a123

Varmt velkommen

Varmt velkommen

Vibeke vet hvordan det er å føle seg utenfor. Hos Frelsesarmeen føler hun seg hjemme.

Vibeke Lundberg er aktivt medlem i Frelsesarmeens menighet på Grunerløkka, Oslo 3. korps. Blant annet er hun en av de engasjerte lederne på småbarnssang.

– Jeg synes det er så fint her, sier hun og peker opp på galleriene i møtesalen.

Vibeke viser rundt i det ærverdige menighetslokalet som nå er tomt, men som ofte rommer både speidere, samtalegrupper babysang, gudstjenester og øvrig menighetsliv. Her er det høyt under taket, både bokstavelig og metaforisk talt. Vibeke er opptatt av å vise at menigheten er for alle, at en menighet ikke er noe fremmed og rart, men et varmt fellesskap som stiller opp for hverandre. Men Vibeke forstår likevel dem som kvier seg for å trå over dørstokken til en menighet for første gang. Hun har vært der selv.

– Jeg var pasient på Gatehospitalet da jeg ble spurt om jeg ville være med på samtalegruppe i Oslo 3. korps. Jeg hadde lyst, men var veldig skeptisk.

– Hvorfor?

– Jeg tenkte at jeg ikke ville passe inn og at jeg ikke trodde nok, men så var det ikke skummelt i det hele tatt. Det var veldig koselig. Da jeg først hadde begynt å gå i en liten gruppe, våget jeg å gå på en gudstjeneste, forteller hun.

Jammen var det ikke hyggelige folk der også. Hun beskriver dem som gode og myke mennesker.

– De er så fine, for de får folk til å føle seg velkomne og føle seg hjemme.

 

Velger hver dag

Hun fokuserer på det nye livet nå, men årene som rusavhengig gjør at hun forstår de som sliter. For henne startet rusmisbruket på grunn av nysgjerrighet.

– Jeg gravde med lenger og lenger ned. Det ble en avstand til alt som var godt og normalt, sier hun.

En støttespiller i hjelpeapparatet ble avgjørende da Vibeke visste at hun ikke kunne komme lenger ned.

– Jeg var så sliten og fortvilet, men jeg fikk hjelp til å komme inn på Gatehospitalet. Jeg visste selv at jeg måtte snu livet mitt, så den sjansen grep jeg.

På Frelsesarmeens sykehus fikk hun god behandling.

– Det var metadonen som reddet meg, ikke Gud, altså, smiler hun og forklarer at det også var godt at metadonen ble tatt sammen med en solid dose varme og omsorg.

Hun vet at det ikke er noen enkle løsninger framover.

– Å være rusfri er et valg jeg må ta hver dag, men det hjelper å bli møtt med kjærlighet fra Gud og mennesker. I begynnelsen klarte jeg ikke helt å ta imot, men så gikk jeg på alfakurs, og etter hvert fikk jeg et nytt perspektiv på livet.

Hun lyser opp når hun snakker om barna på babysang. Hun synes spesielt det er morsomt å bli kjent med barn og følge dem over tid.

– Gjennom barna er det også lettere å bli kjent med de voksne.

– Hva er egentlig en menighet?

– For meg betyr det tilhørighet, vennlighet og bare godt. I samtalegruppen lærer vi mer om Bibelen, det er fint. Men det er også mye der som er vanskelig, så det er greit at vi kan snakke om det.

 

Tilgivelse

Det viktigste aspektet i troen synes hun er tilgivelsen.

– Når man har vært narkoman har man gjort så mye «gærent», å få tilgivelse er så godt. Og når du får tilgivelse fra andre, så kan du begynne å gi deg selv tilgivelse også.

Hver dag er ikke lik, det er mye som er vanskelig, men hun synes følelsen av å høre til et sted alltid er til hjelp.

Leder av Frelsesarmeen på Grunerløkka, Oslo 3. korps Anne-Lene Rondestveit Mabada er glad for at Vibeke trives i menigheten.

– Hun er en solstråle, og hun betyr så mye for fellesskapet. Barna og alle de andre er så glade i henne. Dessuten er hun et levende vitnesbyrd på at livet kan forandres, sier korpslederen.

Da Vibeke brøt med rusen hadde hun få venner. I Frelsesarmeen får hun nye.

– Det blir bare koseligere, og koseligere, sier Vibeke som også gjerne stiller opp som leder når småbarnssang holder ferieåpnet. Da blir det fotball, spill og hobbyaktiviteter.

– Mange har barnetroen, men kjenner ikke Frelsesarmeen. Det er bare å ta sjansen på å komme innom Oslo 3. korps eller en annen menighet. For meg har det i alle fall bare vært en opptur, det er et sted der jeg kan være meg selv, sier hun og smiler.

– Nå har jeg det fint. Nå bare lever jeg.

Artikkelen er hentet fra Krigsropet, nr. 36

 

Ønsker du å besøke en av våre korps (menigheter)? Finn ditt lokale korps her.