a123

– Det er alltid håp!

– Det er alltid håp!
Foto: Marit Dehli

Tre år blant uteliggere og prostituerte i Amsterdam har gitt Sonja og Wim Bijl en urokkelig tro. – Det er alltid håp om forandring i et menneskeliv.

 

De var godt voksne da de bestemte seg. 40 og 45 år gamle sa Sonja og Wim opp trygge jobber i Rotterdam, klare til å starte som offiserer i Frelsesarmeen.
– Det er det samme hvor vi blir stasjonert, bare ikke i Amsterdam! sa Sonja som ikke trodde hun kunne bety noe for menneskene der. Hun kunne ikke kommet nærmere.
Det norsk-hollandske ekteparet fikk ordre til Zaandam, en liten by tett ved hovedstaden. Der fikk de for første gang se og kjenne samfunnets bakgater. Mennesker som hadde levd ute i årevis, kom til dem for å få hjelp med selvangivelsen, flyktninger med språkvansker banket på med søknadene under armen. Sonja og Wim delte ut mat, de lyttet og trøstet – og de fulgte opp arbeidet i korpset, Frelsesarmeens menighet. Noe skjedde i dem disse årene.
– Øynene våre ble åpnet. Bare det å se elendigheten slik den kan være, gjør noe med oss. Men i begynnelsen var jeg redd, forteller Sonja.
Jærbuen hadde aldri trodd hun skulle trives med storbyproblematikk.
– Men noe snudde i meg da jeg møtte menneskene. Jeg ble så glad i dem. Sju år senere kom ordren til Godwill, korpset som ligger midt i Amsterdams beryktede Red Light District.
– Her er det, peker Wim Bijl mens tårene renner.
Foran seg har han et foto av bygården, klemt inne mellom husene der jentene sitter parat i vinduene. En bit av hjertet vil alltid være hos menneskene de ble kjent med der.

– Det er alltid håp!
Det drives prostitusjon i 300 ettromsleiligheter i Red Light District. Mange jenter forteller at de er utsatt for vold, og at de jobber under tvang, men det er vanskelig å ta bakmennene. Her har Frelsesarmeen med et aktivt hjelpe- og omsorgsarbeid siden 1947. Foto: Scanpix

 

Kontraster
På et lettere overfylt kontor i Arendal sentrum snakker kapteinene om tiden i Godwill. Utenfor vinduet blafrer Frelsesarmeens flagg i vindkastene fra Skagerak. I fjor høst kom de til sørlandsbyen etter elleve års tjeneste i Nederland.
– Hjertet vårt var lenge i Amsterdam. Vi kunne jo ikke dra fra alle som hadde bruk for oss. Da vi fikk beskjed om at vi hadde fått ny tjeneste, ble det mer tydelig for oss at vi skulle reise. Det var en uteligger som ga den siste bekreftelsen.
Sonja fikk et kort med teksten: «Noen ganger lukker Gud dører fordi tiden er inne til å gå videre».
– Nå er vi veldig glade for at vi er her. Kunne Gud bruke oss i Amsterdam, kan han bruke oss i Arendal. Vi har kjent oss så velkommen, smiler Wim.
Sørlandsidyllen er rake motsetningen til de labyrintiske gatene i Red Light District. Men de merker den sosiale nøden. Arendal ligger høyt oppe på russtatistikkene. Stadig flere oppsøker korpset når de ikke klarer å betale regningene sine, og den månedlige matposen kommer godt med.
– Årene i Amsterdam har gjort oss mer vare for signalene, vi forstår nok raskere hvor problemet ligger. Én ting har vi lært; hvert eneste menneske har mer potensiale i seg enn førsteinntrykket gir. Vi prøver å se mulighetene og få fram det Gud har skapt i hver enkelt, sier Wim.
– Vi er spente på framtida, Gud har sine planer for byen, sier Sonja.
Etter 30 år i Nederland må hun spørre Wim om enkeltord. Ektemannen husker fortsatt språket etter året på Jeløy folkehøyskole. Det var der de møttes i 1980. Wim hadde alt kjent kallet til å bli offiser, Sonja trengte mer tid. Uroen de merket, om at Gud ville noe mer, ble sterkere med årene. Nå vet de at de er på rett sted. Foreløpig satser de på barne- og ungdomsarbeidet, og har tro på at Gud åpner flere dører.
– Frivillige har meldt seg. Det er mange aktive i korpset, og folk er åpne for å starte opp nye ting, smiler Wim.

Besøkte bordellene
Da Sonja drev privat barnehage utenfor Rotterdam, så hun ikke for seg at hun en dag skulle gå langs bordellene i Red Light District som frelsesoffiserer for området. Denne eldste delen av Amsterdam har nær 300 ettromsleiligheter. Her drives omfattende prostitusjon, barene og pornobutikkene ligger tett, likeså stripteaseklubber, sex-museer, cannabismuseer og kaffebarer som selger hasj. Aktivister hevder at mange av jentene er ofre for menneskehandel, til tross for kravet om at bare euborgere kan arbeide lovlig i sex-industrien. Sonja møtte mange spansktalende når hun tok kurven og gikk utenfor vinduene med kaffe, te, kjeks, sjokolade og Krigsropet.
– Jeg ønsket å bygge kontakt slik at jentene kunne stole på meg og dele sine problemer. Mange fortalte at familiene deres var avhengig av inntekten deres. Noen hadde syke foreldre eller syke barn. Flere var lokket dit og trodde de skulle få gode jobber. Var det mistanke om at noen jobbet under tvang, meldte vi ifra til politiet. Men det var ikke lett. Disse jentene hadde hallik og ble fort flyttet.
Situasjonen til kvinnene gikk inn på henne.
– Det gjorde vondt å høre om bakgrunnen deres. Mange opplever vold mens de jobber, til tross for alarmsystemer. Men de ble så glade for å se oss. Jeg ønsket å vise dem at de er verdifulle.
Frelsesarmeen er kjent for innsatsen i bydelen. Rett etter andre verdenskrig begynte major Alida Bosshardt å jobbe blant prostituerte, narkomane, barn og hjemløse. Da hun pensjonerte seg i 1978, hadde hun fått høythengende utmerkelser, og prinsesse Beatrix hadde vært på hemmelig omvisning. Sonja og Wim Bijl vil ikke sammenlikne seg med major Bosshardt, men de har fulgt i legendens fotspor.
De har hatt tett kontakt med frigitte fanger og rusavhengige menn og kvinner som bor i Frelsesarmeens fem hybelhus. Målet er å gjøre folk selvstendige, bygge opp selvtilliten og hjelpe de som får kontroll over rusmisbruket, over i egen bolig. Kapteinene hjalp beboerne å finne rytmen i hverdagen, de oppmuntret dem til å jobbe i bruktbutikken eller å rydde gatene for papir.
– Noen kom seg videre, men mesteparten klarer ikke å følge opp, og det de tjener, går til rus. Sist jeg møtte en det hadde gått bra med, bodde han ute under en bro. Men det er ikke for ingen ting at folk bruker narkotika. De prøver å holde tilbake en angst, og må være sterke for å klare seguten stoff. Jeg forstår at de går tilbake til det gamle livet når det blir for mye angst, sier Sonja.

Verdifulle
Sammen prøvde de å hjelpe mennesker å oppdage talentene sine. Bandet som Wim startet, ble populært. Tørrlagte narkomane og alkoholikere spilte med de som fortsatt strevde. Gruppa bidro på søndagsmøter og fikk opptre på rusklinikker og i fengsler. Gutta ble berømte da de dro på turné til Tyskland med følge av et hollandsk tv-team.
– Det viktigste var at de klarte å regulere rusen og fikk en meningsfull hverdag, forteller Wim.
I Hobbyskuret fikk ensomme og folk fra gata lage julepynt hele året. Sonjas norske vafler gikk ned på høykant.
– Uteliggere som hadde levd på gata i årevis og hadde mistet lysten på å gjøre noe, syntes det var flott å være med, forteller Sonja. Wim var også ute med suppebussen og delte ut mat, kaffe, tepper, klær og litt penger der behovet var prekært.
– En kvinne gråt da det ikke var igjen suppe. Enkelte hadde bare penger til å leie seg et rom, de kom alltid når vi kjørte rundt. På Godwill kafé kom folk av alle nasjonaliteter for å kjøpe pommes frites og spille bingo. Ofte kom samtalen inn på eksistensielle spørsmål, og mange av gatas folk møtte opp på bibelgruppene deres.
– Når du ser den store forandringen i et menneske som har tatt imot Jesus, får du håp. Vi så at folk vokste, og vi fikk vise Jesus til de som var avvist og lengst nede.
Wim glemmer ikke kirurgen som hadde havnet på kjøret etter at kona døde. Samme kveld som en av byens originaler delte sin gudstro på korpset, gikk den tidligere legen fram og bøyde kne.

Gudstro på gata
– Vi ble forandret i vår holdning til uteliggere. Mange hadde bibelkunnskaper fra før. De hadde virkelig tro på Bibelen og prøvde å leve etter den. Som Gert: Han bar på et bur med ei høne, gikk i lang minkkåpe og hadde en rund hatt på hodet, full av øredobber og ting folk hadde kastet.
– De tingene hadde verdi for Gert. Han bar også ulike skilt på magen, og var stolt når han bar teksten «Jesus lever». Når han ga sitt vitnesbyrd, ble hele salen stille. Eller Ben: Han hadde bodd 20 år på gata og hadde gitt helt opp. Den første kvelden han stakk innom møtet, holdt han avstand til alt og alle. Men litt etter litt, åpnet han seg.
– Det viste seg at Ben var veldig musikalsk og hadde et skarpt intellekt, men slet med adhd. Vi så at han ble forandret. Kanskje fordi han ble verdsatt som menneske, undrer Wim.
Etter hvert fikk Ben en trygg gudstro, men ble fortvilet da nyheten kom om at Sonja og Wim skulle til Norge. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen, og nå reiser dere også», sa Ben til dem på siste møte. Denne formiddagen skjedde noe merkelig. En eldre mann som skulle innvies til soldat, viste seg å være Bens onkel. I over 30 år hadde han lett etter nevøen. Der og da ble de gjenforent, Ben var ikke lenger alene. Likevel – det var tungt å dra. Ikke alle hadde kjære rundt seg. Sonja og Wim var blitt som en mor og far for flere.
– Den tryggheten de hadde, er borte, sier Sonja og må opp med lommetørkleet.
– Det var vondt å forlate mennesker vi er kommet nær. Vi har bygget vennskap, og det vil ta tid før de finner andre de kan stole på. Det kom heller ikke nye offiserer til Godwill etter oss, derfor har det vært ekstra vanskelig, sier Wim. På avskjedsmøtet strømmet 70 mennesker inn i lokalet, de fleste fra hybelhusene og aktivitetstilbudene.
– Jeg tror ikke det hadde noe med hva vi gjorde for dem, bare at vi var der. Folk fikk lov til å være sånn de er, sier Sonja stille. Kanskje handlet det om at de ikke presset noen, men oppmuntret.
– Vi var der for å hjelpe folk litt på vei. Vårt hovedmål er å bringe mennesker til Jesus. Av og til går det fort, andre ganger sent, men vi kan få gå ved siden av.

 

– Det er alltid håp!
Kapteinene Sonja og Wim Bijl kommer fra tjeneste i Red Light District til Arendal korps. De er spente på framtida, og tror bestemt at Gud har planer for byen. Foto: Marit Dehli