a123

Tok frem bøssa for 600. gang

Tok frem bøssa for 600. gang
Det var 600. gang Rolf Stackbom sto på Oasen Storsenter i helgen. Det ble selvfølgelig markert med blomster fra senterleder Dag Einar Solberg. Foto: Karmøynytt

I 58 år har svenske Rolf Stackbom vært soldat i Frelsesarmeen. På lørdag sto han på Oasen Storsenter med bøssa si for 600. gang. (sak hentet fra Karmøynytt)

 

Hentet fra Karmøynytt

Skrevet av Ann Kristin Andreassen



Det er ikke vanskelig å se at 72 år gamle Rolf Stackbom brenner for yrket sitt. Selv om han ble pensjonert for fem år siden har han fortsatt en 50 prosent stilling i Frelsesarmeen i Skudeneshavn.

I elleve har har han blant annet stått på Oasen Storsenter og Amfisenteret på Åkra med Frelsesarmé-bøssa. I helgen hadde han også et lite jubileum.

– Når jeg går hjem i dag, har jeg stått på Oasen 600 ganger, men da må du ikke regne det som 600 dager. For fire år siden bodde jeg bare en tre minutters gange fra Oasen. Da kunne jeg stå noen timer på morgenen, for så å komme tilbake på ettermiddagen. Av og til var jeg i tillegg på plass under nattåpent. Det er ikke rart det har blitt 600 ganger da, sier han beskjedent.

 

Fikk blomster

Senterleder ved Oasen Storsenter, Dag Einar Solberg, markerte den store dagen med å gi Stackbom blomster og takket ham for den fantastiske jobben han gjør. Solberg la til at det er flott at Frelsesarmeen kan bruke Oasen Storsenter som arena.

Det var en rørt Stackbom som tok imot blomstene.

– Jeg har da ikke bursdag? spør han og blir så forfjamset at han mister bøssa i gulvet.

– Jeg er så takknemlig for at Oasen åpner dørene sine. Jeg føler meg som en del av senteret, legger Stackbom til.

 

Tok frem bøssa for 600. gang
Amalie Selvåg fra Vormedal puttet penger på bøssa i helgen. Stackbom forteller at det er rørende å se unge foreldre som lærer barna å gi. Foto: Karmøynytt

Aktiv som sjuåring

Rolf Stackbom er ikke oppvokst i et kristent hjem. Det var først da han startet på skolen at han fikk høre om Gud. Klassekameratene tok han med til Frelsesarmeen.

– Jeg visste ikke hva det var for noe, så klassekameratene mine tok meg med til armeen. Da jeg var 14 år gammel, ble jeg soldat i Frelsesarmeen, sier han.

I 1966, da han var 23 år gammel, ble han frelsesoffiser i Frelsesarmeen. Det vil si at man tjener Gud og mennesker ved å arbeide i organisasjonen. Det kan være for eksempel menighetsarbeid, sosialt og diakonalt arbeid eller barne- og ungdomsarbeid.

– Jeg har i min tjeneste som frelsesoffiser gjort ulike prestetjenester som å ha møter, andakter, barnevelsignelser og begravelser, og jeg har besøkt syke, hatt samtaler med aids-pasienter og vært fengselsprest.

Rolf Stackbom er fra Sverige. I 1990 giftet han seg i Sverige med kona si som er fra Karmøy. Etter hvert flyttet de til Norge. Det ble både Stavanger, Fredrikstad og Stord før de endte opp i Kopervik.

– Her trives vi veldig godt, sier han.

 

Menneskers godhet

Barn, unge og gamle strømmer til for å gi. Med sitt vinnende vesen er det vanskelig å ikke trekke på smilebåndet når man går forbi Rolf Stackbom.

– Flere har sagt at det ikke er fullkomment hvis jeg ikke står her. Jeg får igjen så mye vennlighet, åpne ansikter og snille øyne når jeg står her. Jeg får sett menneskers godhet rett og slett. Det er fantastisk å se mange unge foreldre som lærer barna sine å gi. Det synes jeg er veldig flott. Jeg regner ikke med at de gir bare på grunn av meg, men jeg tror også det å vite at man hjelper andre mennesker spiller inn.

– Det er mange som har blitt glad i deg?

– Jeg håper det. Jeg husker fortsatt to ektepar som var de første til å putte penger på bøssa mi for elleve år siden. I dag er det kun én av de fire som lever og hun kommer fortsatt og gir. Jeg møter også 14-15-åringer som husker meg fra de var små. Og du kan tro jeg har fått svingt meg på gulvet i forbindelse med disse utdrikningslagene, ler han.

 

Stolt av jobben

Han er stolt av å være en del av Frelsesarmeen, men han innrømmer at det av og til kan bli mye skryt å ta innover seg.

– Frelsesarmeen har et godt omdømme, men jeg vet at så lenge jeg er med i Frelsesarmeen, så blir ikke Frelsesarmeen fullkommen. Vi er mennesker vi også. Folk tror så godt om oss og skryter av oss, men da tenker jeg på om vi faktisk er så fantastiske som folk mener vi er. Men jeg tar imot all skryt jeg får. Folk er veldig hyggelige.

Han forteller at folk ofte kommer bort og ber han om å be for dem eller gi dem en tanke.

– Jeg ønsker ofte folk Guds velsignelse. Det er det største jeg kan dele med et menneske. For meg er det ikke bare tre ord (Gud velsigne deg), men det er rett og slett det beste jeg kan gi. Det er heller ikke alle jeg møter som er kristne. Jeg har møtt muslimer som kommer og snakker med meg og gir meg klemmer, så jeg møter folk fra alle slags religioner og miljøer. Det synes jeg er fantastisk.