a123

Verdensmannen på Teisen

Verdensmannen på Teisen
– Troen min utfordrer meg til a° se flyktningene som enkeltpersoner, sier Eirik Sandstø. Foto: Kristianne Marøy

Eirik Sandstø drømmer om å drive gård i Afrika. Enn så lenge leder han Frelsesarmeens akuttmottak for flyktninger i Oslo.

– Jeg er opptatt av bistand, utvikling og nødhjelp, og synes vi skulle gjort mer mens flyktningene var i leirene.

Allikevel er han sikker på én ting:

– Når flyktningene først er kommet, må vi sørge for at de blir godt ivaretatt og integrert. Ellers skaper det større problemer.

Derfor bruker han arbeidsdagene til å utvikle rutiner og retningslinjer, instruere og følge opp ansatte, og delegere oppgaver til sine 55 ansatte.

– Dessuten bruker jeg mye tid på å administrere, skrive kontrakter, holde kontakten med UDI og politi. Sikkerhet og brannsikring er også mitt ansvar. I det hele tatt, jeg har det overordnede ansvaret for alt.

 

Tilbud om lederjobb

Det lå ikke i kortene at Sandstø skulle lede et asylmottak i Oslo. Han har utdannelse innen samfunnsøkonomi på Norges bio- og naturvitenskaplige universitet på Ås.

– Egentlig søkte jeg en nattevaktstilling på mottaket. Etter intervju ble jeg tilbudt jobben som leder, og den takket jeg ja til.

Den unge mannen har rukket mye etter oppveksten i Oppegård og videregående på Kristelig Gymnasium i Oslo. Idrett og friluftsliv sto høyt i kurs i familien. Også menighetslivet i Frikirken har satt spor.

– Der lærte jeg blant annet hvor viktig dugnad er, og hvor viktig det er å stille opp for hverandre. Jeg har alltid søkt natur og det mellommenneskelige. Og jeg har alltid hatt en tanke om å jobbe og bo i Afrika. Først tenkte jeg bistand, men nå heller jeg mer og mer mot næringslivet.

Ved siden av jobben på mottaket, importerer han kaffe fra fattige bønder i DR Kongo.

– Produksjonen er redusert på grunn av kriger som har herjet. Kan vi skaffe kjøpere, kan de produsere mer.

Han er også leder for et bistandsprosjekt i Kongo, drevet av en vennegjeng.

– Vi støtter lokalbefolkningen ved å bygge skoler, og hjelper et sykehus med kirurgisk nål og tråd, og insulin. Vi kaller oss Buddies for Afrika.

 

Livets vann

I årene etter videregående har Sandstø både gjennomført Hærens befalsskole og vært innom Luftforsvarets flygeskole. Der røk han ut etter noen måneder. Da det skjedde, så han at Forsvaret søkte etter en vannrenser til FN-oppdrag i Afrika. Han søkte og fikk en tre-måneders utdanning i vannrensing, før han reiste til Tsjad der han jobbet på et feltsykehus.

– Hva gjorde du?

– Jeg pumpet vann fra brønner, renset det og pumpet det rundt i sykehuset. Området rundt besto av gul sand. Så dette var virkelig livets vann.

Oppholdet der ga ham mer enn erfaring med vann.

– Hun som nå er kona mi, var sykepleier på samme sted. Hun er misjonær-barn.

Vel hjemme startet studiene i samfunnsøkonomi. Samtidig meldte han seg til beredskapsgruppa til Kirkens Nødhjelp som vann- og sanitærrådgiver. Det førte ham til det jordskjelvrammede Haiti og til Libya.

Han har også – som turist – vært på rundreise i Midtøsten.

– Vi var tre kamerater som i 2009 besøkte Libanon, Syria, Jordan, Israel og Palestina. Da var det fredelig i Syria, og fantastisk å møte ekte gjestfrihet uten at de ventet gjenytelser. Vi ble invitert hjem til folk vi traff på gata. Turen lærte oss mye om hvordan mennesker i dette området tenker.

På mottaket har han truffet mange syrere.

– Møter de den samme gjestfriheten her som du møtte i deres hjemland?

– Det er veldig få nordmenn som inviterer dem hjem, selv om det hender. Jeg tror heller de hadde oppsøkt oss hvis vi var flyktninger i deres land. Jeg snakker med beboere om at jeg har vært i Syria, men jeg vil ikke minne dem på hvordan alt var mens det var bra. Jeg lar dem styre samtalen.

 

Handling og tro

Da Sandstø startet i jobben i oktober, var mottaket etablert. Siden har han forbedret rutiner og tilpasset driften til stadig endrede betingelser fra Utlendingsdirektoratet. Flere hundre flyktninger har bodd på mottaket i kortere eller lengre perioder.

Han forteller om fredelig sameksistens – og grupperinger i stadig konflikter med hverandre. Noen ganger blir det så ille at politiet må tilkalles.

– Hva gjør møtene med disse menneskene med deg?

– Noen er inspirerende å møte. De vil komme i gang med egne liv. Andre sier de vil tenne på noe, eller de klager på risen. Noen sier at vi behandler dem verre enn dyr, mens andre sier tusen takk. Jeg får jo mindre empati når folk er så sinna. Men det finnes mange hyggelige mennesker blant flyktningene. Mange barnefamilier også. Vi har en sønn selv, og tenker at vi er velsignet. Samtidig spør jeg meg: «Er ikke flyktningene velsignet? Hvorfor skal de ha det slik? Hvorfor skal noen være fattige?» Det tenker jeg en del på.

– Hva skjer med troen din midt i alt dette?

– Hvis jeg er mye på jobb, og det er jeg, rekker jeg ikke å tenke så mye. Situasjonen er veldig utfordrende, ikke for troen min, men troen min utfordrer meg. Det å se disse som enkeltmennesker, særlig hvis jeg ser asylsøkere som oppfører seg dårlig. Da må jeg tenke over hva Jesus sa om å møte mennesker, selv om de oppførte seg dårlig. Vi hjelper noen som er på flukt. Hvordan skal man møte sinnet deres? Er det realistisk å møte det med godhet, spør Sandstø, uten at han har alle svarene.

Det var i september i fjor at UDI kontaktet Frelsesarmeen med forespørsel om å opprette og drive et midlertidig akuttmottak for flyktninger, med bakgrunn i den store flyktningtilstrømningen til Norge. Frelsesarmeen klarte raskt å få mottaket på Teisen igang. 30. juni utløper avtalen med UDI. Da fortsetter for øvrig Frelsesarmeen det planlagte arbeidet med å istandsette bygningen til barnehage og bygge til Omsorg+-boliger for eldre.

Mottaket er Eiriks første møte med Frelsesarmeen.

– Det er veldig lærerikt. Frelsesarmeen er en imponerende organisasjon, og jeg liker retorikken om at man er i strid for noe. Som kristen er det lett å tenke at livet er langt, at man ikke behøver være 100 prosent på. I mange kirker prater man om det onde i verden, men i Frelsesarmeen er det handling. Det tiltaler meg. Jeg har veldig lyst til å fortsette i denne jobben, men lysten til å drive gård i Afrika er aller størst. Den røde jorda fascinerer meg. Og menneskene er så ekte. Afrika våkner til liv nå, og da må vi være der. Drømmen er å være teltmaker og bonde – fordi misjonsbefalingen ber oss om å gå.