a123

Korpsleder for oss alle

Korpsleder for oss alle
Skotske Willliam Cochrane er i ferd med å tilpasse seg en ny hverdag i Norge. Han skal lede Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene. Kommandøren gleder seg til å ta fatt på oppgaven. Foto: Silje Eide

– Den største misforståelsen som finnes om Frelsesarmeen, er at den består av mennesker som marsjerer i takt, sier den nye lederen av Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene, kommandør William Cochrane.

Skotske William Cochrane er i strålende humør. Han er full av lovord om vakker natur og hyggelige mennesker han har møtt etter to uker i jobben som leder for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene. Likevel innrømmer den tidligere nestlederen av Frelsesarmeen i Storbritannia at det er noe som er litt frustrerende. Som samfunnsengasjert frelsesoffiser og tidligere politiker, er han vant til å få med seg hvert ord i avisene. Det er ikke så lett lenger.

– Men folk er flinke til å oversette for meg, og etter hvert skal jeg gå på norskkurs – så da blir det nok bedre, smiler han.

Foreløpig kan han si «Frelsesarmeen» med nærmest perfekt uttale. Han gleder seg til å bli kjent med flere i organisasjonen, og at folk skal bli kjent med ham.

Så hvem er denne mannen som har inntatt lederkontoret i Frelsesarmeens hovedkvarter i Oslo? Han tar oss med tilbake til egen barndom, i den lille skotske byen Barrhead. Der var familien hans aktive i den presbyterianske kirken, og William ble en naturlig del av barne- og ungdomsmiljøet der. Som tenåring ble han og andre ungdommer invitert til å synge i den lille, lokale Frelsesarmé-menigheten.

– Jeg hadde vært med besteforeldrene mine på Frelsesarmeen da jeg var liten, men jeg visste egentlig ingenting om organisasjonen. Jeg likte å være der, og noe skjedde denne kvelden. Det var en stor opplevelse! Jeg synes det var veldig interessant å være der.

 

Troen ble levende

En søndag, da han visste at det ikke var gudstjeneste i kirken hans, spurte han kjæresten om hun ville bli med på Frelsesarmeen.

– Selv om jeg hadde hørt det kristne budskapet forkynt hele livet, var det som om jeg hørte det for første gang på denne søndagsgudstjenesten. Jeg hadde aldri forstått det før.

– Hva var annerledes på Frelsesarmeen i forhold til i kirken?

– Jeg tror Den hellige ånd talte til meg gjennom predikanten. Det var en dyp, åndelig opplevelse, men jeg kan ikke helt forklare den.

Han tenkte mye over hendelsen i ukene som fulgte. En dag da han gikk av skolebussen, gikk han bort og banket på døren til korpslederen og spurte om hun hadde tid til en samtale. Det hadde hun.

– Hun forklarte meg på en veldig tydelig måte hvordan jeg kunne ha et personlig forhold til Jesus, og livet mitt ble forandret den dagen. Denne opplevelsen fikk meg til å tenke veldig nøye over framtiden min og hva jeg ville gjøre med livet mitt.

Han visste ikke da at han skulle jobbe i Frelsesarmeen, men han kjente likevel at det var noe som dro ham mot organisasjonen.

– Jeg var veldig interessert i Frelsesarmeens vektlegging på å se hele mennesket. Jeg forstod at det ikke er nok at medlemmene i en kirke sier at de skal be for deg. I en menighet har den enkelte i oppgave å bry seg om hele mennesket, både dets fysiske, materielle og åndelige behov. Vi skal også være opptatt av skaperverket, og hvordan samfunnet kan inkludere alle mennesker.

 

Korpsleder for oss alle
Når det er besøkende fra Færøyene i kantina, må kommandør William Cohrane slå av en prat. – Jeg gleder meg veldig til å se arbeidet på Færøyene og på Island, sier han. Foto: Silje Eide

 

Fulltidspolitiker

Cochrane var blant annet ansatt i en stor nasjonal veldedighetsorganisasjon. Arbeidet inkluderte mye lobbyvirksomhet. Etter mang en samtale med politikere, meldte følgende tanke seg: Kanskje han skulle forsøke å bli en del av selve beslutningssystemet? Han stilte til valg, og arbeidet som rådgiver i flere år for profilerte politikere i Storbritannia. Han jobbet iherdig for dem som falt utenfor samfunnet, og denne erfaringen synes han er nyttig i oppgaven som frelsesoffiser.

– En av de viktigste oppgavene til Frelsesarmeen, er å være en stemme for de stemmeløse. Å være i stand til å snakke om de kristne verdiene, og personlig forsøke å leve etter dem, har en enorm påvirkning på samfunnet.

– Kan Frelsesarmeen bli enda flinkere til å snakke høyt om sosial urettferdighet?

– Armeen i Norge er flink til å påvirke offentlig politikk, og jeg ønsker å oppmuntre til å fortsette i samme spor. Vår jobb er ikke å angripe politikere, eller å være mer politiske enn politikerne selv, men vi er kalt til å «være lys og salt i verden». Det betyr at vi stadig må påvirke samfunnet på alle måter vi kan. Han tror den beste måten å leve ut den bibelske metaforen «salt» på, er å leve slik at andre tydelig legger merke til de kristne verdiene.

– Vi er også kalt til å bringe Guds kjærlighet til dem som kjenner på et mørke i livet sitt. Selv i de mest velfungerende samfunn, er det mennesker som faller utenfor. Vi må lyse opp med gode handlinger og ord.

Kommandøren er glad for alle som støtter Frelsesarmeen økonomisk eller med frivillig arbeid.

– Jeg håper og tror at måten Frelsesarmeen arbeider på, gjør at vi kan fortsette å ha tillit blant folk og være den verdig. Det er den beste måten Frelsesarmeen kan påvirke samfunnet på.

 

Den lykkeligste tiden

Selv om skotten trivdes i politikken, kjente han et stadig sterkere kall til å jobbe i Frelsesarmeen. En dag ble han tilbudt en annen viktig posisjon i politikken, en som ville innebære et liv i offentligheten. Der og da måtte han bestemme seg for hvilken retning livet skulle ta.

– Den eneste grunnen til at jeg kan snakke om dette i dag, er at jeg vet helt sikkert at Frelsesarmeen var det riktige valget for meg. Jeg vil si til alle som leser dette, at de ikke må tillate seg selv å havne i den situasjonen at de en dag må si: «Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det Gud ba meg om å gjøre.»

Valget om å bli offiser førte med seg mange spennende oppgaver. Blant annet har han vært leder for mange korps (menigheter), vært kommunikasjonssjef i Frelsesarmeen i Storbritannia, vært i ledelsen for det internasjonale arbeidet, og ikke minst vært nestleder for Frelsesarmeen i Storbritannia. Han svarer kontant på spørsmålet om hvilken oppgave han likte best.

– Min lykkeligste og mest givende tid var uten tvil årene som korpsleder. Jeg tror jeg ble kalt til den oppgaven.

Hans store forbilde var korpslederen i den lokale Frelsesarmeen. Hun var en eldre, enslig kvinne.

– Hun hadde viet hele livet sitt til Gud for å gjøre hans arbeid i lokalsamfunnet. Fra jeg var ung, var jeg betatt av arbeidet hennes. Måten hun arbeidet på, gjorde at jeg følte meg trukket mot en slik tjeneste.

Cochrane var leder for flere korps, både på mindre steder og midt i London.

– Jeg holdt taler og forsøkte å imøtekomme folks åndelige behov, men jobben min var også å håndtere de problemene folk strevde med. Det kunne være fattigdom, depresjon, ensomhet eller hjemløshet. Å få arbeide med alt dette under ett og samme tak, var et veldig spennende og givende liv. Jeg elsket å være korpsleder.

Han føler seg fremdeles som leder for en menighet.

– Jeg er korpslederen for Norge, Island og Færøyene! Å være korpsleder er den eneste måten jeg kan være frelsesoffiser på.

– Hva er dine ønsker for dette territoriet?

Han smiler, lener seg bakover, og lar spørsmålet bli hengende i luften en stund.

– Det ville jo vært arrogant av meg, i min andre uke i denne oppgaven, å fortelle hvordan Armeen skal være. Nå må jeg først observere og lære. Til nå har jeg sett en levende, nyskapende og engasjert Frelsesarmé. Jeg vil at det skal fortsette. Så ønsker jeg at vi sammen kan oppdage hva Gud ønsker at vi skal gjøre og hvem vi skal være.

 

Korpsleder for oss alle
Kommandør William Cochrane under innsettelsen som ny territorialleder, som ble holdt i Templet korps (menighet) i Oslo. Foto: Lars Kristian Singelstad

 

Et daglig mirakel

Med bakgrunn fra Frelsesarmeens internasjonale hovedkvarter, er han godt kjent med organisasjonens arbeid i ulike kulturer.

– Frelsesarmeen er et daglig mirakel, faktisk. Den vokser for hver dag. Bare et par uker før jeg kom hit, besøkte jeg Kenya-Vest. Der åpnes det stadig nye korps (menigheter).

Ofte ser han at det er i land med stor vekst i antall medlemmer, som sliter mest økonomisk.

– Frelsesarmeen klarer å opprettholde arbeidet i fattige land ved at andre territorier i Frelsesarmeen støtter økonomisk. Mange av Frelsesarmeens prosjekter rundt om i fattige deler av verden, støttes av land som Norge. Vi er gjensidig avhengig av hverandre, for vi i Vesten har også mye å lære. En av dem er å leve i tro og virkelig stole på at Gud kan gjøre det vi ikke klarer selv.

Cochrane har et sterkt engasjement for felleskirkelig samarbeid, og han samarbeider med andre kirker som representant for Frelsesarmeen i det økumeniske fellesskapet International Ecumenical Relations.

På mange reiser har han sett at menighetene har større utfordringer i land der ulike kirker ikke samarbeider.

– Hvorfor tror du det er viktig for Frelsesarmeen å samarbeide med andre kirker?

– Jeg tror på metaforen som Jesus brukte om den kristne kirken. Han referer til den som et legeme som har mange ulike deler. Vi er forskjellige, og vi skal være det, både som enkeltpersoner og som kirkesamfunn. Forskjellige kirker fyller ulike roller, og vi kan hjelpe og utfylle hverandre.

Han er glad for endringen der flere kirkesamfunn har en god dialog. Faktisk var han med på et historisk møte da han fulgte general André Cox til møte med paven.

– Er Frelsesarmeen flink nok til å kommunisere til andre hva den står for?

– Da jeg arbeidet i kommunikasjonsavdelingen til Frelsesarmeen i Storbritannia, måtte jeg tilstå at jeg var litt misunnelig på den norske Frelsesarmeens offentlige profil og hvordan organisasjonen synligjorde seg i det offentlige rom. Likevel må jeg si til alle salvasjonister: Det er dere som er den beste profilen til Frelsesarmeen! Mennesker som lever ut det kristne livet er «framsiden» til Frelsesarmeen. Dere er nøkkelen til å opprettholde folks tillit, slik at vi kan lykkes i å oppfylle Guds ønske, som er at alle skal få et personlig møte med Jesus.

Han mener at Jesu bilde av kirken som et legeme, alltid bør være en rød tråd i arbeidet.

– En av de største misforståelsene om Frelsesarmeen, er at vi alle marsjerer i takt. Vi gjør ikke det, for det er ikke slik en kropp fungerer! Armene gjør én ting, beina en annen. Vi må være oss selv slik at vi bruker de spesielle gavene som Gud har gitt oss. Det innebærer å bruke både personlighet, klokskap og hender. Så kan Gud bruke alle våre evner til å gjøre noe vesentlig i verden. Derfor har vi alle en stor oppgave å utrette i det som vi kaller Frelsesarmeen.

 

Kort om kommandøren

Gleder seg mest til: – Å reise til Island og Færøyene og se arbeidet der.

Favorittmusikk: – Mye forskjellig, men jeg lytter gjerne til opera.

På fritiden: – Jeg leser mye, og ikke bare Frelsesarmé-litteratur. Nylig leste jeg en thriller der handlingen var lagt til Færøyene.

Kommandør William Cochrane var sjefsekretær I Frelsesarmeen I Storbritannia fra 2006 – 2009 Han har også hatt en rekke viktige oppgaver på Frelsesarmeens hovedkvarter i Storbritannia, blant annet som leder for kommunikasjonsavdelingen. Han har også arbeidet i ledelsen for det internasjonale hovedkvarteret. Han er sekretær for International Ecumenical Relations og medlem i International Moral and Social Issues Council og i Theological Council.