a123

Superreservene

Det er ikke bare Norges herre- og damelag som har stått på for fedrelandet i VM. Møt reservene Alex og Synne – som ikke bare har gitt alt for Norge, men alt for de andre landene også!

Superreservene
Superreservene Synne og Alex har gitt alt for andres fedreland under VM i gatefotball. Til neste år håper de å være på det norske landslaget. Foto: Morten Bendiksen

TEKST: MARIA STANGELAND

Som vertsnasjon har Norge fått det ærefulle oppdraget også å stille med egne lag med reservespillere. Det er blant annet Alex, opprinnelig fra Oslo, og Synne fra Tønsberg som stolt har takket ja til de avgjørende rollene. Hvis et lag har uteblitt, stepper reservespillerne inn sammen som et lag slik at landet som mangler motstander får spilt kamp. Og dersom et lag mangler spillere, på grunn av skader eller annet, hopper de norske spillerne inn blant nye lagkamerater. – Jeg var plutselig svensk i går, sier Alex.
– Og jeg var svensk i dag, skyter Synne inn. Og legger til: – I går spilte jeg for Hellas, mens i dag spilte jeg mot dem. Jeg hadde liksom blitt litt glad i Hellas, og så var de plutselig motstanderen. Ha, ha. Det har vært utrolig gøy.
Det var en stor tillitserklæring å bli spurt om å delta.
– Det er kjempefint å representere Norge på den måten vi gjør, sier Alex.
– Det å stille opp for diverse land og kunne bidra. Landslagene har det jo veldig travelt, men jeg tror det nesten er mest hektisk for oss i forhold til hvor og når vi skal spille, og hvem vi skal spille for. Vi får ikke så veldig god varsel alltid – ofte er det litt sånn ”for fem minutter siden der borte”. Ha, ha. Det går veldig kast i kast. En som heter Anette og jeg ble kastet inn i en kamp for Frankrike, som viste seg å være for herrelaget! Og det kjente jeg var nervepirrende. Men alle lagene vi har spilt for har tatt oss imot med åpne armer og synes vi har gjort en super jobb. Men så gir vi også alt vi kan. Vi holder ikke tilbake. Vi kjører på som om det skulle vært vårt eget lag og gjør det vi kan gjøre og gir det vi kan gi for de lagene vi stiller opp for.

Lag for livet
De to spiller til daglig sammen på gatefotballaget til Tønsberg.
– Jeg var inne til behandling på Vestfoldklinikken – de har et tett samarbeid med Frelsesarmeen. Gjennom den ble jeg oppfordret til å begynne med gatefotball, og så har jeg fortsatt å spille, sier Synne.
– Jeg hørte om gatefotballen før jul i fjor av ruskonsulenten min. Så kom jeg inn til behandling på Vestfoldklinikken, og der møtte jeg Synne, sier Alex og smiler bort til lagvenninnen.
– Hun dro meg med. Og så ble jeg også værende.
Begge er skjønt enig om hvor viktig gatefotballen er for spillerne – på alle plan.
– Gatefotballen har betydd veldig mye, sier Alex.
– For meg blir det vanskelig å forklare det med ord. Det er samhold … Ja, det er helt magisk alt sammen. Man møter bare blide mennesker, det skjer mye, du treffer folk fra situasjoner som ligner på de du har vært i selv som du ser at det går bra med. Og det betyr veldig mye å få den følelsen av tilhørighet i et lag. Det er alfa omega for meg.
Synne stemmer i: – Når du kommer ut etter behandling, føler du deg veldig alene, så da er det viktig å ha noe fast å gå til. Og det er så godt tilrettelagt. De kommer og henter deg hvis du ikke har bil. Vi har vært på mange turneringer i Stavanger og Bergen, og vi var med på NM i Tønsberg. Så det er mye fotball, og det er gøy å trene, men det er enda viktigere med det sosiale. For meg som kom ut fra behandling og ikke hadde så mange venner eller nyktre mennesker rundt meg, har det vært utrolig bra.

Felles språk
Begge to begynner å bli slitne nå som mesterskapet nærmer seg slutten. Det har vært litt skummelt og litt uvant å være så sosial fra morgen til kveld – illustrert ved at selv A-mennesket Alex, som vanligvis spretter opp i otta, sov tvers gjennom vekkeklokka. Synne også.
– Helt utkjørte, ler de i kor.
Det er ekstremt med inntrykk og mange nye mennesker, men Synne understreker at de har det veldig bra:
– Vi passer på hverandre og holder sammen, vi i reservetroppen. Og stemningen landene i mellom er generelt veldig god. Det er bare positive mennesker her, som jeg opplever det. Og det er alle aldere her – det er litt ålreit at det ikke bare er unge. Av og til klarer vi ikke snakke med hverandre, for det er ikke alle som kan engelsk. Men det er veldig gøy at uansett språk, kan vi spille sammen. Vi kan kommunisere gjennom fotballen. At Frelsesarmeen har laget dette arrangementet med så mye mennesker og den logistikken – det er helt utrolig at de får det til.
Alex er så enig: – Jeg tror dette har forandret livene til ganske mange. Det er helt fantastisk.
Og neste år har de begge to sjansen til å spille for Norges landslag i VM.
– Hvis jeg får mulighet til å være med på VM, så sier jeg selvfølgelig ja, sier Synne.
– Ja! Alex nikker iherdig: – Det er ikke noe å tenke på en gang – det er bankers.

Superreservene
Reservelaget med Alex og Synne i vennskapskamp på lørdag. Foto: Ole Christian Eklund