a123

Polarteamet

Polarteamet
– Vi opplever også at Gud har forberedt Finnmark for oss. Jeg tenker på alle dørene som står åpne, sier Nicolin Lassig. Her sammen med resten av Polarteamet; Tarald Olav Dahle, sersjant Ida Amelie Helgesen, La´rus O´skar Sigmundsson og Hannah Borrett. Foto: Heidi K. J. Goodreid

Det skjer noe i nord. «Frelsesarmeen er født på nytt», fastslo nylig avisen Finnmarken.

– Det har vært møter her i over 120 år, men det er klart at når det kommer seks stykker i fulltidstjeneste, så er det en vitamin-innsprøyting, mener sersjant Ida Amelie Helgesen, leder for Polarteamet.

I august i fjor flytter en islending, en brite, en sveitser og tre nordmenn til Vadsø. Fem av dem fyller det nystartede teamet, mens den ferske løytnanten Karine Morelle styrer arbeidet i Frelses- armeens menigheter i Vardø og Vadsø.

– Frelsesarmeen har en sterk historie i Finnmark, og nå ønsker vi igjen å være synlige. Vi vil bruke den første tiden til å bli godt kjent med byene og de som bor der, forteller Karine Morelle.

Sammen vil de gjøre Jesus kjent i området og møte menneskers behov. De satser på vennskap, på å bygge relasjoner og styrke de lokale korpsene (menighetene).

Responsen så langt er bare positiv. «Hva kan vi hjelpe til med?» spør finnmarkingene.

– Folk er veldig hyggelige, nysgjerrige og interesserte. Her ser folk deg på gata eller når du kommer inn i butikken. Og nå strømmer det også mye nytt ut av bygget vårt, forteller Ida Amelie.

 

En personlig reise

For snart to år siden bestemte kommandørene Dick og Vibeke Krommenhoek at Frelsesarmeen skulle satse bredt i Øst-Finnmark. Forskningsrapporter fortalte om tøffe forhold for ungdom i nord. Narkotikamisbruk var utbredt, unge jenter ble tidlig gravide og selvmordstallene var høye. Frelsesarmeen ønsket å møte behovene og blåse nytt liv i korpsene. Samme sommer presenterte ledelsen sin visjon under årets kongress. I salen satt Ida Amelie, og merket at noe skjedde med henne.

– Jeg kjente en kribling i magen, og visste at dette ville jeg være med på!

Svalbard hadde vært drømmen i mange år, nå fristet kyststrøkene i Finnmark. Det var bare det at hun skulle i motsatt retning. Ida Amelie hadde akkurat fått jobb i Sør-Afrika. Det neste året jobbet hun med nettsider og media i et internasjonalt forskningsprosjekt. Før hun dro, rakk hun å be om å bli oppdatert på hva som ville skje i Finnmark. Noen måneder senere kom spørsmålet: Kunne hun tenke seg å lede Polarteamet? Hun tok ikke lang betenkningstid.

– Var det en stor overgang å komme fra Sør-Afrika til Vadsø?

– Ja, det har virkelig vært en reise fra sør til nord. Men de erfaringene jeg gjorde i Sør-Afrika, har vært uvurderlige. Vi arbeidet på landsbygda og sov med kolleger på fem-mannsrom. Ting kunne plutselig dukke opp, så vi måtte ta hver dag som den kom. Her i Finnmark våkner vi opp og tror at vi skal gjøre noe bestemt, men så blir det noe helt annet. Struktur og planlegging er viktig, men vi har måttet lære å være fleksible.

Én forskjell er merkbar:

– Jeg kommer fra Pr- og kommunikasjonsarbeid der alt er resultatorientert, mens her i Frelsesarmeen er mye relasjonsorientert. Det må jeg ofte minne meg selv om. Det som er viktig, er å bygge et sterkt team med så god kommunikasjon og så lite konflikter som mulig. Vi har et godt samarbeid med lokale menigheter i byene.

Samholdet internt i teamet betyr mye. Selv om de kommer fra ulike kulturer, har de troen og Frelsesarmé- bakgrunnen felles.

– Vi blir mer beriket enn utfordret. Dette er en forsmak på himmelen der alle nasjoner skal lovprise Gud, smiler Ida Amelie.

– Det mest givende er å se hvor mye hver enkelt har vokst på bare noen måneder. Alle er med på en personlig reise sammen med Gud, der de er blitt formet og utfordret. Alt vi gjør, er å ære Gud, gjøre ham kjent og få folk til å vokse i ham.

 

Polarteamet
Budskapet skal fram! Sist høst gikk Polarteamet over Besseggen med Frelsesarmé-krona surret fast på ryggen. Frelsesarmeen er over alt! Foto: Polarteamet

 

Generasjonsmøtet

Et glimt fra en søndag i nord: Møtet i Vadsø korps er over. Noen har begynt å rydde, men Polartemaet vil ikke gi seg helt. En begynner å klimpre på gitaren, en annen følger opp på keyboard, en tredje blåser varme toner i saxofonen. Jazz-rytmene gynger i det gamle korps- lokalet. Da klarer ikke Judith Dahl (78) å holde seg lenger. Hun må opp og teste dansefoten. Pensjonisten inntar gulvet alene, men får snart publikum. Ingrid Jomisko ler og klapper med.

– Det som er så fint, er generasjonsmøtet i Vadsø korps. Det er ikke til å stikke under en stol at de fleste er eldre. Men de møter oss i temaet med en positiv innstilling, og synes dette er gøy! Ungdommene våre kunne fort tenkt at «her er det bare gamle», men team-medlemmene er så milde og gode mot dem. Det er en raushet her som det er viktig å ikke ta for gitt. Vi er på lag og har samme Far, og da blir alt så bra, sier Ida Amelie.

I Vardø samarbeider de med Den norske kirke om konfirmantundervisning. Over 20 tenåringer dukket opp da Polarteamet reklamerte med innendørs bowling. Teamet har god dialog med fengselspresten, og før jul var de på sitt første fengselsbesøk. Til våren skal teamet på turné i Nord-Norge for å besøke ulike korps, og spille på gater og i kjøpesentre.

Havet og viddene utenfor korpset driver dem ut. Flere bruker naturen aktivt til rekreasjon. Ida Amelie jakter rype og hare i fjellet på fridagene. Sist høst var Polarteamet lenger sør og inntok Besseggen med en diger Frelsesarmé-krone surret fast på ryggen.

Ida merker hvor viktig det er å bruke tid på bønn.

– Jeg føler at Jesus heier på oss. Han er som en entusiastisk far som heier på barnet sitt under en fotballkamp. Han ser oss, og peker på at vi også trenger hvile. Gang på gang minner han meg på at nå må jeg legge fra meg det jeg holder på med og bare være sammen med ham. Det er utfordrende når vi har lyst til alt og holder på med så mye. Det er over fem år siden hun selv tok imot Jesus, og hun er bevisst på hva hun vil dele med andre:

– Det er mulig å gå fra et liv i mørke og tomhet, til å møte Jesus. Hos ham er det så mye liv, og han tilbyr fred, glede og kjærlighet. Hverdagen med Gud blir ikke automatisk lett bare fordi man har blitt kristen. Livet er værhardt, du kan kjenne regnet som pisker i ansiktet, men likevel oppleve at Gud er med, at han gir fred i stormen. Det er ikke en enkel vei, men den beste.

 

Gospelkor og nordlys

Hun styrer en musikalsk gjeng. Alle trakterer ulike instrumenter, og i februar går de i studio for å lage plate med egne låter. De vil dele gleden med flere. I oktober fikk Vadsø nytt gospelkor. Mens snøslapset drev gjennom mørke gater, trampet åtte ungdommer inn til første øvelse. Snart kom det flere, og på nyåret var de 16.

Dirigenten kommer fra Zürich i Sveits, og er fornøyd med prestasjonene. For et halvt år siden hadde han ikke forestilt seg at han skulle drive korarbeid i en norsk kystby.

– Jeg ville se nordlyset, forteller Nicolin Lassig (22).

I fjor sommer kom han til jubileumskongressen Boundless i London. Med sekken på ryggen og gitaren på slep, var han fast bestemt på å reise verden rundt noen år, og dra dit Gud ledet ham. Men først traff han lederen for det ferske Polarteamet. Nico fortalte at et av målene var å jobbe på en huskyfarm i Finland.

«Oi, da blir vi naboer», sa Ida Amelie og fortalte ham om planene i nord.

«Trenger dere meg, og kan tilby seng og mat, kan jeg godt komme og hjelpe til», svarte Nico.

Etter en kort kaffe med felt- og programsjef Frank Gjeruldsen, var sveitseren en del av teamet. Den erfarne kokken har nå ansvaret for matlagingen.

– Jeg føler at jeg passer inn i teamet med mine evner. Vi utfyller hverandre, og opplever en enhet. Noen er gode på det praktiske, andre på det teologiske. Jeg kjenner meg så hjemme her, og tror jeg er kalt hit, at jeg er i Guds plan. Målet mitt er at vi skal være et fyrlys her oppe, at vi skal være lys. Vi opplever også at Gud har forberedt dette stedet for oss; jeg tenker på alle dørene som står åpne. Vi høster det som er sådd.

I fjor opplevde Nico at Gud kalte ham til å bli offiser i Frelsesarmeen. Soldaten ville bare farte litt og nyte skaperverket før han satte seg på skolebenken.

– Har du fått se nordlyset?

– Ja, første gang vi kjørte hjem fra Kirkenes, så vi det, vakkert og majestetisk. Men det er blitt mye sterkere nå, det er helt utrolig. Naturen her oppe er overveldende.