a123

Historier fra Island

Historier fra Island

I forbindelse med 120-års jubileumet til Frelsesarmeen på Island, vil vi i løpet av året presentere personlige historier fra Armeen på sagaøya.

I 2015 er det 120 år siden Frelsesarmeen kom til Island. I forbindelse med dette er det laget en kalender som kan gjøre Armeen mer kjent og la folk møte noen av de som på forskjellige måter har funnet fellesskap, nettverk, omsorg og tjeneste gjennom Frelsesarmeens arbeid på Island.                        

Hver måned i 2015 vil du kunne lese en historie her på perleportalen.no.

 

Elisa

tilhørig Reykjanes korps Island

Skrevet av Linn Miriam Gjeruldsen

 

- Det beste med Frelsesarmeen er kjærligheten og omsorgen for medmennesker. Å vise Guds kjærlighet ikke bare i ord, men også i handling er grunnlaget for alt vi holder på med.

Jeg trodde ikke jeg var mye til kokk, men ingen klaget. Jeg har til og med fått ros. Et av barna sa at plukkfisken jeg hadde servert var bedre enn maten hjemme. :-)

Mye har endret seg siden den første gangen Elisa ble invitert med til FA av venninnen Marta. Etter 26 år i arbeid, ble hun uføretrygdet på grunn av sterk epilepsi. Dette førte til en depresjon og hun kviet seg for å få anfall når hun var i sosiale settinger. 

På tirsdager er det barnedag på frelsesarmeen i Reykjanesbær. Jeg fikk være med og hjelpe barna med lekser og lage mat til dem. Jeg opplevde på nytt at jeg kunne bidra med noe.  Jeg hadde et sted hvor jeg kunne komme og bidra med det jeg klarte.

Noen år tilbake ble det arrangert en kvinnehelg for arméens medlemmer. Elisa kviet seg for å delta. Hun var redd for at hun skulle få et epilepsianfall og forstyrre programmet. Disse anfallene kom nokså ofte, og hun synes det var vanskelig. Til slutt lot hun seg overtale og ble med. Og selvfølgelig fikk hun et anfall. Skrekken var blitt til virkelighet, men utfallet var alt annet enn hun hadde trodd.

Folk støttet meg. Jeg fikk hjelp og jeg ødela ikke for noen. Jeg fikk bare ligge og slappe av til jeg var i stand til å reise meg opp igjen og fortsette der jeg slapp. Og sånn har jeg opplevd det hele tiden. Her kan jeg være meg selv. Ingen tvinger meg til å snakke om sykdommen. De ser meg som personen jeg er istedenfor hva jeg sliter med.

Dette har hun vokst på. Hun føler seg trygg på menneskene rundt seg. I dag hjelper hun også til på Hertex, Frelsesarmeens gjenbruksbutikk i Keflavík. Hun har hovedansvar for organisering av butikken og de andre frivillige. 

Jeg elsker å handle brukt. De beste kjøpene mine er gjort på Hertex.

Allikevel er ikke gjenbruk eller forbedrede kokkekunnskap som er det viktigste. De materielle tingene blir lett satt i skyggen når hun skal trekke frem essensen for hennes valg om å være tilhørig i korpset. Det er menneskene. På tvers av alder, kultur, språk og meninger.

- Det beste med Frelsesarmeen er kjærligheten og omsorgen for medmennesker. Å vise Guds kjærlighet ikke bare i ord, men også i handling er grunnlaget for alt vi holder på med. Språk blir ingen hindring og man distanseres ikke. Vi er som en stor familie. Jeg tar ikke folk i hendene, jeg omfavner dem.