a123

Clives farveltale

Clives farveltale
Foto: Mari Sandbakk

Dette er talen som kommandør Clive Adams holdt under farvelmøte i Templet.

 

Bibellesning: Esekiel 36:23-30; Jesaja 58:2-12

Bibeltekst: Hebreerne 13:13  Så la oss gå ut til ham utenfor leiren…

 

Introduksjon:

Gratulerer med 125 års jubileum – både Frelsesarmeen og Templet korps! Må Gud fortsette å gi dere liv og gjøre dere i stand til å fullføre Frelsesarmeens formål. Territoriet gjør masse flott – og jeg er veldig ydmyk overfor hva jeg har sett og opplevd av hellig hengivenhet, oppfinnsomhet og sterkt engasjement i fullføringen av oppdraget vårt – fortsett med det!

 

”Hvis du har tårer – vær forberedt på å felle dem nå!”

Min favoritt Shakespeare-scene - kanskje fordi det også inkluderer min favoritt monolog er når Mark Antony står over sin drepte venns lik i Julius Caesar – og med hans tale, klarer Mark Antony å omvende publikum til å innse at Caesar hadde blitt myrdet heller enn henrettet… ”Hvis du har tårer – vær forberedt på å felle dem nå!” – med andre ord: ”Når du ser hva jeg ser, kommer du til å gråte som meg”… eller, rettere sagt, ”Når du innser hva jeg har innsett, kommer du til å gråte, du òg”

 

”Når du ser hva jeg ser”… Da jeg sto på denne plattformen for 25 måneder siden, sa jeg at jeg ikke hadde fått noe nytt fra Herren i h.h.t. Frelsesarmeens oppdrag. Jeg bekreftet derimot at oppdraget var uforandret – menneskes behov og menneskes frelse. Jeg anmodet vårt territorium til å ha Jesus i sentrum av vår virksomhet, at vi måtte ha vårt blikk festet på Jesus, at Frelsesarmeen var helt avhengig av å sette vår lit til ham. Men så siterte jeg fra Ordspråkene 29:18 – at uten en klar visjon går vi på villspor. Jeg oppfordret oss til å prøve å se som Gud så:

 

”Når du ser hva jeg ser, var forberedt til å falle deres tårer nå…” ”Hvis du har tårer – hvis det går an for deg å bli berørt - var forberedt til å felle dem nå…”

 

Vi så på Esekiel 37 og jeg anmodet vårt territorium til å se som Gud ser, til å se hva Gud ser: En dal med tørre ben – full av livløshet, meningsløshet og håpløshet. Til å kjenne på Guds smerte for sin verden på villspor. Albert Orsborn skrev i en sang som omhandler nettopp dette temaet som har blitt oversatt litt annerledes på norsk:

”Except I am moved with compassion

How dwelleth Thy Spirit in me?”

Hvis jeg ikke er beveget i mitt indre med inderlig medfølelse for denne villfarne slekten som er fortapt, uten Gud, uten fred, er det mulig for Guds Ånd å være i fellesskap med meg, spør Osborn.

 

En annen general, John Gowans, beskrev hva han så:

”There are people hurting hurting in the world out there

There are children crying and no one to care”

 

”Hvis du har tårer – hvis det går an for deg å bli berørt - vær forberedt på å felle dem nå…”

 

Hvis jeg ikke hadde noe nytt å komme med da vi begynte som ledere så vil det ikke bli noen overraskelse at jeg ikke har noe nytt å komme med i dag heller. Derfor, istedenfor noen nye dramatiske visjoner, vil jeg avslutte mitt lederskap i territoriet med en stadfestelse, en formaning og en anmodning.

 

1. En Stadfestelse - Esekiel 36

23 Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem.

24 Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. 25 Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. 26 Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. 27 Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.

28 Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. 29 Jeg befrir dere fra all urenhet. Så kaller jeg kornet fram og gjør grøden stor; jeg gir dere ikke sult. 30 Jeg gir trærne mye frukt og marken stor avling, så dere ikke mer møter forakt blant folkeslagene fordi dere sulter.

Vi skal være:

  • En levende armé – dvs en armé som har sitt opphav og sin eksistens i Guds livgivende ånd
  • På bøyde knær
  • Med rene hjerter
  • Med åpne sanser
  • Med utstrakte hender
  • Med hevet hodet

 

2. En Formaning – Jesaja 58:2-12

Å leve ut vårt kall under Guds velsignelse er betinget av at vi fullfører vårt kall – vårt forhold til Gud. Vårt tilbedelsesliv påvirkes av at vi er sann i henhold til hva vi holder på med, hva vi gjør. Disse to tingene henger sammen med en forståelse av kirken – av Frelsesarmeen – at vi er et kalt og utsendt folk. Vi kan ikke bare opererer ”der ute” på oppdrag uten å komme til kilden for innpust – å være på våre knær. Men like viktig er det at vi ikke bare sitter på fjelltoppen når mennesker er døende i dalen.

 

2 De søker meg dag etter dag

og ønsker å kjenne mine veier.

De ligner et folk som gjør det som er rettferdig,

og ikke vender seg bort fra det som er rett for deres Gud.

De spør etter mine rettferdige lover

og ønsker å være nær Gud.

 

3 «Hvorfor ser du ikke at vi faster,

hvorfor merker du ikke at vi plager oss selv?»

Se, på fastedagen gjør dere som dere vil,

dere driver alle arbeidsfolk hardt.

 

4 Se, når dere faster, blir det strid og trette

og slagsmål med urettferdige never.

Dere faster ikke slik i dag

at stemmen deres kan høres i det høye.

 

5 Er dette den fasten jeg har valgt,

en dag da mennesket plager seg selv,

bøyer hodet som et siv

og legger seg i sekk og aske?

Kaller du dette for faste

og en dag etter Herrens vilje?

 

6 Nei, dette er fasten jeg har valgt:

å løse urettferdige lenker,

sprenge båndene i åket,

sette undertrykte fri

og bryte hvert åk i stykker,

 

7 å dele ditt brød med sultne

og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.

Du skal se til den nakne og kle ham,

du skal ikke snu ryggen til dine egne.

 

8 Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden,

brått skal helbredelsen komme.

Din rettferd skal gå foran deg

og Herrens herlighet følge etter deg.

 

9 Da skal du kalle, og Herren skal svare,

du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»

Om du tar bort hvert åk hos deg,

ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt,

 

10 om du gir av ditt eget til den sultne

og selv metter den som lider nød,

da skal ditt lys gå opp i mørket,

din natt skal bli som høylys dag.

 

11 Herren skal alltid lede deg

og mette din sjel i det tørre landet.

Han skal styrke kroppen din

så du blir som en vannrik hage,

en kilde der vannet aldri svikter.

 

12 Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen,

du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter.

Du skal kalles den som murer igjen revner,

Den som setter i stand veier

så folk kan bo der.

 

3. En Anmodning

Jeg vil gjenta noe jeg sa til lederne ved vår jubileumssamling: Vi lever i en vanskelig tid! Tiden krever usedvanlige mennesker, som lever usedvanlige liv i slike usedvanlige omstendigheter. Jeg anmoder alle som utgjør FA i dette territoriet til å slutte å leve deres liv som om dere er normale – slik som alle de andre – de som faktisk er i nød – enten deres nød kjennetegnes som et behov for suppe eller såpe så er det frelse vi tilbyr – forvandling, ikke forandring. Og det forutsetter at vi lever ut det vi tilbyr… usedvanlige mennesker som lever usedvanlige liv i usedvanlige omstendigheter… Det var interessant for meg å høre de gjestetalerne som kom utenfra for å tale til oss om deres perspektiv på oss. De var ikke bare Ola og Kari Norman, som mener at FA er en hyggelig liten puddel… en snill, men dog sær liten del av norsk kultur. De hadde satt seg inn i hva FA var i forbindelse med vårt jubileum, de visste hva de snakket om – og samtlige påpekte at vi er annerledes og bekreftet at sånn bør det være.

 

Jesus oppfordrer til et annerledes perspektiv. Hans perspektiv er at man ikke kan utrette noe vesentlig ved å være et vanlig menneske som lever et vanlig liv. Jesus perspektiv er det usedvanlige, det ekstraordinære. Ikke det spektakulære – ikke å kaste seg fra Templet – men det usedvanlige. Og det usedvanlige perspektiv har ikke et bedre bilde enn det vi finner i Hebreerne 13:

Øverstepresten bærer blodet av offerdyrene inn i helligdommen til soning for synd, men kroppene blir brent opp utenfor leiren. 12 Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod. 13 Så la oss gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære.

Jesu perspektiv… det usedvanlige – utenfor leieren… utenfor det populære, utenfor nåværende tidsånd, utenfor dagens kultur… utenfor mitt eget jeg… utenfor mitt gamle liv … Kom, sier han, Kom, er hans kall…

 

La oss gå ut til ham… et kall til det usedvanlige… et kall til å være sammen med Jesus – der hvor han er, han som valgte å vende ansiktet mot Jerusalem, og Golgata og korset… Hva betyr Jesu kall i vår hverdag i dag? Jesu kall innebærer jo å imitere Jesus … å være Jesus lik …

Følg meg…

 

Å følge Jesus innebærer alltid å leve et liv i offer. I Hebreerne 11, leser vi om mange som levde livet sitt i offer. Moses er et eksempel:

24 I tro nektet Moses…å kalles sønn av faraos datter. 25 Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn å nyte synden en kort tid. 26 Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen. 27 I tro forlot han Egypt uten å frykte kongens vrede. Han holdt ut, for det var som om han så den usynlige.

 

Det forutsetter villighet til å fornekte seg selv, ta opp sitt kors – å få leve etter andre vilkår enn det vanlige… Så, her er mitt siste ord til Frelsesarmeen:

For all del, forsett med det flotte dere gjør; fortsett å tilpasse dere etter samfunnets behov; fortsett å evaluere deres strukturer og prosesser for å sikre at dere er best egnet til å være et redskap for Gud. Men, pass på hvor dere lever:

…la oss gå ut til ham utenfor leiren...