a123

Hvor går grensene for fellesskap?

Miriam Kjellgren er opptatt av fellesskapets grenser. Med sønnen Sixten som har Downs syndrom, er problemstillingen blitt aktuell på en personlig måte.

– Det er i møte med mennesker at troen får plass til å utfolde seg. Da er den virkelig. I Frelsesarmeen finnes det mennesker som er mye bedre i disse møtene enn meg. Jeg vil være der og utfordres av det. Jeg holdes på plass, jeg blir på jorden.

Hvor går grensene for fellesskap?
– Vi må tørre å snakke sant, ta i mot de menneskene vi møter og si ja til å tjene bydelen. Så får vi stole på at Gud er i ferd med å trekke verden til seg, nå som alltid, sier Miriam Kjellgren. Her på korpskjøkkenet i samtale med to av korpset soldater: Major Ruth Sollberg (t.h.) og Marit Christensen (t.v.). Foto: Kristianne Marøy

Berikes av «den andre»
Miriam er fullblods akademiker. Med en mastergrad i teologi og en forkjærlighet for noen av Bibelens vanskeligste tekster, kunne veien lett ha fortsatt videre inn i akademia. I stedet har hun sagt ja til å lede Frelsesarmeens korps (menighet) på Majorstua i Oslo.
I sin masteroppgave analyserte hun historien fra 5. Mosebok kapittel 7, hvor israelittene skal innta det lovede land og andre folkeslag må vike. I tillegg nedlegger Gud et forbud mot at israelittene gifter seg med fremmede folkeslag.
For Miriam har følgende spørsmål vært viktig: «Hvem er vi?» og «Hvem er den andre?» Hun har lest den jødiske filosofen Levinas fra Litauen som overlevde andre verdenskrig, og som etter krigen arbeidet med spørsmålet: «Hvordan finner vi fram til godheten i et ødelagt Europa?»
– For Levinas var møtet med «den andre» det store. «Den andre» må overraske meg, avbryte meg og forstyrre. For ham var ikke veien til godhet den vanlige tanken om å søke felles grunn. Filosofen sier tvert imot: «Skal vi bare se på hva du og jeg har til felles, tar vi ikke hensyn til alle forskjellene, og da forminsker jeg deg.» I stedet skal vi la «den andre» med hele sin annerledeshet forstyrre meg, og ønske «den andre» velkommen. Det er spennende.
Miriam fant også i bibelteksten fra femte Mosebok spor av forsøk til motstand mot lederne som prøvde å danne et sterkt fellesskap. At folket likevel søkte ut av et konstruert «vi», og likevel giftet seg med «den andre» som egentlig ikke fikk høre til. Det er noe av dette Miriam ønsket å utforske: Hvor går grensene for felleskapet? Hvor går grensene for vårt samfunn, det svenske som Miriam kjenner best, og for Frelsesarmeen? Er det åpent for alle?

Hvor går grensene for fellesskap?
Sersjant Miriam Kjellgren ønsker å la «den andre» berike og forstyrre sitt eget liv. Foto: Kristianne Marøy


Akademikeren Miriam Kjellgren har forsket på tekstene. Mennesket Miriam ønsker å ta med seg den jødiske filosofen ut i livsrommet og la Gud være til stede i møtet med «den andre».
– Vi finner godheten der hvor vi ønsker «den andre», i all sin annerledeshet, velkommen. I et godt møte med et annet menneske søker jeg ikke etter hva vi har felles, slik at jeg kan «forstå» og føle fellesskap, men la vedkommende forstyrre meg med det som er annerledes. Slik kan jeg tre ut av vårt eget «vi» og ta imot «den andre.»
– Men det kan være veldig vanskelig og utfordrende å ønske velkommen mennesker som ikke anerkjenner vårt samfunn?
– Ja, det er utfordrende. Ser vi «den andre» som en gruppe og «oss» som en gruppe, er det vanskelig. Men møter vi mennesker en og en, og setter oss sammen med dem, er det ikke like vanskelig.
Miriam innrømmer at Levinas kan frustrere.
– Han lager ikke noen plan for hvordan vi bygger samfunnet. Han syntes vel ikke det var hans oppgave som filosof. I stedet dekonstruere han og hakker hull på de vedtatte sannhetene. Jeg synes det er en flott filosofi. Den er viktig for meg. Jeg vil være en som ønsker «den andre» velkommen. Men jeg vil ikke på noen måte late som at jeg hele tiden lever som jeg lærer.

Jesus som forstyrrer
Miriam har hele sitt liv stilt spørsmål. Svarene har vært vanskeligere. Småbarnsmoren som selv er datter av frelsesoffiserer, syntes det var krevende å være ungdom i en sammenheng hvor svarene var så tydelige. I flere år søkte hun etter det ene, spesielle møtet med Jesus som så mange andre snakket om, som et endelig bevis for Guds eksistens. Hun fikk ikke det. Likevel ble hun værende. Det var noe med fortellingene om Jesus som ikke lot henne slippe unna.
– Jeg ble hele tiden trukket til dem, de er vakrere og mer utfordrende enn noe annet jeg har møtt. En dag leste jeg hvordan disiplene forlot alt for å følge Jesus. De sa ja uten å vite hva de egentlig sa ja til, om det skulle holde. Jeg var kommet til et punkt der jeg måtte bestemme meg for om jeg skulle tro eller «bara strunta i det hele», men jeg valgte å gjøre det samme som disiplene. Jeg bestemte meg for å følge Jesus.
Kanskje ligger noe av interessen for «vi» og «de andre» i opplevelsen av egen annerledeshet.
Miriam sier at hun ikke har tenkt slik, men at det likevel kan være et gjenkjenningspunkt der.
– Jeg har kanskje følt meg litt annerledes i Frelsesarmeen fordi jeg er mer opptatt av spørsmålene enn mange andre, men også i forhold til verden utenfor; for jeg hører jo tross alt til hos Jesus.
– Hva er troen for deg personlig? 
– Den er tillit og håp, samtidig som den er noe som forstyrrer meg. Jeg kunne nok vært ganske opptatt av å skape min egen komfortable oase i verden, men Jesus sier: «Nei, vi er ikke ferdige. Enda er det noe som må gjøres.» Han forstyrrer meg og henleder min oppmerksomhet på andre enn meg selv og akademia. Som leder for Frelsesarmeen på Majorstua ønsker Miriam å være en som ser andre mennesker og er med og utvider fellesskapet. – Jeg vil gjerne se soldatene, se de som er utenfor dørene. Vi har et fellesskap som er lite og tradisjonelt, men det er et levende fellesskap som sterkt ønsker at andre skal møte Kristus. Men må de bli som oss? Miriam forteller at korpset sliter med akkurat det samme som resten av den vestlige delen av verden. Sekulariseringen av samfunnet går sin gang uansett hvilke tiltak som iverksettes. En del opplever det som en sorg. «Er det ikke noe verdt det jeg har brukt hele mitt liv på?» – Jeg har fått vite at vi må få til vekst her. Men jeg har ikke svaret på hvordan det skal skje. Foreløpig tenker jeg som bibelordet sier: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» Jeg vet ikke hvor vi er om fem år, men vi kan si noe om hva vi vil være nå. Vi må tørre å snakke sant, ta i mot de menneskene vi møter og si ja til å tjene bydelen. Så får vi stole på at Gud er i ferd med å trekke verden til seg, nå som alltid. Likevel drømmer korpslederen om å bli kjent med menneskene som utgjør Majorstua. – Jeg er nysgjerrig på folk. Bak disse flotte bygårdsfasadene er det også liv, med glede og sorg og behov for mening og fellesskap. Jeg skulle gjerne skapt et møtested hvor vi kunne truffet hverandre. Så kunne vi stilt spørsmålene: «Hva har du som jeg mangler, og hva har jeg som du ikke har?» Miriam forteller om tre unge jenter som forleden var innom et møte. – Jentene gikk på videregående og skulle skrive en oppgave. De fortalte at de hadde oppfattet atmosfæren her som annerledes enn de andre stedene de hadde vært. Det var noe med energien i sangen, kraften i de korte vitnesbyrdene. Jeg ser, selv om jeg ikke alltid føler meg så hjemme i det folkelige, at noe av det beste i Frelsesarmeen er trosvissheten og det å stå opp og si ja, istedenfor å bli værende i sin tvil.

Sønn med Downs syndrom
For to og et halvt år siden ble Miriam og ektefellen August foreldre til Sixten. Siden Miriam var eldre enn 35 år, ekteparet bodde i USA den gangen, fikk hun tilbud om fosterdiagnostikk.
– Vi sa nei, fordi vi ikke ville sitte med informasjonen en slik prøve ville gi. Det var likevel et sjokk da Sixten ble født med Downs syndrom.
– Og en sorg, innrømmer Miriam ærlig.
– På forhånd tenkte vi så fint at vi tar i mot det som kommer med den samme gleden. Men det var veldig vanskelig. Vi hadde et bilde av barnets framtid, og det var veldig tydelig at den framtiden ikke stemte med vårt bilde av hva et godt liv var: Være selvstendig, ha akademisk utdannelse, være intelligent, gifte seg, ha egen bolig, kunne kjøre bil og få egne barn.
Miriam ble utfordret på sitt eget menneskesyn og brukte noen uker på å forsone seg med det.
– Jeg tok en sorg per dag og husker veldig godt at jeg en gang tenkte: «Skal han ikke kunne sykle?» Nå vet vi at det er veldig mye han kan lære. Og hvis han ikke lærer å sykle, så er det óg greit.
Sixtens mor angrer likevel ikke på valget om å si nei til fosterdiagnostikkprøven.
– Abort hadde vært uaktuelt. Hadde jeg måttet sørge over diagnosen mens jeg var gravid, hadde Sixten ikke vært der for å trøste meg. Hun sier det så vakkert:
– Midt i sorgen var Sixten selve trøsten.
– Hva har dette gjort med deg som menneske?
– Jeg har vært så opptatt av «vi» og «den andre» på en teologisk måte, og så kommer problemstillingen til meg i mitt eget liv. Før var det på mange måter viktig å være normal. Nå jobber jeg med å forandre det.
– Hva utfordrer han deg på?
– At det er viktig å se ham, ikke diagnosen. Det har jeg lært veldig mye av i barnehagen. Der har vi en støttepedagog som ikke er ekspert på Downs syndrom, noe vi til å begynne med var litt bekymret over. Men hun ser Sixten og lærer oss å ta i mot ham som den han er.
Miriam er opptatt av debatten om Downs syndrom og abort, og sier:
– Det er så trist når mennesker tror at de må leve i en normalitet for at det skal være et godt liv. Hvorfor har folk så liten tro på hva kjærligheten kan gjøre? Det er sørgelig at folk ikke har større tillit til livet og kjærligheten.
Teksten fra bibelsidene har blitt virkelighet for Miriam. Hun er helt klar: Det må være rom for den andre i eget liv.

 

Dette er en artikkel fra Krigsropet 1-2, 2016. Ønsker du å vite mer om mulighetene for å abonnere på Krigsropet, klikk her.

a123

Hornet som ingen kan blåse i

Nå kan du – i rettferdighetens navn – få hjelp til å ta på deg skoene.

Den prisbelønte norske designeren Sverre Uhnger har designet et skohorn som er utviklet og produsert gjennom Others, Frelsesarmeens konsept for rettferdig handel. Det er et samarbeid både Uhnger og Others er svært fornøyd med, og som har bidratt til å sysselsette ti håndverkere ved snekkerverkstedet i Jessore i Bangladesh.
Sverre Uhnger er møbelsnekkeren som begynte å studere design. Han har alltid vært glad i gamle ting og møbler, og under utdannelsen var han 

Hornet som ingen kan blåse i
Den prisbelønte norske designeren Sverre Uhnger har designet et skohorn, utviklet og produsert gjennom Others. Foto: Kristianne Marøy

hyppig innom Fretex, særlig da han holdt på med bachelorstudiet ved Kunst- og designhøyskolen i Bergen. En dag kom han over en fargerik flettestol fra daværende Sally Ann.

– Jeg ble virkelig fascinert over håndarbeidet som var lagt ned i stolen, og over at den kunne selges til en rimelig pris, forteller designeren.

Grundig research
Spiren var sådd i unge Uhnger. Dette kunne han tenke seg å gjøre masteroppgaven på! Oppgaven ble aldri noe av, men henvendelsen resulterte i et møte med nåværende Others-leder Jan Aasmann Størksen og designer Peter Løchstøer. Etter brainstorming og nøye vurdering av ideer, satt de igjen med flere mulige produkter som kunne men det var ingen tvil om at skohornet var produktet det skulle satses på først. Arbeidere ved snekkerverkstedet i Jessore trengte sårt arbeid. Skohornet kunne muligens settes i produksjon på forholdsvis kort tid. Sverre Uhnger og Jan Størksen dro en uke til Bangladesh, der Uhnger gjorde undersøkelser rundt hvilket treverk som var best egnet. Tresorten må ha de rette kvalitetene og være bærekraftig.
– Dette føles veldig riktig, og det er viktig. Vi har jobbet mye med å undersøke og kartlegge hvordan vi kan lage produkter i treverk i Bangladesh på en forsvarlig måte. Vi har blant annet hatt god dialog med skogbruksavdelingen ved Khulna University og fulgt deres råd og anbefalinger.

Hornet som ingen kan blåse i
En stor tømmerstokk skal bli mange skohorn på snekkerverkstedet i Jessore. Foto: Jan Aasman Størksen

Salgbare produkter
Skohornet kommer i to lengder, ett på 20 centimeter og ett på 60 centimeter. I begynnelsen valgte de tresorten gamari for begge lengdene. Gamari er bærekraftig og lett tilgjengelig. Det dyrkes ofte i hager og veikanter og selges når en familie trenger en ekstra inntekt.

Hornet som ingen kan blåse i
Anath er en av ti som har fått jobb på snekkerverkstedet i Jessore. Foto: Jan Aasman Størksen


– Men da vi etter en stund fikk tilbakemeldinger om tilfeller der det lange skohornet sprakk, ble det klart at tresorten ikke var optimal for skohorn med denne lengden. Derfor har man nå valgt en sterkere tresort, lokalt kjent som «rain tree», til den lengste varianten, forteller Bo Christoffer Brekke, daglig leder i Others Norge.
Slik er det ofte når nye produkter ser dagens lys: De krever justeringer i etterkant, bekrefter både Others-lederen og designeren. Prosessen fra idé til ferdig produkt krever også omhyggelig planlegging, og byr gjerne på ekstra utfordringer når noe skal produseres for et marked i et land med en annen kultur enn produksjonslandet. Mye må undersøkes og læres på forhånd. Tilgang på produksjonsmateriale og hvilken sort man kan bruke. Pris, logistikk, fraktmåte og fraktkostnader. Størrelse, tidsaspekt og mulighet for gjennomføring. Og det grunnleggende: Produktet skal selge.
– Utgangspunktet må alltid være hva som kan selge her, sier Bo Christoffer Brekke.
– Produktet må være noe man vil kjøpe uten å ha vært i landet, noe mer enn en suvenir. Jeg tror det er viktig å tenke at man må lage et produkt som er fint i seg selv, og at det alene er grunn god nok til at folk vil kjøpe det. Så kommer aspektet Others i tillegg, og kombinasjonen blir ytterligere kjøpsgrunn. Man kan ikke bare lene seg på det ene eller det andre, sier Sverre Uhnger.

 

Dette smakebit fra saken om Others og designeren Sverre Uhnger i Krigsropet nr. 35, 2015. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her.

a123

Bli abonnent!

Bli abonnent!

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid.

Abonnement
  1. Vil du abonnere på Krigsropet eller gi bort et abonnement i gave? Fyll ut skjemaet nedenfor og velg så type abonnement. Velger du "Prøvenummer" får du et gratis nummer av Krigsropet i posten. Gaveabonnement sendes ut med et gavekort og siste utgave av Krigsropet.