a123

«Vi prates når vi kommer hjem»

Datteren til Eli og Magne Gillebo ble brutalt drept. Midt i det ubeskrivelig vonde har de støttet seg til gode minner, andres godhet og et håp.

«Vi prates når vi kommer hjem»
– Vi visste at Jesus gikk ved vår side, og det har vi merket at han har gjort. Vi har fått hjelp, sier Eli og Magne Gillebo Foto: Kristianne Marøy

Natten til 28. oktober 2014 skjedde det som ikke skulle kunne skje. Tretti år gamle Anna Kristin Gillebo Backlund ble drept mens hun var på jobb på en barnevernsinstitusjon i Asker.
Da det ringte på døra hos foreldrene tidlig på morgenen, var moren hennes, Eli Gillebo, alene hjemme. Utenfor stod politi og prest, og de sa at de måtte komme inn for å snakke med henne.
− Jeg skjønte da at noe alvorlig hadde skjedd. Men først da vi var kommet inn, så jeg at Annas mann også var der, og jeg spurte forferdet om det hadde skjedde noe med Anna. «Ja, det har skjedd noe grusomt», svarte de. «Anna ble drept på jobb i natt.» Derfra husker jeg bare at jeg tok tak i stolkanten og utbrøt: «Kjære Jesus, nå må du hjelpe oss.»

Som et jordskjelv
Annas far, Magne Gillebo, var på vei hjem fra jobb i Japan. Det første Eli gjorde, var derfor å ringe de andre barna. En bodde i Indonesia, men de andre tre kom raskt hjem. For dem var første spørsmål hvordan de kunne gi faren beskjed. De så muligheten for at faren kunne se saken i media underveis, og vurderte derfor å ringe ham når han mellomlandet i Frankfurt, men ble likevel enige om å møte ham på Gardermoen.
− Avtalen var at jeg skulle ta toget hjem, men da jeg så to av sønnene våre ta meg imot på Gardermoen, spurte jeg ganske enkelt hvorfor de kom dit, forteller Magne nå.
− «Anna er død, hun ble drept på jobben i natt» sa de, og jeg ble helt målløs. Det var helt utenkelig. Det kunne ikke være sant. Det var så uvirkelig, og det var det noen grunner til. For det første var Anna så spesielt glad i livet og menneskene. Hun var glad i å reise og utforske verden omkring seg. Anna var kjapp, smart og energisk. Hun tenkte mer på andre enn seg selv, og utdannet seg til sosionom for å hjelpe andre.
Anna var i det godes tjeneste. Det andre som gjorde dette så ubegripelig, var at det hadde skjedd på et sted hvor både barna og de ansatte skulle være på et trygt sted. Så dette opplevdes helt meningsløst, sier Magne Gillebo.
Han hadde også tekstet med Anna helt til han satte seg på flyet fra Japan. «Vi prates når vi kommer hjem», ble siste hilsen fra Anna.
Annas brødre Amund og Bjørn hadde reservert Det stille rommet på flyplassen slik at de kunne få snakke sammen om det grusomme som hadde skjedd.
− Det gjorde godt, men da vi kom hjem, møtte vi et sorgens hus, sier han.
De neste dagene var ingenting som normalt. I tillegg til kontakt med begravelsesbyrå og prest, måtte de forholde seg til rettsmedisinere, bistandsadvokat, politiadvokat og media. Foreldrene beskriver de første dagene som et indre kaos. Samtidig finner de ikke ord som passer.
− Det var som et jordskjelv. Det setter dype spor, prøver Eli seg.
− Og flere etterskjelv, legger Magne til. Moren sier det var dagen da alt ble forandret i familien.
− I ettertid kan jeg ikke skjønne hvordan vi klarte alt. Men vi ser at vi fikk styrke og hjelp, sier Eli.

Besøk av mange engler
Ekteparet har erfart at de har fått svar på den første spontane bønnen til Eli. Det fikk de gjennom sms-er fra venner og familie som fortalte at de ba for dem. Størst inntrykk gjorde kanskje alle brevene fra misjonsfeltene der de hadde vært misjonærer. Kollegaene deres derfra fortalte at de ba for dem.
− Vi visste at det ikke var tomme ord. Sånn følte vi at vi stod i en himmelsk sammenheng. Vi visste at Jesus gikk ved siden av oss, sier Eli. De har sett at Jesus bruker mennesker til å gi oppmuntring og trøst. Eli fikk blant annet brev fra en mor som skrev at hun hadde mistet sin fire år gamle sønn i en tragisk ulykke. «Når det voldsomme skjer, klarer en ikke å tenke at livet skal bli bedre, men at det litt etter litt vil bli lysere», skrev hun til familien.
− Når vi opplever en slik dramatisk situasjon som det vår familie gjorde, så er det ingen fasit på hvordan en takler sorgen, men med alle barnefamiliene her hjemme kjente vi på at vi stod sammen i sorgen og prøvde å hjelpe hverandre. For oss alle var det brutalt og ubeskrivelig vondt, sier Magne.

«Vi prates når vi kommer hjem»
Bildet av Anna og et av tantebarna hennes er et verdifullt minne for foreldrene. Foto: Kristianne Marøy

− Vi har hatt besøk av mange engler som har hjulpet oss. Vi har fått mye godhet, sier Eli.

Tomhetens stråler
Denne dagen skinner vårsola inn i stua deres. Fra bilder på veggene smiler de fem barna deres, svigerbarn og barnebarn.
− Dette av Anna ble tatt bare to måneder før hun ble drept, og det er vi veldig glade for at vi har. Alle de gode minnene har hjulpet oss til å komme videre, sier Eli ved et av bildene.
− Det er godt å tenke på hva hun har betydd for oss alle i familien. Hun var så mye. Hun var impulsiv, aktiv og smart, og hadde en helt spesiell utstråling. Hun var kreativ, skapte liv rundt seg og betydde mye for andre, også utenfor familien, fortsetter Magne og finner boka med dikt av Anna, Tomhetens stråler. Hun hadde skrevet dem over flere år, og da hun døde, var den så godt som ferdig til trykk. Etter en tid sørget søsknene og en kusine for at boka ble utgitt.

«Vi prates når vi kommer hjem»
Boka med Annas dikt ble utgitt etter at hun døde. I den har foreldrene oppdaget flere kvaliteter hos datteren. Foto: Kristianne Marøy

− På bokslippet var det to unge damer vi ikke kjente, men som kom bort til oss og fortalte at de hadde så mye å takke Anna for. Begge hadde hatt en vanskelig barndom, og Anna hadde betydd mye for at de hadde klart seg og fått et godt liv. Det er godt for oss å se at Anna har vært så mye for veldig mange.

Håper på gjensyn
Det kristne håpet om et gjensyn med Anna, gjør dagene deres lysere.
− Guds løfte om et evig liv for oss som ber om tilgivelse for syndene våre, er jo håpet og målet vårt. Det løftet fra Jesus er det eneste vi kan vise fram som gir oss framtid og håp, sier Eli. Magne minner om at Jesus sa «det er fullbrakt», idet han døde på korset.
− Det er kjernen i troen vår. Han vil reise oss opp til et liv etter døden. Det både ber vi om og har forventning om når den tid kommer. Gud krever ikke noe annet enn at vi vender oss til Jesus og ber ham om å ta på seg våre synder. Tenk på røveren som ble korsfestet ved siden av Jesus. Han ba ikke en gang om tilgivelse, men bare om at Jesus måtte tenke på ham når han kom til paradis. Vi er jo privilegerte som bare kan rope på Jesus, og han tar oss imot, sier Magne. Nettopp dette var det viktig å få fram da de skulle finne sanger til begravelsen. Til da hadde det meste handlet om det groteske og forferdelige, men nå ønsket foreldrene fokus på at de skulle møte hverandre igjen. De kom på strofen om at de som kristne «en gang skal bli rene».
Nølende sier hun at det ikke er lett å finne enkle ord om innholdet i denne strofen. At det lett kan høres overåndelig ut å snakke om dette, men at de samtidig tror på at de skal møte Anna i et herlighetslegeme et sted der all synd er borte.
− Det er jo det som er påskebudskapet, følger Magne opp.
− Det at vi kan gå fri fra straff fordi Jesus tok på seg alle våre synder da han døde og stod opp igjen. Han seiret slik at vi alle kan få evig liv hvis vi ber ham om tilgivelse.
− «Hjemme i himlen blir alle ting nye. Rene som Jesus om tronen vi står», synger Eli forsiktig.

Denne artikkelen er hentet fra Frelsesarmeens ukemagasin Krigsropets påskenummer, 2019. Ønsker du å lese flere slike saker, kan du abonnere på Krigsropet.