a123

Åpen linje

De kjører og henter, handler, følger til lege og inviterer hjem til jul. For korpslederekteparet Siv og Eyfinn Joensen er et åpent hjem og åpenhet for andre mennesker det naturligste i verden.

Åpen linje
Frelsesoffiser og korpsleder Siv Joensen er kjent for smittende smil og latter. For Siv og Eyfinn, er et åpent hjem og en åpenhet overfor andre en naturlig måte å lede korpset på. Foto: Kristianne Marøy

Det er onsdag, klokka er 10.45, og ved døra inn til møtesalen på Frelsesarmeen i Sarpsborg står kaptein Siv Joensen og håndhilser smilende på hver og en som har funnet veien til formiddagstreff. Klemmer vanker til alle som vil ha. «Hei!» «Velkommen!» «Takk for sist!» Innimellom svarer hun blidt på ulike henvendelser, og når en rom-kvinne kommer inn og spør om en kopp te, går de ut på kjøkkenet og ordner den saken. Så kommer Sivs ektemann Eyfinn Joensen også. Han har kjørt og hentet noen til dagens treff.
Folk tar med seg smilene og munterheten og setter seg ned. Prater og ler, klemmer og hilser. Mange gir korpslederne mye av æren for stemningen.
– Det er alltid godt å komme hit. Siv og Eyfinn betyr veldig mye. De er sånn til stede. Vi føler oss virkelig sett og velkommen, sier Gunvor Olufsen, som har vært med i korpset (menigheten) i 48 år.

Å bry seg om mennesket
I korpslederne møter de kjærlighet, engasjement, tilstedeværelse og en omsorg og åpenhet utover det vanlige. Alle her vet at Siv og Eyfinn åpner dørene sine for dem som trenger det. Mange har opplevd det selv. Julekvelder. Ferier. En middag. Kjøring til lege. Handling. Som Linda Mathisen, en av de mange rundt bordene, beskriver det:
– Det er ikke bare det at de bryr seg om at du kommer. De bryr seg om hvem du er.
Siv og Eyfinn på sin side gleder seg over alt som blomstrer på Frelsesarmeen i Sarpsborg:
– Det vi vil, er å peke på Jesus, sier Siv.
For dem er det naturlig å leve livet med en slik åpenhet. De er genuint glad i folk.
– Det å være åpen har alltid vært naturlig for oss, og gjennom troen har dette kanskje blitt forsterket, sier de.
Dermed blir et åpent hjem og åpenhet overfor andre en naturlig måte å lede korpset (menigheten) på. For Siv og Eyfinn er privatlivet og tjenesten som korpsledere vanskelig å skille. Når de er ute blant folk, er de «Frelsesarmeen », enten de er på jobb, på skoleavslutning, i svømmehallen eller på butikken.
– Å bygge menighet handler om mer enn å ha dørene på Frelsesarmeen åpne.
Det handler om å invitere mennesker inn i livet sitt, i hjertet og i hjemmet. Det handler om å se mennesker og å bry seg. Man kan ikke være noe for alle, men alle kan være noe for noen. Vi har alle noen vi kjenner som vi kan åpne dørene for. Her ønsker vi å være gode forbilder, sier Siv.

Åpen linje
Det å være åpen har alltid vært naturlig for oss, sier Siv og Eyfinn. Foto: Kristianne Marøy

Kall til konfirmantarbeid
Det er åtte år siden Siv og Eyfinn Joensen kom til Sarpsborg korps. Hun er utdannet førskolelærer, han er tømrer. Da ordren til Sarpsborg kom, fikk Siv et særlig kall:
– En natt vekket Gud meg og sa at vi skulle satse på konfirmantarbeid. Dette hadde vi ingen erfaring med, men vi begynte jo selvsagt der, forteller hun.
Så ble det gjort forandringer i diakoni og matutdeling, som førte til god kontakt med mange familier. Med dem ble grunnlaget for å starte barnegrupper lagt.
– Takket være flere gode medhjelpere og stadig bønn, er det nå to barnegrupper, ungdomsgrupper, ungdomsmøter og konfirmantarbeid, forteller Siv.
Mange tidligere konfirmanter har Siv på kontaktlista på telefonen sin. Noen av dem har ringt henne i ettertid, bedt om hjelp og fått det.
– Vi bygger relasjoner og vennskap. Det er menneskene som er menigheten, påpeker Eyfinn.

Ble frelst
Linda Mathisen er en av byggeklossene. For tre år siden bestemte sønnen hennes, Nicklas-Alexander, seg for å konfirmeres i Frelsesarmeen. Lindas forhold til Frelsesarmeen i Sarpsborg begrenset seg til noen få ganger med matutdeling og én gang julehjelp. Nå ville hun være med på tilretteleggingen for konfirmasjonen. Underveis skjedde det noe.
– Jeg kan ikke si akkurat når det var. Men på et tidspunkt skjønte jeg at jeg var blitt frelst, forteller hun.
På den tiden Linda fikk kontakt med Frelsesarmeen, lå hun an til uføretrygd grunnet dårlig rygg. Så ble hun skikkelig syk og beina begynte å svikte. Et flåttbitt hadde gått under radaren. Linda fikk konstatert nevroborreliose. Hun gjennomførte sønnens konfirmasjon som gående, men har sittet i rullestol siden. Beina kan beveges litt, men ikke slik Linda bestemmer. Nervebanene fungerer ikke som før.
– Jeg har aldri vært riktig kobla, men det har ikke vært så ille som dette, sier hun og ler så hun rister.

Åpen linje
Linda Mathisen, tilhørig på korpset og altmuligmann Willy R.B. Anthonsen er gode venner. Foto: Kristianne Marøy

Sunne verdier
Linda og de to barna hennes bodde i 2. etasje og måtte flytte. Eyfinn hjalp til.
– De to gir av seg selv hele tiden. Det merkes godt, og de har vært en utrolig god støtte for både meg og barna, forteller Linda.
De har øvelseskjørt med sønnen hennes. Datteren Ramona-Michelle, som går i 10. klasse, tok vinterferien hos Eyfinn og Siv. Hun ser på dem som et par ekstra foreldre.
– Jeg er kjempeglad for det. Det er godt at barna har noen å gå til, noen med sunne verdier, noen å snakke med. Jeg vet at jeg ikke behøver å være engstelig et sekund, sier Linda.
Selv holdt hun seg borte i perioder etter at hun ble syk. Kjente på at hun ikke kunne hjelpe til med praktiske ting på korpset lenger. Ville ikke være til bry. Men da tok Siv og Eyfinn kontakt og hørte hvordan det sto til.
– Vi henter deg, sa de. De er utrolig gode til å lese folk.
Sønnen til Linda er blitt soldat. På korpset er han hjelpeleder for konfirmantarbeidet, og er også leder på festivaler og i barnegrupper. Lindas datter Ramona-Michelle begynner soldatopplæringen nå. Rosita Rygh, som straks fyller 18 år og går på barne- og ungdomsarbeiderlinja på videregående, er også soldat. Hun har vært med i korpset siden hun var liten, og har alltid villet hjelpe til. Rosita visste tidlig at hun ville bli soldat.

Trofast på jobb og i armeen
Sangen ljomer fra høyttaleranlegget. Formiddagstreffet er i gang. Majorene Samuel og Elisabeth Joensen, foreldrene til Eyfinn, besøker korpset i dag. Samuel leder treffet, og det går slag i slag med sang, ord, bønn, andakt, smil, latter og mer sang fram til og med bordverset. Så kommer rutinerte hjelpere inn med hendene fulle av termokanner og brett med sjokoladekake og påsmurte brødskiver, og det er tid for mat og prat.
Her er Gerd Lindblad, som kom til Sarpsborg fra Eidsvoll i 1954, ble soldat i 1967 og har over 30 år i Hjemforbundet bak seg. Hun har for lengst rundet 90 år og skriver dikt fulle av humor og ettertanke som hun fremfører for de mange som vil høre. Her er velkomstsersjant Kjell Roar Syversen, som alltid sitter klar ved inngangen for å ta imot flere. Han har vært med siden 1983 og er mangeårig selger av Krigsropet. Her er pensjonist, Krigsropet-selger og altmuligmann Willy R.B. Anthonsen, Sivs høyre hånd, som han liker å kalle seg. Willy ble soldat i 1982. Etter en ulykke i barndommen var det umulig for Willy å konsentrere seg nok til å gjennomføre skolegang, men det har ikke hindret ham i jobber som ambulansesjåfør, som bilmekaniker og som EU-kontrollør for Biltilsynet i 15 år. Også tyske AG Telefunken ville ha Willy.
– Enda så opptatt tyskerne er av papirer, sier Willy og humrer.
Han hadde jo ikke noe vitnemål utover grunnskolen, men han hadde et søndagsskolehefte som var stappfullt av stjerner. Mannen fra AG Telefunken tok en titt på det. «Du er trofast», konkluderte han og ga Willy jobb som lagerinspektør.
Willy er trofast i korpset også. Han er en selvskreven sjåfør, og henter og bringer og hjelper til på alle måter når og der det trengs.
– Siv og Eyfinn er knallfine. Vi fikk raskt kontakt da de kom, forteller Willy, og i neste øyeblikk kommer Siv bort, og så klemmer de lenge. Willy har tilbrakt julaftener hjemme hos familien Joensen. Der barna i huset, som nå er 20, 18, 14 og 11 år, er vant til utvidet storfamilie og stusset litt forrige jul da det kun var den nærmeste familien til bords.

Åpen linje
Eyfinn Joensen og Arild Fjell slår av en pauseprat. Foto: Kristianne Marøy

Lar seg inspirere
Ramona-Michelle og Rosita skal forberede og være med og lede ettermiddagens Frelsis M, barnegruppa for 5. til 7.-klassinger. De er kommet tidlig. har satt seg ned rundt bordet og deltar i praten sammen med Siv og Linda. Jentene mener Siv og Eyfinn påvirker dem positivt.
– Når jeg ser hvor snille de er, blir jeg inspirert! For eksempel: Når man møter mennesker for første gang, får man jo et førsteinntrykk og er rask til å felle en slags dom. Etter at jeg ble med her, har jeg begynt å tenke at førsteinntrykket ikke alltid er det riktige, forteller Ramona-Michelle.
Jentene ser hvordan korpslederne stiller opp, hvordan de har øye for og tar vare på folk.
– Det er den største jobben vi gjør med barna også, det å møte dem med vennlighet og åpenhet, sier Rosita. Linda er opptatt av hvor viktig tilbudet til barna er. Og at atmosfæren Siv og Eyfinn bringer med seg er avslappende og inkluderende.
– De legger til rette for et miljø der også yngre mennesker får lyst til å være med. Bruker seg selv som eksempel og deler av egen erfaring. Da er de ikke bare pastorer, men en av alle, fortsetter Linda.
Hun erfarer at det er rom for alle, kristne og ikke-kristne, med og uten hijab, stor som liten.
– Vi er ekstremt heldige her i Sarpsborg. Selv har jeg aldri følt meg så mye verdt som nå.

Åpen linje
Rosita Rygh og Ramona-Michelle Mathisen Filstad lager mat til barna. Foto: Kristianne Marøy

En stor familie
Eyfinn er akkurat tilbake ved bordet igjen etter diverse oppdrag, blant annet med minibussen som korpset kjøpte med penger fra Gjensidigestiftelsen. Begge skal være med på Frelsis M. Egentlig har de avtalt at én av dem skal være til stede en uke og den andre den neste.
– Men vi går jo glipp av så mye når vi ikke er med! utbryter Siv.
Er de ikke til stede, mister de møter med mennesker og ser ikke behov de kunne sett. Derfor kan det ofte være vanskelig å holde seg borte.
– For ikke å snakke om fri-helgene vi har. Selv om de er både viktige og gode, kan de av og til være et herk! klukker Eyfinn, og latteren fyller nok en gang rommet.

Åpen linje
På Frelsis M er barna i full gang med spilling. Foto: Kristianne Marøy

Tonen mellom dem som sitter rundt bordet og prater, er familiær. Ramona-Michelle lager pannelugg på Eyfinn med sitt eget hår, og jentene himler med øynene og erter ham godlynt for humoren hans. Linda smiler og rister litt på hodet. Siv ler latteren hun er så kjent for.
– Vi blir jo litt som en stor familie. Gjør så veldig mye sammen. Drar på leir, turer, aker, gir barn og ungdom gode opplevelser, som er veldig moro for oss også, sier Siv.
Men kan det bli for mye? For mye folk nært? For mye åpenhet?
– Det kan sikkert det, men det går greit, vurderer Siv.
– Innstillingen til denne jobben er den viktigste stillingen, for å si det sånn, fortsetter Eyfinn.

Å dele mamma og pappa
Han minner om at det ikke er noe skrevet manus på hvordan de lever og leder korpset. De har valgt å være ekte, og er nødt til å se an situasjoner ettersom de utvikler seg. Underveis har de lært seg hvem man kan ha tett innpå og ikke fullt så tett. At man skal være hjertelig og raus, men også forsiktig. Ikke bare av hensyn til seg selv, men av hensyn til den andre parten.
Så kan det for korpsledere være utfordrende at de har få å snakke med om det de opplever. Heldigvis har de hverandre å sparre med, og i diakon Belinda Andersen har de en god og viktig samarbeidspartner. De snakker ukentlig om hvor flott det er at de utfyller hverandre.
– Vi blir aldri slitne eller lei oss samtidig. Den ene av oss kan alltid løfte den andre. Det er en styrke, sier Siv.
Familielivet preges av måten de lever på. Når det er rykende ferskt bakverk på kjøkkenbenken hos familien Joensen, er vanlig spørsmål fra barna: «Er det er til oss eller til Armeen?» Og på korpset da barna var yngre, måtte de dele mamma og pappa med mange andre barn.
– Det kunne være litt sårt. Det er jo en alder der barn er veldig opptatt av «min mamma» og «min pappa», sier Eyfinn.
Noen ganger har barna spurt Siv: «Hvorfor er du aldri hjemme?» Da har de umiddelbart justert kursen. I jula som var, trakk de kort fra Fuelbox, som inneholder spørsmål for å få i gang den gode samtalen. «Hvem er dine forbilder?», var spørsmålet, og den ene sønnen svarte at det måtte være foreldrene.
– Da tenker jeg at de i hvert fall ikke har tatt skade av dette, konstaterer Siv.

Smil og velsignelser
Ramona-Michelle og Rosita går på kjøkkenet for å gjøre i stand mat til barnegruppa. Eyfinn skal snart ut med minibussen for å hente de av barna som trenger transport.
Korpslederne ser på hverandre og snakker om tjenesten sin.
– I den ser vi et stort smil. Det er flott, det varmer, vi bygger fellesskap, sier Eyfinn, og Siv supplerer:
– Vi opplever at store ting skjer, og i alt vi gjør representerer vi Jesus. Vi får være til velsignelse, og vi er velsignet.

Åpen linje
Kaptein Eyfinn Joensen foran minibussen som er i bruk store deler av døgnet. Foto: Kristianne Marøy

Denne artikkelen er hentet fra Frelsesarmeens ukemagasin Krigsropet nummer 18, 2019. Ønsker du å lese flere slike saker, kan du abonnere på Krigsropet.