a123

Innen kardemommelovens grenser

Erlend Loe gir gjerne til en god sak. Men han ser selv at det stort sett dreier seg om avlat.

Innen kardemommelovens grenser
– Jeg tror ikke man kan forandre seg i særlig grad før man har kniven på strupen, sier Erlend Loe. Foto: Kjell-Richard Landaasen

Erlend Loes siste romanfigur, Doppler, forlater alt. Under en sykkeltur i skogen velter han, slår hodet og blir liggende og tenke på sin nylig avdøde far. Det setter i gang en skjebnesvanger kjede av tanker.

– Han oppdager hvor stille det er, hvor befriende tomt det er, og hvor lite forvirrende signaler det er. Om det er noe som kjennetegner mennesket så er det de forvirrende signalene de gir. Du vil aldri finne så forvirrende signaler andre plasser, mener Loe.

Dermed får Doppler et desperat behov for å være alene. Eller rettere sagt, bli kvitt folk, for å kunne være sammen med seg selv og tenke over ting. Historien har blitt kjent: Han forlater familien og flytter ut i en lavvo i skogen. Det eneste han trenger er sukker og litt skummet melk.

 

Et enklere liv

Loes romanfigurer har en ting felles: Ønsket om et enklere liv. For Doppler var det å gi avkall på sine materielle goder bare en naturlig konsekvens av å søke ensomheten. I den virkelige verden velger noen aktivt et enkelt liv, sier opp jobben, kvitter seg med eiendeler.

– Er det en trendsak?

– Det vet jeg egentlig ingen ting om, det har jeg ikke tenkt på... Men faktisk har jeg lest et sted at det finnes en trend som heter simple living, ombestemmer han seg. – Det slår gjennom hos høyt utdanna lag med god økonomi. Hos dem som har råd til det. De selger huset sitt i byen og kjøper seg noe enkelt, mer landlig, bor naturlig, forurenser ikke og sånne ting. Men det har noe snobbete over seg og, siden det stort sett gjelder dem som har ekstra god råd og kan tillate seg det, sier han.

Og så har det kanskje å gjøre med det å kunne velge. Folk som ikke har valgt et enkelt liv, ønsker seg gjerne et som er mer materielt fullkomment.

– Det sier seg selv. Om man har hatt en del goder, som vi, kan man jo begynne å se det fine i å ha mindre. Men om man er fattig og ønsker seg goder og luksus, så tror jeg det er en umulig tanke, sier Loe og peker på land som India og Kina som er i sterk vekst.

– Det hadde vært et helt urimelig krav å si stopp, tenk på miljøet, tenk på alt mulig som vi allerede har oppdaget de dårlige konsekvensene av – dere skal ikke få sjansen til å oppdage det, fordi vi alt har gjort det.

 

Avlat

– Har vi det for godt?

– Det tror jeg helt klart at vi har, i alle fall den store majoriteten. Men mye tyder på at vi som har omtrent alt vi trenger, glemmer hvordan det er å ikke ha det bra. Når man blir for rik, så inntrer det en mekanisme som ligner det å være fattig. Man kan bli usympatisk eller desperat på samme måte. For mye og for lite penger er ganske likt, mentalt sett. Man blir rett og slett egoistisk av det, mener Loe.

– Trenger vi å erfare motsatsen for å innse dette?

– Jeg tror ikke at man kan forandre seg i særlig grad før man har kniven på strupen. Når du får hjerteinfarkt, da skjønner du at du må legge om livsstilen, ellers kan du ikke leve neste år. Men fem år før du fikk hjerteinfarktet har du visst det like godt, fordi du har lest alle artiklene i Aftenposten og Illustrert Vitenskap. Vi må se noen tegn på at det går nedenom og hjem før vi forandrer oss. Dessverre. Det er etter å ha vært utro at du skjønner hvor viktig forholdet ditt er. Alle bøker og filmer handler om slike idiotiske sannheter. Men sånn tror jeg mange av oss er bygd opp.

– Men alt dette dreier seg om å redde seg selv – jeg forandrer meg ikke til mitt bedre før jeg har opplevd mitt verre. Hva skal til for at vi kan bli gode ovenfor andre, som fattige?

– En av måtene å hjelpe andre på er konstant dårlig samvittighet: Jeg har det så svinaktig bra at nå stopper jeg og hører på Redd Barna eller Amnesty- personen på Karl Johan og går med på å betale 250 kroner i måneden til et barn i Peru. Det er fint at vi gjør det, jeg gjør det også, men jeg tror det ligger et slags avlat i det, sier Loe.

Han tviler nemlig på at hensiktene er helt rene. Loe mener vi gir bort en forsvinnende liten del av de pengene vi har.

– Vi kjøper oss retten til å si at «jeg kan ikke gi nå, jeg betaler faktisk 250 kroner i måneden til dere allerede». De blir kjempeglade, og sier «gjør du det», og så er alle venner og alle er kjempesnille. Men jeg synes det er billig, sier Loe, og understreker at han ikke er noe bedre selv.

 

Litt misantrop

Det er en eksistensiell tretthet i en del av Loes bøker. Livet har blitt for stort, for komplisert, for masete. Doppler er bare siste skudd på stammen av de som forsøker å ordne opp i prioriteringene sine. Samtidig som han beundres for faktisk å ta konsekvensen av følelsene sine, så sjokkerer han ved å bare reise fra kone og barn. Han er ubehagelig og kald med vilje, for å slippe å ha med folk å gjøre.

– Doppler har blitt kalt misantrop?

– Han har nok noen sånne trekk. Det har jeg jo tross alt selv. Samtidig som jeg er veldig glad i livet og glad i mennesker så er jeg også skeptisk, og er ikke sikker på at ting kommer til å ordne seg på beste måte. Jeg synes ikke historien så langt tyder på at alt går i en spiral som alltid peker oppover og at vi blir mer og mer fullbyrdet og moralsk høyverdige. Hvert enkelt liv har selvfølgelig en mening, men som kollektiv, som rase, er jeg ikke så optimistisk. Jeg synes vi er noen superstore egoister de aller fleste av oss, både i Norge og i mange andre land. Vi turer fram, sier forfatteren.

Derfor liker han å bryte mønsteret. Si det andre ikke tør, gjøre det de bare drømmer om. Som å vende verden ryggen.

– Jeg liker å lage infame karakterer. Jeg liker de ekstreme, individuelle karakterene, som går mot alt, som hater det andre elsker. Der gir meg energi, ler Loe.

 

En lek

Erlend Loe har brutt mange litterære regler, spesielt i den siste boken, Volvo Lastvagnar. Forfatteren blander seg inn i teksten og understreker at Doppler er en fantasifigur. Han henvender seg til leseren, peker fram og tilbake og forklarer hvorfor han skriver som han gjør. Illusjonen om den usynlige forfatteren er fordunstet.

– Har du behov for å være uten regler?

– Ja, det har jeg nok. For meg er kunst og litteratur aller mest spennende når jeg opplever det som grenseløst, når påfunn er overraskende. Derfor er jeg ute etter å bryte forventningene i Volvo Lastvagnar. Dette er en lek for meg. Om jeg ikke kjenner en leke-følelse gidder jeg ikke holde på med det, forteller han. Derfor vil han heller aldri skrive en bok med et straight plot, som en krimroman, der det ene fører til det andre og regnestykket går opp til slutt.

– Andre forfattere sier at de har et eksistensielt driv, men du sier det skal være lek?

– Da jeg begynte å skrive, for 13- 15 år siden, var jeg enda mer enn nå imot kunstnerklisjeen, kunstneren som en plaget vismann som ikke kan annet og som vrenger sjelen sin. Men nå legger jeg merke til at jeg skriver uansett, i alle små, ledige stunder. Så det er en drift, men det er lystbetont.

– Det er en veldig individualisme i det du sier nå. Du frigjør deg fullstendig fra alle krav, både fra lesere og forlag?

– Ja. Jeg er nok en egen person sånn sett. Det er et vanskelig spørsmål. Jeg stemmer for eksempel sosialistisk ved valg, men merker at jeg i praksis er for individets rett til å gjøre det han eller hun vil uten innblanding fra overmakta, forklarer Loe og grøsser over en politisk ideologi han helst ikke vil forbindes med.

– Men jeg synes folk skal få lov til å gjøre akkurat det de vil – selvfølgelig innenfor grensene av kardemommeloven, konstaterer han.

 

Ett liv

Erlend Loes bestemor fikk gutten på søndagskole og i kor. Det forhindret ikke at han meldte seg ut av statskirken da han var fjorten år. Siden den gang har han ifølge seg selv blitt langt mindre kategorisk. Militante tenåringstanker om religionskrig og fortapelse har blitt byttet ut med glede over vakre bygninger, kunst og musikk og vitenskaplige artikler om skapelsesteori. Han ser at religiøs politikk og retorikk ikke nødvendigvis har noe med Gud å gjøre, men Gud selv har ikke fått noen plass. Forfatteren tror verken på reinkarnasjon eller oppstandelse.

– Det er ikke det at jeg ikke har hørt evangeliet, smiler han. – Det handler mer om mennesketype. Jeg lever et liv jeg er glad i, men om jeg løfter blikket mot verden blir jeg oppgitt. Det er så absurd, mye av det jeg ser. Jeg tror ikke på Gud, og kan ikke bake inn en større mening i det. Jeg tror at den meningen som må være, skaper vi selv hele tiden, hver dag, her og nå. For meg blir livet mer interessant, mer unikt, mer verdt om jeg tenker at vi bare har dette livet den ene gangen her.

– Hva skal til for at du skal ane Gud mellom noe av det her?

– Da må jeg være på utkikk etter Gud da, på jakt etter ham. Om jeg tar på de brillene har jeg ikke problemer med å se at det er så mye vakkert her, så mange insekter, så mange intrikate sammenhenger og alt det der, som mange sier må stamme fra Gud. Kroppen vår, hjernen vår. Det er nok av eksempler om man knytter det vakre til Gud. Men jeg hadde måtte vært på utkikk etter Gud for å skrive ham inn i det. Jeg tenker rett og slett ikke i de baner.

– «Tror» du på det barnlige?

– Jeg må innrømme at noe av det som får meg til å tro at livet er vakkert og har en uvurderlig verdi er at barn er som de er. Så åpne og nysgjerrige og alt det der. Naiv.Super handler ikke om en mann som vil bli barn igjen, den handler om som voksen å ta med seg en del av de verdiene man hadde i seg som barn. Sånn sett er det ingen ting i veien med å være naiv, det er tvert imot en kvalitet. Det er noen briller man kan ta på seg som gjør verden mer interessant.

 

Skogens ro

Det nærmer seg slutten, og jeg må stille det litt kunstige spørsmålet som har ventet hele tiden.

– Er det noe du avstår fra?

– Ikke noe viktig, det kan jeg ikke si. Livet mitt nå er preget av den familien jeg har (kone og to barn, red. anm.). Om jeg hadde mer tid ville jeg syklet mer, vært mer ute, reist mer. Men det kan jeg gjøre siden. Jeg kunne nok fulgt den såkalte karrieren min tettere, men det finner jeg ingen glede i når jeg har små barn. Det er ikke like morsomt å rusle rundt i Moskva og være forfatter og drive signeringer når jeg vet at livet foregår her. Så jeg velger det med lett hjerte. Hva skulle du ønske at jeg avsto fra?

– Vet ikke. Støy, kanskje.

– Jeg trenger stillheten jeg finner i skogen, bekrefter han, og forteller om luksusen det er å sette seg på sykkelen og etter ti minutter være i skogbrynet utenfor Oslo. Skogens ro er en nødvendighet. Erlend Loe tenker litt. Så kommer han på noe.

– Jeg har en destruktiv side, hvor jeg noen ganger har lyst til å feste og røyke og sånne ting jeg kunne gjøre før. Det har jeg sluttet med. Jeg kan kjenne at det finnes en demonisk side i meg noen ganger. Den undertrykker jeg.

 

 

Erlend Loe
Debuterte i 1993 med romanen Tatt av kvinnen. Slo gjennom med Naiv. Super i 1996. Loe har også skrevet en rekke barnebøker om Kurt, og filmmanus til blant annet Detektor. Loe bidro forøvrig med en tekst til Frelsesarmeens cd Stolpesko. Nyeste roman er Volvo Lastvagnar, oppfølgeren til Doppler.