt, tror jeg det skal gå, meldte Harald da han var tilbake på Rikshospitalet igjen.

Han opererte de to første selv, med assistanse av intensivsykepleier og anestesilege, mens de russiske legene så på.

 

– Etterpå bytta vi plass.

En av dem han behandlet var 23 år gamle Olga. Hun hadde blitt operert i Moskva da hun var fire år og skulle vært operert om igjen da hun var tolv, men den operasjonen ble avlyst fordi hun var forkjølet.

– Derfor var hun kritisk syk da jeg møtte henne som 23-åring. Russiske leger hadde konkludert med at hun ikke kunne opereres igjen fordi hun hadde for høyt blodtrykk i lungekretsløpet.

«Men hvor sikkert er egentlig det?» tenkte Harald og dobbeltsjekket diagnosen. Han fant at blodtrykket var i orden, og Olga kunne opereres.

– Da jeg fortalte moren dette, rant tårene hennes, hun la en hånd på brystet og takket meg. «Spasiba, spasiba.» Det er klart det gjorde meg godt.

Harald har vært pensjonert i ett års tid, men han er klar på at han har hatt en fantastisk flott jobb.

– Det er stort å kunne gå til foreldrene etter jeg har operert et barn og si at vi har operert ferdig, lukket igjen hjertet og alt ser ut til å gå helt fint. Det er veldig, veldig meningsfullt. Jeg har helt klart en privilegert jobb.

De gangene det ikke går bra, er det forferdelig.

– Den eneste måten å takle det på, er å være hensynsløst ærlig og si det som det er. Ofte kan vi forklare hva som gikk galt og fortelle det helt nøkternt, at vi prøvde flere ganger og gjorde det vi kunne, men at vi dessverre ikke klarte det.

– Hva har vært vanskeligst?

– Det er ikke å være emosjonell. Hvis jeg tenker på moren eller faren til barnet mens jeg opererer, står jeg i fare for å gjøre en dårlig jobb. Pasienten må få fullt fokus. De gangene jeg opererer en pasient for fjerde eller femte gang, og kjenner pasient og foreldre, er de vanskeligste jobbene.

Et av de sterkeste minnene hans er fra en helt vanlig kontordag på Rikshospitalet da han fikk uventet besøk like før han skulle gå hjem. Det var kontaktsykepleieren som banket på døren og presenterte ham for en legestudent som gjerne ville treffe ham.

– Den unge kvinnelige studenten hadde hørt meg på en forelesning nylig, og da skjønte hun straks at det var jeg som hadde operert henne for 25 år siden. Den gangen hadde hun hatt sirkulasjonsstans og vært klinisk død i 40 minutter. Nå var hun nesten ferdig med medisinstudiet og ville hilse på meg og takke. Sånt er veldig fint å oppleve. Jeg får stadig lønn for jobben rett i fanget.

 

Bidrar med sitt talent

Harald har holdt foredrag som hjertekirurg for mer enn 40 medisinske institusjoner i den vestlige verden. I 2010 åpnet Putin et hjertesenter i Astrakan, sør i Russland, som Harald beskriver som hypermoderne med topp moderne utstyr, men kirurgene hadde noen startvansker med behandling av én type hjertefeil.

– Da dro jeg nedover, opererte og lærte dem noen triks.

Da Russland gjeninnførte ordningen med operasjoner i Moskva og St. Petersburg, hadde russerne selv operert 500 barn, og Harald hadde fått Lemosonov-prisen for humanitær innsats i Arkhangelsk.

Neste avbrekk gikk til USA, som assisterende professor i barnekirurgi på sykehus i Florida i to år. Der ble Harald smittet av sjefens engasjement for hjertepasienter på Jamaica. Det førte videre til en periode som visiterende hjertekirurg på sykehuset i Kingston, hovedstaden på Jamaica.

– Etter at jeg flyttet tilbake til Norge, har jeg vært tilbake på Jamaica en uke hvert år og hjulpet til med operasjoner av barn. Pasientene er ofte fra fattige familier som ellers ikke ville hatt råd til en slik operasjon.

– Du har reddet mange liv. Ser du arbeidet ditt som en gudstjeneste?

– Jeg bidrar med mitt talent og det jeg kan, så hvis det er en gudstjeneste å bruke evnene sine til å gjøre verden til et litt bedre sted å være, så er det det.

Når man er kristen, så vil man jo gjerne være et godt menneske, men jeg tror alle kirurger ønsker å handle på en slik måte at det tjener andre eller samfunnet.

Oppfordringene fra Jesus om å være den andres tjener, elske andre som seg selv og bruke talentene sine, fikk han fra han var med foreldrene på Frelsesarmeen som guttunge.

Han ble juniorsoldat, speider og speiderleder i Frelsesarmeen.

– Men egentlig er det kona mi som er speideren i familien. Hun var troppsleder og mye borte i den forbindelse, så i stedet for sitte alene hjemme, meldte jeg meg også og var roverleder i ti år. Den siste leiren jeg var med på var på Skaugum i 1989.

På grunn av legekarrieren sin har han hatt permisjon fra hornmusikken i lange perioder, men som nypensjonert er hornmusikanten glad for å være på fast plass igjen.

– Jeg har med meg troen jeg fikk gjennom Frelsesarmeen, og Frelsesarmeen er jo fremdeles min menighet.