a123

– Guds sanne ansikt er nåden

I snart 30 år har Sigvart Dagsland sunget om tro og kritisert kirken. «Sånn gjør vi det hos oss», er de verste ordene han hører. Men fortsatt setter Gud «djube spor» i Sigvarts verden.

– Guds sanne ansikt er nåden
Sigvart Dagsland trives i Bergens gater. Artisten fra Stavanger opplever en større aksept av uenighet her. Foto: Silje Eide

Det er høsten 1985. I kasernen på Odderøya fort like ved Kristiansand sitter en gruppe ferske rekrutter rundt et piano klar til en minikonsert. En annen rekrutt, Sigvart Dagsland, har nettopp gitt ut sin første solo-plate, Joker. En av sangene er Djube spor. Lite vet Sigvart og vi som lytter, at nettopp denne sangen for mange skal bli en referanse på egen tro.

Eg komme te deg, Gud
Med min svage tro
For sjøl om tvilen kan ver’ stor
Så har din godhed satt så djube spor.

29 år senere møtes vi igjen. Stavangergutten Sigvart gjorde ganske snart bergenser av seg. Han trivdes bedre med lynnet i Vestlandets hovedstad, og opplevde at det var akseptabelt med en større temperatur i ordskiftet. I Stavanger skulle alle være så greie med hverandre.

Vi møtes på Det lille kaffekompaniet ikke langt fra Bryggen. I et trangt, hvitt lite smau og i et bittelite lokale klirrer det denne tidlige formiddagen i kaffekopper og summer i tette samtaler.
Innerst i hjørnet har vi funnet oss et lite bord. Sigvart forklarer sangen.
– Djube spor er en sang som beskriver det å lete etter noe å tro på. Så ser du at til tross for alle feilene og manglene er likevel kirken det beste du har. Det er på en måte en omfavnende kritikk.
Denne spenningen mellom Gud som oppdragsgiver og kirken som utfører, har preget mange av tekstene hans.
– Har det plaget deg at kirken ikke har klart å uttrykke seg bedre?
– Det plager meg at kirken alltid er seint ute. Det plager meg at folk har følt seg utstøtt av kirken, og det irriterer meg ganske kraftig. Problemet oppstår når kirken blir seg selv nok. Kirken bør kritiseres mye mer enn den blir, og den bør kritiseres innenfra. Å være kirkekritisk er nesten det samme som å være bekjennende. Hele veien må vi observere; er vi på rett vei? Hva gjør vi feil? «Sånn gjør vi det hos oss!» er det største problemet. En slik holdning forvitrer. Vi må være tydelige på det.
Selv setter Sigvart pris på kirkerommet og ritualene, men aller mest når kirken etter hans mening speiler Guds sanne ansikt.
– Guds sanne ansikt speiles når presten i sorger og gleder åpner kirkedøren og roper: Kom! Og så kommer folk. Da er det kraft i det. Da er kirken på rett vei. Når den legger vekk debattene om hva som rett og galt og formidler nåden.



Gateavisa og Ten Sing
I 2007 kom sangen Adle sangane eller som undertittelen Djube spor revisited antyder, en nyere og nødvendig revisjon av Djube spor.
– Etter et intervju i VG lille julaften 2002 fikk jeg mye kjeft. Folk ville ikke jobbe med meg, og jeg måtte avlyse konserter. Jeg var ikke lenger «et godt forbilde for ungdommen». I tiden etter dette diskuterte jeg også mye med Erik Hillestad som fram til 1998 hadde skrevet de aller fleste tekstene mine. Vi diskuterte om Gud fantes og i tilfelle hvor, om kristendommen var det eneste riktige. Jeg møtte motforestillinger som jeg satte stor pris på. Noen motforestillinger kommer fra magen og handler om tradisjon. De kan du bare glemme. Men så er det de som forteller meg at noen av oss tenker dypt annerledes. Da er det spennende.
Etter samtalene mellom disse to, ville Erik Hillestad skrive en ny versjon av Djube spor.
– Adle sangene oppsummerer veldig perfekt det jeg står for. Jeg spilte den nettopp for de kirkelig ansatte i Rogaland. Det var fint.

Du blei fjern, en kulde krøyp te hjertet
Sluser åbna seg, eg steig og falt
De gamle tegn forvant
Og bilder sto på kant
Mens eg søkte øvealt
Men da løfta tidå nok et slør
Og i det knuste ansiktet den bar
Der så eg at du va

Sigvart vokste ikke opp i noe kristent miljø. Det nærmeste han kom troen var en bestemor som gråt når hun nevnte navnet Jesus, og sporadiske besøk i kirken på søndager. Viktige referanser fra ungdomstiden var Gateavisa og Nei til atomvåpen, forfatteren Jens Bjørneboe og anarkosyndikalismen, en retning innen anarkismen. Sigvart vurderte å dra til Alta for å demonstrere mot utbyggingen av Altavassdraget, men bar samtidig en t-skjorte hvor det stod: «Alta vannskiklubb. Større demning, bedre forhold.»: – Vi hadde jo samtidig behov for litt show.
16 år gammel ble Sigvart med i Ten-Sing miljøet.
– Det var der jeg møtte det kristne budskapet. Jeg ble med i band og vi spilte sanger som førte til at noen av foreldrene til kormedlemmene reiste seg og gikk i protest. «For dette likte verken Gud eller Jesus», ble det sagt.
Heldigvis hadde vi voksne ledere som sa: «De tar feil. Kjør på!» Det var i dette miljøet jeg ble en kristen.
– Var det knyttet noen opplevelse til det?
– Overhodet ikke. Det bare ble slik. Mine trosopplevelser har vært ganske sterke de ti siste årene, og jeg opplever dem ganske jevnt, men på den tiden var det mer bare et skuldertrekk.
Den kristendommen Sigvart møtte i KFUM var ikke opptatt av å sette spørsmål ved ting.
– Miljøet var ikke så intellektuelt fokusert, men det var veldig inkluderende og hadde rom for annerledes folk.
Sigvart følte seg hjemme.

Lov til å være uenige
Han finnes slett ikke feilfri.
– Men det er ikke så interessant heller. Nettopp fordi jeg kan innrømme når jeg gjør feil, er jeg grunnleggende sett ganske fornøyd med meg selv. Jeg prøver å være et helstøpt menneske som styres av kjernen min. Kona mi, Karoline, sier at jeg er glad i ritualer bare jeg kan skifte dem med jevne mellomrom. Jeg er nok ganske foranderlig.
– Hva ønsker du å formidle?
– Jeg vet ikke om jeg ønsker å si så mye, jeg ønsker vel egentlig bare å være en som forteller historier.
– Hvilke?
– Jeg har ikke noe overordnet mål, men dersom jeg kunne vært med på og fått sagt at det er lov å tenke høyt, lov å være uenige, lov å være forskjellige, er jeg fornøyd. Trekker vi linjene tilbake til urkristendommen som jeg er veldig opptatt av, opplever jeg aksept for mangetydighet.
– Har du funnet det du selv søker?
– Jeg kan ikke si at jeg søker så mye. Har egentlig bare fulgt en trang, en overbevisning, en intuisjon. Så å kalle meg et søkende menneske, vil ikke være riktig. Men jeg samler jo, da! Hver dag oppdager jeg nye ting som ubevisst gjør meg klokere.
Det blir en liten pause. Sigvart ser på meg. – Hva spurte du egentlig om?
– Om du regner deg som en søkende.
– Nei, det høres jo så fælt ut. Å være søkende høres ut som om du ikke har funnet et fundament. Men å finne nye oppdagelser innenfor det, er jeg jo veldig glad i og opptatt av.
Sigvart har et sterkt og personlig forhold til Jesus og ser på ham som sitt forbilde.
– Jeg tror vi skal oppdage enda flere sider ved Jesus. Det er flere og ukjente sider ved ham som vi skal bli kjent med. Min gode venn, Jakob Jervell sa at enhver samtid må tolke Bibelen i lys av den tiden vi lever i.
Med platen Det er makt i de foldete hender (1995) nådde også Sigvart Dagsland mennesker som stod i en annen tradisjon enn ham selv.
– I utgangspunktet var ikke disse salmene og sangene mitt språk. Men når jeg fikk muligheten til å gjøre det på min måte, skjønte jeg også kraften i dem, hvorfor de hadde levd så lenge. Det var et fint rom å gå inn i, være der en periode for så å gå ut igjen.
– Hvilken sang liker du best?
– Sangen Det er makt i de foldede hender, ble sterk og veldig viktig både for meg og en ny generasjon. Det er likevel ikke den fineste teksten. Den er enkel og ikke alltid like god, men essensen er veldig bra. Lær meg å kjenne dine veier har jo en enorm dybde. Deg være ære er også flott. Det er så mange.

Hederlige menn
De siste årene har Sigvart Dagsland blant annet gjennom Korslaget på NRK og Hver gang vi møtes på TV2 nådd ut til et enda større publikum enn før. I Korslaget samarbeidet han også tett med Aina og Arild Schøld som har tilhørighet til Frelsesarmeen i Stavanger.
Han har gitt ut julesingle med Stavanger Gospel Company og sunget Navnet Jesus blekner aldri på fullsatte julekonserter i Stavanger konserthus.
– Den kvinnelige turnélederen min kommer fra rockemiljøet og jobber blant annet på konsertscenen Garage i Bergen. Hun kommenterte en gang det kristne miljøet slik: «Det finnes så enormt mange menn i dette miljøet som er skikkelige og har humor.» Det liker jeg å høre. Hederlighet er en god egenskap. Jeg kommer selv fra et miljø hvor folk er til å stole på, de tar ikke snarveiene. Dette finner du i rikt monn i de kristne miljøene enten det er Frelsesarmeen eller andre steder. Du blir veldig glad i disse folkene. Det er bra.
– Når alt skrelles vekk, hva blir stående igjen av troen din?
– For meg er Jesus viktigst. Når det er så til hjelp for meg og samtidig så sterkt for meg, har jeg like mye rett til ham som andre har. Det er arven fra bestemor.

Og når tidå kaste siste plagg
Då ane eg at øvealt på jord
e dine djube spor

emil.skartveit(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 38 2014, du finner flere smakebiter her. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her. Der kan du også bestille gratis prøvenummer. Følg gjerne Krigsropet på Facebook!