a123

Å miste seg selv, litt etter litt

Reisen inn i Alzheimers dunkle verden er krevende og vanskelig. Frelsesoffiseren Hans Johnny Nielsen (82) er en av dem som akkurat har kastet loss. Han vet ikke hva som venter ham.

Å miste seg selv, litt etter litt
Anne Karin elsker sin mann mer enn noen gang. «For meg kommer han alltid til å være den samme.» Foto: Ranveig Nordgaard

Det var da Anne Karin og Hans Johnny Nielsen kom hjem fra julefeiringen hos datteren Torunn, kona skjønte at ektefellen ikke lenger var frisk.
– Hans sa til meg: «Du, vi hadde en fin kveld.» Jeg svarte bare: «Synes du det?» Han ble litt rar og sa; «ja.» «Men du sov jo hele tiden», sa jeg. Nei, han hadde ikke sovet! Jeg sa han kunne spørre Torunn når han traff henne neste dag.
Dagen etter spurte Hans Johnny datteren om han virkelig hadde sovet. «Du gjorde det, pappa, du sov hele tiden.» Da måtte han innse det, innse at han ikke lenger var den han trodde han var.

Den totale hjelpeløshet
Vi er på Gjøvik hvor ekteparet Nielsen har bodd de to siste årene. Hans Johnny (82) og Anne Karin (78) har vært gift i 59 år og tjenestegjort som frelsesoffiserer
nesten hele sitt voksne liv. Anne Karin har det siste året hatt ansvaret for korpset (menigheten), og Hans Johnny har hjulpet til med å selge Krigsropet, tale og avlegge vitnesbyrd i møtene.
Han selger fortsatt Krigsropet, men holdt i februar sin siste tale. Det siste vitnesbyrdet ble avlagt i mars, noe som var ekstra sårt fordi ordene stokket seg mens han vitnet. Han måtte få hjelp til å sitere bibelverset han kunne så godt.
Hans Johnny husker sin egen reaksjon.
– Det var en opplevelse av den totale hjelpeløshet. Utover det tror jeg ikke det var noen reaksjon.
Han ser bort på Anne Karin som bekrefter det han sier.
– Skjemtes du?
– Nei.
Anne Karin legger til:
– Jeg var redd for det og spurte ham derfor om det samme da vi kom hjem. Når folk er syke kan man ikke snakke om skam. Det kan ikke folk hjelpe for. Men de som var der og opplevde det, undret seg nok. De hadde jo ikke sett ham slik.
Hans Johnny synes det er sårt.
– Jeg merker at jeg mister meg selv litt for hver dag.
– Har du forsonet deg med det?
– Ja, det har jeg. Jeg er ikke redd for å dø, jeg har en veldig forvissning om at Jesus vil være med hele veien. Men jeg har en tro som brenner innvendig og som jeg gjerne skulle gitt uttrykk for. Der føler jeg meg hemmet. Jeg har ikke lenger tankens kraft til å uttrykke det jeg ønsker.
Hans Johnny omtaler seg som intellektuelt lat. Før kunne han ha både to og tre bøker liggende på nattbordet. Nå er det ingen. Han blar i stedet gjennom lokalavisa.
– Er du redd for å gli inn i en form for tåkeheim?
– Ja, ja. Til slutt vil jeg være et levende lik.
Anne Karin griper ordet. Bestemt.
– Nei, han blir ikke det. For meg kommer han alltid til å være den samme. Men det kan godt være at han opplever det slik selv, men vi er stort sett enige om at vi har hverandre og at vi har vårt feste i Jesus.
Hans Johnny retter på en bordbrikke. Anne Karin ber ham om å la den ligge. «Den skal ligge midt på bordet,» svarer han. Anne Karin smiler. «Det er litt typisk.»
Den gamle frelsesoffiseren ler lett underfundig.
– He, he. Nå skal du høre. Jeg har alltid vært en prosjektmaker i stort og smått. Jeg har et lite verksted her ute. Det gikk bra en stund, men så begynte jeg å rote. Jeg har systemer slik at jeg vet hvor alt er, men jeg klarer ikke lenger å bruke det. Det var et verksted, så ble det et terapirom, nå er det et museum.
Anne Karin legger til:
– Nå går han bare ut og ser hvor koselig det er. Han «putler» litt, flytter på ting. Selv sier han at han ikke lenger skjønner hvordan verktøyene fungerer. Det merker jeg på andre ting også. Før satte han på oppvaskmaskinen, nå kan jeg ta ham i å bare stå og kikke på den.

Å miste seg selv, litt etter litt
Den pensjonerte frelsesoffiserens hender er store og sterke. De har blitt foldet i bønn mer enn én gang. Foto: Ranveig Nordgaard

Natten han gikk ut
Dagene er uberegnelige. Anne Karin forteller:
– Alt avhenger av hvordan natten har vært. Vi ler sammen og vi gråter sammen, men jeg lo ikke den første natten han gikk ut. Da gråt jeg. Jeg var så glad da han kom tilbake, det er jo aldri godt å vite.
En kveld kjørte Hans Johnny for å bytte en lampe. Da han kom til butikken, ble han stående rådvill og mente at det nok likevel ikke var der han hadde kjøpt den.
– Du husket ikke at vi bare et par dager i forveien hadde vært der og kjøpt den.
Anne Karin henvender seg til ektefellen. Ser på ham og sier:
– Har du glemt historien?
Hans Johnny blir stille et øyeblikk før han svarer.
– Jeg har nok det, kommer det ettertenksomt.
Nå slipper han heller ikke ut av huset på egenhånd. Anne Karin har fått satt inn sikkerhetslås i utgangsdøra. Hans Johnny kunne ikke dy seg da han skjønte hva som var i ferd med å skje, og spurte om de hadde kontaktet fengselsvesenet for å holde ham inne. Det var nemlig datteren som hjalp til med sikkerhetslåsen, og hun er gift med en fengselsbetjent.
– Du vet, jeg har full pakke. Jeg har hatt kone, kjæreste, husholderske og direktør. Nå har jeg også fått min egen fangevokter.

Å miste seg selv, litt etter litt
Major Hans Johnny Nielsen har alltid trivdes med praktiske prosjekter. Nå er hobbyrommet blitt et museum over en tid som er forbi. Foto: Ranveig Nordgaard

Så fin du er
– Er det krevende å leve sammen?
Anne Karin: – Det kan jeg godt være åpen på. Mange ganger kjenner jeg ham ikke så godt igjen. Vi har alltid vært veldig åpne, ingen hemmeligheter, sagt alt til hverandre, evaluert talene til hverandre. Plutselig oppdager jeg, og det var noe av det jeg reagerte mest på ...
Anne Karin stanser et lite øyeblikk før hun fortsetter:
– Han ble så mistenksom og trodde at jeg alltid skulle overstyre ham. Han kunne si til meg: «Jeg tror ikke du vet hva det vil si å være umyndiggjort.» «Umyndiggjort?» sa jeg. «Det er vel ingen som umyndiggjort deg? Nå skjønner jeg ikke hva du mener.» Fordi jeg måtte gjøre en del ting i forbindelse med sykdommen, trodde han at han var blitt umyndiggjort.
Anne Karin reagerte også på at ektefellen ble sur og sinna.
– Vi har vært sammen i over 60 år. Det var en ukjent opplevelse at han skulle bli så sur og sint på meg. Jeg tenkte: «Det ville han ikke blitt om han var frisk.» Og så var det alltid dette: «Du tror du er bedre enn meg. Tror du ikke at jeg kan noen ting?» Om jeg ønsket å hjelpe ham med noe, fikk jeg gjerne svaret: «Alltid tror du at du er bedre enn meg».
– Hva tenker du om din egen hjelpeløshet, Hans Johnny?
– Hva skal jeg si? Det er bittert. Jeg er ikke en bitter person som sådan, men, ja, jeg føler det bittert på grunn av hjelpeløsheten.
Anne Karin klapper ham forsiktig:
– Det var ikke dumt at jeg sa dette?
Hans Johnny rister på hodet. De to ser på hverandre med en kjærlighet som ikke har rustet.
– Men dere har igjen for et langt samliv?
Anne Karin: – Å, ja. Altså, du vet at selv om situasjonen er blitt slik den nå er, så er de første ordene jeg hører om morgenen; «Jeg elsker deg, så fin du er.» Hver morgen siden vi giftet oss, har jeg hørt det.
– Hva tenker du er viktig for deg nå?

Hans Johnny: – Det viktigste er at jeg har Anne Karin. Det er veldig viktig.
– Er du redd for at du belaster henne for mye?
– Ja, ja. Hun overkompenserer med å frita meg for alt.
Anne Karin ler. Hans Johnny fortsetter:
– Så det blir konflikt av og til.
– Vi er to sterke personer som møtes, legger Anne Karin til.
– Hvordan tenker dere om øyeblikkene, om dagene?
Hans Johnny: – Vi har akkurat det samme forholdet til hverandre, hun sitter i armkroken min, det er som vi er nyforlovet.
Anne Karin: – Det som jeg merker med Hans i forholdet til meg, er at han veldig ofte sier: «Kom og sitt her.» Han vil sitte veldig tett inntil meg, og så sant han kan, om ikke jeg holder på med noe, holde meg i hånden.

Han er jo fantastisk
Anne Karin er ærlig på at det er mye smerte i det som er i ferd med å skje.
– Noen ganger føler jeg at jeg må gråte sorgen ut. Jeg har ikke lyst til å miste ham, derfor holder jeg på ham så godt jeg kan. Jeg sier: «Hvis Gud gir meg krefter, så skal han være hjemme.» Det er så mange hjelpemidler. Jeg ønsker ikke at han skal komme på institusjon.
Jeg henvender meg til ektefellen.
– Hva har du selv tenkt om å kunne få Alzheimer?
– Du kan bare si hva du alltid har sagt, om du husker det? Anne Karin ser på mannen.
Hans Johnny blir stille.
Anne Karin: – Jeg håper jeg slipper å dø ovenfra og ned.
Hans Johnny nikker bekreftende.
– Ja, det har jeg sagt.
– Nå er det du som opplever det?
Hans Johnny: – Ja, ja. Det er det.
– Likevel angriper du diagnosen med å ville snakke om den?
Hans Johnny smiler, men det er kona som får det siste ordet. En honnør til mannen hun har elsket i over 60 år og som hun også vil oppleve livets solnedgang sammen med.
– Hans er fantastisk. Han er jo det.

emil.skartveit(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropets sommernummer, 2014. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her. Der kan du også bestille gratis prøvenummer og få sommernummeret i posten om noen dager.
Følg gjerne Krigsropet på Facebook!