a123

Veien hjem

Veien hjem
– Du må være helt ferdig med rusen for å bli rusfri, sier Jeanette, som har vært nykter i nesten tre år. Foto: Mette Randem

«Har du vært misbruker?» Jeanette Syvertsen tar spørsmålet som et kompliment. At hun er nykter i dag, er et under. «Lenger ned enn det jeg har vært, kommer du ikke», sier 40-åringen.

Brugata i Oslo 20. april 2014: Jeanette Syvertsen står lent inntil murveggen utenfor 7-Eleven. Hun er fryktelig sliten. Heroinen har tatt et stramt tak. Dagene flyter i hverandre. Det eneste hun er opptatt av, er å skaffe og bruke penger og dop. For 1,5 år siden ble hun rusfri under behandling på Behandlingstunet Frelsesarmeen driver i Fetsund, men så sprakk hun på helgepermisjon. Jakten på en opptur, ble en tung og lang nedtur.

Frelsesoffiser Marit Myklebust, leder for Behandlingstunet, er i Oslo når den tidligere pasienten dukker opp i utmattet utgave.

– Da tenkte jeg: «Nå må Jeanette komme tilbake til oss, ellers kommer hun rett og slett til å dø». Det er ikke for å overdramatisere, det er den harde virkeligheten, sier Marit.

– Hadde ikke jeg truffet deg da, hadde jeg ikke sittet her i dag, bekrefter Jeanette.

Reisen ut av rusen har gjort henne sterkere og gitt henne gleden over livet tilbake. Frelsesarmé-folk og familien hennes har vært viktige støttespillere hele veien.

– Men det er Jeanette som har gjort jobben, understreker Marit.

Frelsesarmeens rusomsorg har et behandlingssystem med ulike krav til rusfrihet for å hjelpe rusavhengige der de er i prosessen. For mange har dette vært helt avgjørende for å bli rusfri. Jeanettes historie er et godt eksempel på det. Det blir nesten som et stigespill, selv om man skulle falle på veien opp, står det noen parat under og tar deg imot.

 

 

Fyrlyset: Fra bruker til arbeider

Urtegata 23. november 2016: Jeanette svinger uthvilt inn på Fyrlyset, Frelsesarmeens kontaktsenter for rusavhengige. Ikke som bruker, men som miljøarbeider gjennom Nav. Hun har stått opp i leiligheten sin på Teisen, gitt mat til katten og tatt t-banen til byen, ikke sovet på en t-banestasjon. På 2,5 år har livet endret seg radikalt.

–I går var jeg på kurs i konflikthåndtering, og før helgen var jeg på Suppe, såpe, frelse-kurs, sier Jeanette og begynner å fortelle historien sin fra starten.

– Jeg begynte å røyke hasj da jeg var 14 år, tok amfetamin da jeg var 17. Så ble det amfetamin og piller i mange år.

Som 19-åring ble hun gravid. Faren til barnet var også rusavhengig.

– Jeg tok bare amfetamin to ganger i løpet av graviditeten. Etter fødselen gikk det ikke så bra, sier hun.

22 år gammel begynte hun å bruke heroin fast, piller og amfetamin var ikke nok.

– Datteren min flyttet til tante og onkel på farssiden da hun var fem år, hun kunne ikke fått det bedre. Hun har skikket seg veldig bra, nå bor hun i Hønefoss og går på juss, sier Jeanette stolt og forteller at de har god kontakt. På Facebook-profilen stråler mor, datter og mormor på et bilde fra en jentetur til Rhodos.

– Familien min har vært der for meg hele veien. Men de har måttet sette grenser.

Jeanette har vokst opp i Bergen, i en «helt vanlig familie uten mishandling og rus».

– Jeg har alltid hengt med gutter, feil type gutter. Jeg maste meg til å få prøve hasj.

Jeanette har, inntil nylig, ikke hatt noe fast sted å bo. I mange år bodde hun på gata, først i Bergen og så i Oslo. Nettene tilbragte hun ved varmeristene på Nationaltheatret, under taket på Stortinget stasjon eller i garasjer. Da var det godt å kunne komme inn på Fyrlyset og varme seg, spise, dusje og vaske tøy.

– Har du vært misbruker? spør mannen på bordet bak overrasket. – Det skjønner jeg ikke, fortsetter han.

– Det er mange som ikke gjør det, det tar jeg som et kompliment, smiler hun.

Mannen spør om Jeanette jobber fullt nå som hun er rusfri.

– Nei, alt tar tid. Jeg kan ikke bli nykter og begynne rett i full jobb. Det hadde knekt meg. Det er etter egen vilje jeg jobber redusert. Jeg er fornøyd sånn som jeg har det, svarer hun.

Da Jeanette kom til Fyrlyset som bruker, snakket hun mye med miljøarbeider Alan Tchicaia som ofte jobbet på vaskeriet.

– Alan begynte nesten å grine da jeg kom hit som frivillig første gang, smiler Jeanette.

Alan synes det er herlig å se forandringen i livet hennes.

– Du viser at det alltid er håp, sier han.

 

Veien hjem
Jeanette, Alan Tchicaia og André Olsen i vaskeriet på Fyrlyset, Frelsesarmeens kontaktsenter for rusavhengige. Foto: Mette Randem

 

Gatehospitalet: Sterk livskraft

Ute på gata går vi forbi en gjeng som står og henger. Tydelig preget av livet.

– Å jobbe i det gamle miljøet mitt gir meg en påminnelse om hva jeg ikke har lyst til å gjøre. Jeg er glad for at jeg slipper det.

Da hun ruset seg, pleide Jeanette aldri å være med i en stor gruppe. Hun holdt seg gjerne alene eller sammen med en annen. For eksempel Heidi Bjercke som jobber som «Håpsbærer» på Gatehospitalet, Frelsesarmeens sykehus for rusavhengige. Begge kvinnene har vært så langt nede som det er mulig å komme, før de fikk hjelp til å reise seg igjen.

– Her har jeg tilbragt mye tid, sier Jeanette idet vi kommer til Gatehospitalet og ringer på.

Hun smiler bredt da hun ser hvem som åpner opp, sykepleier Catherine Solem som hun kjenner best av alle på huset. Gjensynsklemmen er lang, selv om de så hverandre på kurs for noen dager siden.

– Det har vært mange mennesker innom her, men Jeanette har gjort stort inntrykk på meg, og så er vi nesten like gamle, sier Catherine mildt.

– Første gang du kom hit hadde du nettopp hatt en operasjon i kneet, og kom fra sykehuset på Ullevål.

Nyopererte Jeanette hadde ikke noe sted å bo, heldigvis var det plass til henne på Gatehospitalet.

– Jeg tror det var i 2005. Det er vanskelig å huske, det man bryr seg minst om i hele verden når man ruser seg er år og datoer, sier Jeanette.

Hun var innlagt på Gatehospitalet mange ganger, fikk hvilt mye og spist seg opp litt.

–Vi snakket om alt mellom himmel og jord, om tidligere erfaringer i livet og om datteren din, mimrer Catherine.

– Og så lærte du meg å hekle, sier Jeanette.

Da Jeanette skulle på avrusning på en kommunal institusjon, fulgte Catherine med i taxien. Hun besøkte henne også der. Dessverre var ikke behandlingen vellykket, etter tre måneder sprakk Jeanette.

– Det er noe som skjer med meg etter tre måneder og seks måneder, så jeg ba de på Behandlingstunet om å følge ekstra med etter de månedene. Når jeg kommer over det, så går det bra.

– Hva tror du er grunnen til at Jeanette klarte å holde seg rusfri over lengre tid, Catherine?

– Du har familie rundt deg som bryr seg, og så har du en sterk livskraft, sier Catherine med blikket vendt mot Jeanette. – Jeg har alltid tenkt at det kunne gå bra, og har blitt veldig lei meg de gangene det ikke har gjort det, svarer hun.

 

Veien hjem
Sykepleier Catherine Solem har hatt Jeanette som pasient på Gatehospitalet mange ganger. – Det er godt å se hvor bra det har gått med Jeanette, sier Catherine. Foto: Mette Randem

Bosatt: Ikke bundet lenger

Rett ved moskeen på Grønland samler rundt hundre byduer seg på et gjerde.

De sitter stille en kort stund, før én etter én flyr en liten runde.

– Er det godt å få lagt fortiden bak seg?

– Ja, det er nesten litt rart å tenke på at jeg har vært der. Jeg føler meg så hjemme i det livet jeg har nå.

– Føler du deg fri?

– Ja, man blir jo veldig bundet av rusen. Man kan jo ikke ta en dagstur på landet engang om man ruser seg. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ha lyst til å bo noe annet sted enn midt i byen, nærmest Skippergata eller Plata. Og nå bor jeg på Teisen.

Rett borti gata møter vi hun som har hjulpet Jeanette med å få leilighet der, Liv Solberg. Liv er primærkontakt i Bosatt, Frelsesarmeens rehabiliteringstiltak.

Noen måneder etter at Jeanette startet sin andre, og siste, avrusning på Behandlingstunet, fikk hun plass i Bosatt-blokka i Heimdalsgata. Overgangen var lang, slik at Jeanette skulle bli vant til å bo i byen igjen.

– Vi var aldri i tvil om at du passet inn her. Du hadde vist både vilje og evne til å komme deg ut av rusen, og hadde boevne, sier Liv.

– Jeg opplevde deg, som nå, som veldig reflektert og bestemt.

Det er bemanning og kontroll i blokka, og hvis man viser rusmestring, så kan man få leilighet i et av de andre Frelsesarmé-borettslagene.

Jeanette har bodd i Regnbueblokka på Teisen i litt over et år, forhåpentligvis får hun beholde leiligheten litt lenger. Hvis ikke bydelen forlenger kontrakten hennes med Bosatt, må hun, sammen med Liv, lete etter en annen.

– Jeg har tenkt til å søke leilighet i blokka og bruke intervjuet som vedlegg til søknaden, ler hun, selv om hun mener det alvorlig.

Jeanette og Liv har blitt godt kjent.

Begge elsker katter og praten går i ett. – Måten du tar deg av Smilla på, sier mye om deg som person, sier Liv og forteller at det har vært avgjørende for mange mennesker å ha kjæledyr i

livene sine.

– Jeg hadde aldri flytta fra Smilla, da hadde jeg heller bodd i telt, sier Jeanette.

– Å ha en man kan si alt til, som ikke ser kritisk på deg, er alfa og omega.

Liv synes det er kjempepositivt å samarbeide med Jeanette.

– Det er motiverende å se bunken med rene prøver. Selv om mye går på skinner når det gjelder blant annet rusmestring, sysselsetting og nettverk, er det fremdeles ting å jobbe med. Det er

fortsatt skjørt, det må vi skrive i søknaden om plass i 2017 til bydelen, sier Liv.

To år er ikke mye i den store sammenhengen, og Bosatt vil gjerne at de som flytter fra dem har alle brikker på plass.

– Med livserfaringen du har, må man bli trygg og sikker. Det er viktig å ha troen på at livet du lever nå, er det livet du skal leve resten av livet, sier Liv.

– Hvor er du om fem år, Jeanette?

Svaret kommer kontant.

– Da håper jeg at jeg bor i Regnbueveien og jobber 50 prosent på Fyrlyset. Eller at jeg har vunnet i Lotto og åpnet hjelpesenter for katter.

– Der jeg kan jobbe, flirer Liv.

 

 

Behandlingstunet: Utsettelsens pris

En drøy halvtime senere kjører vi ut av Oslo og gjennom Fetsund sentrum for å komme til Behandlingstunet. Løytnant Marit Myklebust står på trappa og venter. Første gang hun tok imot Jeanette, var Marit leder for Gatehospitalet. Siden har det blitt mange andre møter på sykehuset, her på Behandlingstunet og på gata.

– Jeg har aldri tvilt på at det kunne gå så godt som det har gått nå, men du har utsatt å forbli rusfri og utsatt deg selv for mange farer underveis, sier Marit.

– Noen ganger når du var inne på Gatehospitalet, lå du nesten ikke stille i senga, for du ville bare ut igjen. Da var det helt uinteressant å snakke om hvordan livet kunne bli.

– Jeg ville ikke. Du må ta tak i alt. Det er en tung jobb, sier Jeanette.

Jeanette har ingen forklaring på hva som er grunnen til at hun begynte å ruse seg.

– Jeg orket ikke å ha et a4-liv, rusen trakk mer. Det kjentes godt. Det er alle konsekvensene som er pyton.

Til slutt ble hun bare så lei at hun ønsket å slutte.

– Jeg hadde det oppi halsen. Det halvannet året som jeg var på sprekk, jobbet underbevisstheten min hardt. Jeg angret på at jeg avsluttet behandlingen, sier hun.

– Jeg har ikke lenger et lite glimt inni meg som har lyst til å ruse seg.

– Hva har du erstattet rusen med?

– Heldigvis har jeg ikke noe problem med å være sammen med bare meg selv, eller med katten. Det er helt umulig å fylle dagene på samme måte som man gjør når man ruser seg, sier hun.

– Jeg trenger ikke oppturene eller den intense wow-følelsen lenger. Jeg klarer å sette pris på det jeg har i hverdagen i stedet.

At hun går på en lav dose metadon, tror Jeanette hjelper henne. Hun er opptatt av å ikke la metadon bli det viktigste i livet.

– Enkelte ganger kan jeg glemme å ta den, metadon ligger ikke forrest i hodet mitt. Det hjelper meg med å få et normalt liv.

Veien hjem
– Det er Jeanette som har gjort jobben, sier løytnant Marit Myklebust (t.h.), leder på Behandlingstunet. Foto: Mette Randem

Jeanette er glad for at hun har mange gode støttespillere i livet sitt, og at hun blir fulgt opp relativt tett. Blant annet er hun i ansvarsgruppemøter med lege, Nav, Marit og Liv, der de legger planer for framtida.

– Man må ikke undervurdere hva mange år i rus har gjort med et menneske. Å ta skritt for skritt er helt avgjørende, sier Marit.

Ute på tunet viser Jeanette vei inn på et lite stabbur.

– Dette er kapellet vårt, sier hun og åpner opp døra. Dagslyset er det eneste som lyser opp det mørke rommet.

– Tro har ikke vært så viktig for meg i løpet av behandlingen, men det er viktig for meg nå. Når man lever et liv på gata, tenker man: «Hvis det finnes en Gud, hvorfor lar han meg være her?». Men det har ikke knekt meg, jeg har bare blitt sterkere.

Jeanette er med i samtalegruppen Tro og tilhørighet i Frelsesarmeen på Lillestrøm. Marit leder samlingene, som er et lavterskel introduksjonskurs til kristen tro.

– Jeg har tenkt å bli tilhørig (medlem). Jeg liker det Frelsesarmeen står for; jeg hadde ikke vært her, hadde det ikke vært for Frelsesarmeen, sier Jeanette.

 

Veien hjem
I leiligheten hjemme i Regnbueblokka lader Jeanette opp batteriene sammen med katten Smilla. Ute på verandaen henger et kattenett, slik at Smilla ikke hopper opp på småfuglene som måtte komme innom på besøk. På utsiden av nettet henger det meiseboller og nøtteposer til de små gjestene. Foto: Mette Randem

 

Regnbueblokka: Smil fra smilla

En kjøretur senere parkerer vi utenfor høyblokka Frelsesarmeen eier på Teisen.

– Det er kjempefint å bo her, jeg føler meg veldig trygg. Folk hilser når jeg går forbi, det er jo ikke vanlig lenger.

Det er ikke vanskelig å se hvor Jeanette bor, det er to katter på dørmatta. Da hun åpner opp, kommer Smilla med en gang bort for å bli kost med. Ute i stua fyker dyrebilder over tv-skjermen, slik at Smilla har litt selskap når hun er alene.

– Jeg har prøvd å gjøre det hjemmekoselig her, selv om jeg ikke hadde så mye penger å bruke på interiør.

I stua har hun pyntet med planter, grønt og dyretrykk. På veggen har hun klistret opp et stort sitat: «Family: Where life begins and love never ends.»

– Jeg hadde kontakt med familien min hele tiden. Men de vet også at det er skjørt. De håper jo på at det går bra denne gangen.

Jeanette forteller at hun er utrolig takknemlig for hvordan hun har det akkurat nå. Hun jager ikke etter noe spesielt, annet enn å få beholde leiligheten hun bor i.

– Jeg kjenner litt på at nå har det gått bra så lenge, at nå får jeg meg vel en smell snart, men jeg får jo bare håpe at det ikke skjer.

Hun er ikke redd for at fortiden skal innhente henne.

– I mai er det tre år siden jeg ble nykter, det er ikke så lenge. Men det føles nesten som et helt liv.