a123

Med Jobben til Jotunheimen

Med Jobben til Jotunheimen
Glade syklister fra Jobben Lillehammer på vei ned mot Bøverdalen i Lom.

Frelsesarmeens Jobben Lillehammer tok et avbrekk fra arbeidshverdagen og reiste til fjells. Leif Tore Solberg formidler litt fra turen.

Jobben er et lavterskel arbeidstreningstilbud for tidligere og/eller aktive rusmiddelavhengige. Mer om Jobben Lillehammer.

 

Skrevet av Leif Tore Solberg

 

Vi hadde i flere uker ventet på et ”vindu”, en kort periode med strålende vær i Jotunheimen. I mai er skredfaren liten og man kan krysse breer med lav risiko. Vi ønsket oss i tillegg blå himmel og lite vind.

Søndag kveld ble det sendt ut tekstmelding til alle; vi drar på tirsdag etter jobb.

 

Sykkeltur på Sognefjellet

Fem deltakere, en arbeidsveileder og en frivillig var klar for å oppleve noe annet. Ta seg fri fra Jobben en dag for å oppleve flott natur og for å skape minner.

Gjennom midler fra Sparebankstiftelsen fikk vi kjøpt inn sykler og fjellski. Staver, sko og feller måtte vi også ha. I tillegg ønsket Sparebankstiftelsen å gi oss midler slik at vi også kunne gjennomføre turen.

Det ble en stopp i Otta hvor vi kjøpte pizza. Turen gikk så videre til Bøverdalen vandrehjem og så opp til toppen av Sognefjell.

Enestående utsikt i alle retninger, flere meter høye brøytekanter, tørre veier, men viktigst; mange kilometer med vei ned til Bøverdalen.

Som følgebil var det et skue å se seks unge personer som i vill gledesrus trillet nedover, opp i 50 km/t på lange strekk. Et lite stopp for å fylle opp med drikke, for så å sykle videre nedover.

Etter hvert som noen ble både kalde og slitne, fikk de sitte på i bilen. To av dem ville derimot helt i mål for egen maskin og syklet 3 mil. Opplevelsen var maksimal.

 

Med Jobben til Jotunheimen
Alle gliser og skal overgå hverandre i å fortelle om hvilke inntrykk dette har gjort, hvor viktig turen har vært, skriver Leif Tore Solberg.

 

Topptur

Neste morgen stod vi tidlig opp, klokka 06.00. To timer etterpå sto vi alle klare utenfor Krossbu. Ski på beina og solkrem i ansiktet. Ingen av oss hadde hatt ski på beina i løpet av vintersesongen.

Det er noe majestetisk med å gå i fjellet. Høye topper på over 2000 meter, uendelig med snø og breer, kupert terreng, blå himmel og varmt. Og ikke minst stillheten. Roen. Selv om sju personer skravler, ler, puster og sliter oppover, så blir det noen ganger helt stille. En viktig stillhet som kan virke på så mangt.

Vi kommer oss ikke opp til toppen av fjellet denne gangen, men målet var nådd. Derfor snur vi om, tar av fellene på skiene og renner ned igjen. Det vi brukte tre timer på opp, er gjort på tretti minutter ned.

Vi snur oss tilbake. ”Vinduet” vi har ventet på er i ferd med å lukkes. Skyer og regn kommer vestfra.

 

Varig verdi, uten rus

Gleden er stor i bilen. Alle gliser og skal overgå hverandre i å fortelle om hvilke inntrykk dette har gjort, hvor viktig turen har vært.

Rusomsorgen i Frelsesarmeen ser verdien av aktivitet. Vi vet at mange ikke har anledning til å gjøre dette i egen regi. Vi har fått oppleve noe sammen, en varig verdi, uten rus og med vår flotte natur som ramme.