a123

– Samfunnet skal ikke ta liv

I Linn Ullmanns siste bok berøres spørsmål om barmhjertighetsdrap.
– Å legalisere aktiv dødshjelp er skremmende, mener hun.

Tekst: Eldrid Oftestad
– Samfunnet skal ikke ta liv
– Er det en menneskerett å få dø når man selv bestemmer? spør forfatter Linn Ullmann. Foto: Eldrid Oftestad

– Dette er en roman om kjærlighet og kjærlighetens språk. Samtidig drøftes temaet barmhjertighetsdrap. Men det er ikke en pamflett. Det er ikke et innlegg i debatten. En roman er noe helt annet enn en avisartikkel. Romanen rommer både tro og tvil, sier Linn Ullmann.

Ullmanns nye bok «Nåde» er fortellingen om Johan Sletten – en alvorlig syk mann i slutten av 60-årene. Han ber sin kone Mai utføre en siste handling når smertene blir uutholdelige – han ønsker ikke å være en byrde for henne eller en skam for seg selv.

– Men det uutholdelige er svært vanskelig å definere objektivt. Hva som er uutholdelig for én er det I Linn Ullmanns siste bok berøres spørsmål om barmhjertighetsdrap. – Å legalisere aktiv dødshjelp er skremmende, mener hun. kanskje ikke for en annen. Hva som er uutholdelig for den pårørende, er det kanskje ikke for den syke eller vice versa.

 

Skjønn i avgjørelsen

Linn Ullmann understreker at hun er mot legalisering av aktiv dødshjelp, og hun mener lovlig eutanasi kan føre til et press på eldre og syke. Den 10. april i fjor ble det åpnet for aktiv dødshjelp ved lov i Nederland. I Belgia er det også tillatt. Denne loven betyr at det er tillatt å hjelpe til med selvmord og utføre barmhjertighetsdrap.

– Skremmende, synes forfatteren. – Det var en kvinne i Nederland som hadde mistet begge sønnene sine. Den ene døde av kreft, og den andre tok sitt eget liv. Jeg kan forstå henne, forstå ønsket om å dø. Men det er skremmende at hun etter 30 timer med samtale, fikk hjelp av legen sin til å ta sitt eget liv. Det var han som skaffet henne giften. Det var han som satt sammen med henne når hun utførte handlingen. Legen ble siden frikjent i Høyesterett fordi man mente at kvinnens psykiske smerter var uutholdelige. Hennes sorg var for stor til at hun kunne leve videre. Hvor går grensen når det gjelder lidelser? Jeg vil aldri sette meg til doms over et menneske som ønsker å dø, men at samfunnet går med på dette er ingen løsning. Det er uansett et vanskelig spørsmål fordi det alltid handler om ekstreme menneskeskjebner. Dessuten er det talende at Nederland har kommet til kort når det gjelder utviklingen av lindrende behandling slik for eksempel hospicebevegelsen tilbyr, understreker hun.

– På hvilken måte kan man involvere en annen – det vil si en pårørende eller en lege – i sitt ønske om å dø? Er det en menneskerett å få dø når man selv bestemmer? Jeg vet ikke. Et lignende etisk spørsmål er om det er en menneskerett å få barn. Medisinsk forskning har gitt mange muligheter til å forkorte og forlenge og avslutte liv – dette viser seg særlig ved livets begynnelse og livets slutt. Vi lever i en sårbar tid.

 

En verdig død

Forfatteren av «Før du sovner» og «Når jeg er hos deg» sier at hennes siste bok er den mest personlige boka hun har skrevet. Og hun begynte arbeidet med personen Johan Sletten for flere år siden.

– Først var det meningen at den syke hovedpersonen skulle være en kvinne. Så la jeg bort hele prosjektet fordi jeg ikke fikk det til. Men etter hvert ble personene klare for meg, og kvinnen ble en mann. Ble Johan Sletten. Jeg kan se mye av meg selv i Johan Sletten. Min egen frykt for lidelse og smerte. Vi lever i et kontrollfiksert samfunn.

I boka blir leseren kjent med Johan Sletten, men for sine omgivelser forblir han en gåte. Legene går inn i kroppen hans og opererer, de tar bilder, de skriver journaler. Kroppen blir en fremmed – den blir kategorisert. Dette påvirker hans tankeverden og hans verdighet.

Når Mai, hans kone, etter hvert lover at hun skal hjelpe ham å dø, begynner Johan Sletten å tvile på om en slik avtale likevel var riktig for ham.

– Han har tryglet og tryglet, men når Mai omsider sier ja, vet han ikke helt hva det betyr.

– Er Johan Sletten redd for å dø?

– Veldig.

– Er du opptatt av døden?

– Jeg er ikke den eneste som tenker på min egen død, innbiller jeg meg. Da Johan Sletten får beskjed fra legen om at han er alvorlig syk, ser han seg selv på nytt. Han ser sitt liv, sine nærmeste og sine minner i et nytt lys.

– Og han konkluderer med at livet ikke har vært en oppvisning i verdighet?

– Det er en setning som er viktig for ham – en fiks idé han har. Oppvisning og verdighet er motsetningsfylte begreper. Det første er en «utenpå ting», mens det andre handler om noe innvendig. Jeg ser ikke at oppvisning i verdighet er det samme som å besitte verdighet.

Et annet viktig begrep i Linn Ullmanns bok er tittelen «Nåde». Ifølge forfatteren er ordet nåde det vakreste ordet på norsk.

– Og det tar hele livet å finne ut hva det betyr. Det har med kjærlighet å gjøre. Det har med livet å gjøre. Det har med kunsten å gjøre. Og det har med Gud å gjøre. Kanskje nåde er det du kan håpe på når det ikke er noe annet igjen å be om?