a123

– Det er håp for alle!

Veien bort fra et liv i rus og kaos kan gå via gatefotball. Adil Leite, dommer under Homeless World Cup, er et levende bevis på det.

– Det er håp for alle!
– Jeg kan si «jeg forstår deg» og bli trodd. Jeg har veldig stor respekt for dem som er utdannet til å hjelpe folk, men det er også viktig å ha noen i miljøet som selv har klart å unnslippe nedoverbakken, sier Adil Leite. Foto: Lars Kristian Singelstad

TEKST: Ingebjørg Lyster 

Det er en av årets aller første sommerdager på brygga i Tønsberg. Iskremene får ben å gå på, vinterbleke folk kaster jakka, og duften av saltvann blander seg med lukten av tjære fra vikingskipene som ligger ved kaia. Fra andre siden av broa hører vi klappsalver og ivrige heiarop. Det er Frelsesarmeen som arrangerer NM i gatefotball.

Vi venter på hoveddommeren, Adil Leite, og vi benytter tiden til å snakke med fotballspillere som er ferdig med sine kamper og venter på kveldens bankett.

– Vi vant i går, forteller to fornøyde damer fra gøtz i Trondheim.

– Vi vinner nesten aldri noe, så det var stort. Men vi er veldig gode til å tape. Vi klapper for motstanderne når de gjør noe bra. Det er sånn gatefotball er!

De to vet godt hvem Adil er.

– Adil, ja! Han er en kjernekar.

Damene snakker i munnen på hverandre nå. Den ene sier:

– Jeg gjorde en ordentlig feil i en kamp. Da kom han rolig bort til meg og tok seg tid til å forklare regelen jeg hadde brutt. Han er så god! Du vet at han har dømt i VM i gatefotball, også?

 

Ilddåpen
Ja, vi er her for å møte en kjernekar av en fotballdommer, og nå kommer han med glidelåsen i den svarte jakka trukket helt opp til haka og ser ut som en etiopier i norsk sommervarme.

– Jeg er fra Etiopia, forteller han på stavangerdialekt. – Kom hit som 16-åring. Men unnskyld meg, nå må jeg skynde meg å bestille bord til dommerne under banketten. Jeg vil at vi skal sitte sammen.

Det er dommerne Adil har fokus på under nm. Han er den mest rutinerte av de norske som skal dømme under Homeless World Cup (hwc) på Rådhusplassen i Oslo. Nå har han nettopp holdt dommerkurs sammen med Lukasz Araszkiewicz fra HWC, arrangert av landslagssjef Rune Isegran. Under nm får de nye dommerne sin ilddåp under hans veiledning. Snart blir de nyutdannede kastet ut i VM i Oslo, også i regi av Frelsesarmeen.

– De har hatt en lang dag i varmen, fortsetter Adil når han får satt seg nedpå litt.

– Jeg har vært nervøs på vegne av dem, men jeg ser at de trives. I løpet av dagen har dommerne fått høre at de er ubrukelige og litt av hvert – det blir følelser i sving blant spillere og publikum, vet du.

– Men du er like tålmodig?

– Ja, men når dommerne får høre sånt, da blir jeg sint inni meg selv om jeg holder masken. De fortjener ikke det. En av dommerne tok jeg en god prat med i pausen og forklarte at han ikke måtte høre på sånne tilrop, men fokusere på kampen. Han gikk inn og fullførte. Å være dommer er å gå inn i en rolle når man er på banen. Det har jeg lært meg, og derfor beholder jeg roen.

 

VM-blemmen

Adil smiler og forteller om sin egen ilddåp som dommer i gatefotball-VM.

– Jeg var dommer under vm i Glasgow i fjor. Det var Skottland, hjemmelaget, som skulle spille i den første kampen jeg skulle dømme. Selv i regnværet var tribunene smekk fulle, og jeg oppdaget at kampen skulle direkteoverføres på tv. Kampen var i gang da jeg hørte kommentatoren fortelle over høyttalerne hvor mange hundretusener – eller var det millioner – som fulgte kampen, og da ble jeg så satt ut at jeg blåste i fløyta. Ingen skjønte noe, og jeg lot som om det ikke var meg. I forvirringen skåret Mexico mot Skottland. Jeg ble vettskremt og tenkte at jeg aldri skulle dømme mer. I pausen ville jeg bytte, men de klarte å få meg ut på banen igjen.

Adil kan le av marerittet i dag, men han er enig i at det kan være tøffe tak for både spillere og dommere. Det er tross alt snakk om mennesker som har opplevd mye motgang i livet og gått på mange smeller. Men det er dette som er med å bygge folk opp.

– Homeless World Cup er ikke bare fotball – det er mer. Jeg liker når spillerne får frustrasjonen ut og sier hva de mener. Etterpå takker de fint for kampen og klemmer hverandre. Det med å få ut frustrasjonen på banen ble veldig viktig for meg da jeg begynte med gatefotball, sier han alvorlig og går seks år tilbake i tid.

Da var han 22, pluss-minus, som han sier, det med alder er litt uklart for Adil, men han antar at han er 28 år nå.

– Livet var kaos. Det var rus og litt av hvert, og jeg var i en bratt nedoverbakke i livet. Mitt problem var at jeg hadde så mye sinne inni meg som jeg ikke fikk ut. Så ble jeg invitert med på gatefotball, og der følte jeg meg hjemme med én gang. Jeg hadde spilt fotball før, men følte aldri at jeg var helt som de andre. Jeg kunne ikke fortelle noen hvordan jeg egentlig hadde det. I gatefotball-miljøet var det normalt å slite med livet, og der klarte jeg å få frustrasjonen ut i løpet av kampen og så ha det fint etterpå. Tilhørigheten er viktigere enn selve spillet.

 

– Det er håp for alle!
– I gatefotball-miljøet var det normalt å slite med livet, og der klarte jeg å få frustrasjonen ut i løpet av kampen og så ha det fint etterpå, sier Adil Leite. Nå er han selv dommer under Homeless World Cup. Foto: Lars Kristian Singelstad

Fikk fast jobb

I dag er Adil fast ansatt i Frelsesarmeen, på Friskt Alternativ i Stavanger. Der møter han folk som er der han en gang var. Noen blir med i filmgruppa, de skal strømme fotballkampene til Youtube under VM. Andre driver med sykkeltrening, og de skal sykle fra Stavanger til VM i Oslo. De har et klubbhus hvor de kan komme og spise middag, drikke kaffe og slå av en prat.

– Jeg vil gi noe tilbake, forteller Adil. Jeg er bilmekaniker, men jeg vil ikke ha en jobb bare for å jobbe, jeg vil få noe annet ut av dagene mine.

– Hvordan kan du være til hjelp på Friskt Alternativ?

– Jeg kan si «jeg forstår deg» og bli trodd. Jeg har veldig stor respekt for dem som er utdannet til å hjelpe folk, men det er også viktig å ha noen i miljøet som selv har klart å unnslippe nedoverbakken. De vet at jeg har prøvd det harde livet selv, og det betyr noe for dem at jeg har tro på dem, at de også kan klare seg. På Friskt Alternativ kan vi snakke om alt, også tro og håp.

– Hva skal til for at du føler at en dag er god?

– Det er ikke så mye som skal til! Adil ler og rister litt på hodet.

– Tenk om jeg hadde visst det for lenge siden. Da hadde livet vært så mye bedre. Det skal ikke så mye til for å få en god dag. Mitt mål er at den som kommer inn og er lei seg, skal smile når han går ut. Da er dagen god!

Adil går litt tilbake i tid igjen.

– Han som tok meg inn heter Trond. Han var der da jeg trengte ham. Han tok ikke noen mors- eller farsrolle og sa «stakkars deg». Han sa ting rett ut og var der for meg.

Nå er Adil selv en som «tar deg inn».

– Det er godt å ta en prat og få ting ut. Av og til er det ikke så galt som man tror. Man trenger noen som sier: «Det er ikkje så gale». Noen som pusher deg litt, men ikke for mye.

– Er det virkelig håp for alle?

Adil nikker. Lenge.

– Det er håp for alle!

 

krigsropet@frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 35. Du finner flere smakebiter på krigsropet.no. Her kan du bestille abonnement og gratis prøvenummer.