a123

Med kjærlighet i kofferten

Med kjærlighet i kofferten
Hannah Pender (t.v) og Therese Hannevik (t.h) gleder seg til å jobbe for Frelsesarmeen i Kenya. Foto: Silje Gjeruldsen

De er begge enige om at det i dag rykker ekstra i reisefoten og fullt klare over at oppholdet kan sette spor for resten av livet. I dag begir de seg ut på sitt livs reise.

– Jeg ble helt forelsket.

Hannah Pender (20) speider ut i luften. Hun forteller om kjærligheten til et land hun kun har vært i en gang. Om menneskene der og kulturen. Hun bare visste det den dagen hun stod på flyplassen for avreise hjem.

– Jeg måtte tilbake.

Forventningsfulle

I dag reiser hun sammen med sin kusine, Therese Hannevik (19), til Kenya i Afrika. Jentene ser på hverandre. De ler. Å beskrive forventningene synes de begge er vanskelig.

– Jeg gleder meg. Kenya, folket der. Det er noe helt spesielt.

Hun gløtter bort på Therese.

– Jeg har jo aldri vært i Afrika. Så jeg vet ikke helt hva jeg skal forvente.

Selv synes de at de er godt forberedt på reisen. Hannah har tidligere vært i Kenya og begge har de hatt  «Løvenes konge» som pensum siden barndommen.

Hannah går gjennom pakkelisten.

– Vi trenger jo ikke å ha med oss mye. Kanskje fem t-skjorter og litt undertøy. Biotex.

– Og myggspray, sier de i kor.

I tillegg har de fylt opp kofferten med notatblokker, blyantspissere og spill, som Twister og stigespill. De skal gis bort til barna de skal jobbe med.

Nye utfordringer

I tolv uker skal de være i Kenya. Ti av ukene skal de jobbe som frivillige på Frelsesarmeens barnehjem og barnehage i Nairobi. Reise og opphold dekker jentene selv. De har begge jobbet med barn et helt år, i barnehage og frivillig gjennom søndagsskolen i Frelsesarmeens menighet, Templet korps, i Oslo. Therese gleder seg til å ta fatt på nye utfordringer.

– Det blir gøy å jobbe med barn. Tenk for en opplevelse å få delta i det arbeidet som drives. Tenk å få hjelpe til og oppleve dette.

– Jeg tror ikke at man kan forandre verden ved å dra ned i tre måneder, men jeg tror at vi kan bidra til å spre kjærlighet til barna som er der. Jeg har mye å gi og vet at vi kan lære mye av de, smiler Hannah.

Jentene erkjenner at det blir utfordrende å sette seg inn i en ny tilværelse.

– Det er helt klart at vi må omstille tankegangen. Det kommer til å bli en stor overgang å gå fra barn som har mye, til barn uten så veldig mye mer. I Kenya, da jeg var der sist, hadde barnehagen jeg besøkte kun en trillebår og et bildekk som barna kunne leke med. Barnehagen var et skur. I Norge har barnehagebarn iPad allerede, forteller Hannah.

Allikevel, på tross av fattigdom og nød, husker Hannah at man i Kenya klarer å se gleden i elendigheten.

– Det er helt fantastisk. Jeg har aldri møtt så livsglade mennesker som i Kenya. Og jeg har aldri vært så glad selv.

Familiegjensyn
Med kjærlighet i kofferten
Forventningsfulle jenter Foto: Silje Gjeruldsen

Hannah er henrykt over muligheten til å jobbe for Frelsesarmeen.

–Jeg har hele tiden tenkt at Frelsesarmeen er en familie. Siden vi er oppvokst i menigheten så har jeg veldig lyst til å se hvordan Frelsesarmeen er i et annet land.

Hun forteller med innlevelse om møtet med Frelsesarmeen i Kenya sist hun var der.

– Vi skulle reise med folkehøyskolen fra et sted til et annet og plutselig kom det en bil i motsatt kjørefelt. De som satt i bilen hadde på seg Frelsesarmeuniformer. Uten å tenke meg om så begynte jeg å banke og vinke.

– Jeg kjenner jo disse her! De tenkte sikkert for en rar turist som vinker til oss, men for meg var de jo familie.

Therese ler sammen med kusinen. Hun samstemmer.

– Jeg er veldig glad i og stolt over alt det arbeidet som Frelsesarmeen gjør. På skolen ble jeg kalt den lille misjonæren, fordi jeg fortalte om alt det Frelsesarmeen gjorde, så jeg er veldig glad for at det er gjennom Frelsesarmeen vi skal jobbe.

Kulturbarrierer

Therese synes det er godt å vite at de kjenner flere som har jobbet i Kenya, som kjenner til kulturen og de utfordringene de må være klar over.

– Vi har spesielt blitt advart mot «African time». Der gjelder det å ta ting som de kommer, forteller Therese og ser leende bort på sin kusine som forklarer grunnen til at Therese ler.

– Jeg er en organisasjonsfreak og må vite hva som skjer, innrømmer Hannah.

Hannah synes også å huske at det i kulturen er færre avbrytelser enn det er i Norge og at det virker inn på hennes liv som kristen.

– Jeg har aldri følt meg nærmere Gud. I Kenya synes jeg det var mye lettere å være kristen i hverdagen. Du har liksom ikke alle avbrytelsene. I tillegg fikk jeg se hvordan Gud virker i menneskers liv. Det gleder jeg meg til å kjenne på igjen.

Hannah og Therese er helt overbevist om at dette ikke er siste tur ut i verden. Stjernene i øynene avslører en utålmodig og spent reisetropp. De nærmest letter idet Therese kommer på en siste liten detalj.

– Hannah, vi må huske lommelykt!