a123

– Ha en fortsatt fin dag!

Ståle Melhus er en av rundt 300 =Oslo-selgere som daglig ønsker forbipasserende en god fortsettelse på dagen. uansett om de kjøper gatemagasinet eller ikke.

– Ha en fortsatt fin dag!
– Kommer det skoleungdom bort, gir jeg dem gjerne bladet, for det gleder meg å vite at de får lese det, sier =Oslo-selger Ståle Melhus. Foto: Kai-Otto Melau

– Det blir 125 kroner, Ståle.

Vi er i Skippergata i Oslo. Ståle Melhus, =Oslo-selger nummer 499, fyller opp sekken med ti eksemplarer av den nyeste utgaven av gatemagasinet. På lista over salgssteder står navnet hans på den faste plassen, Colosseum senter. Camilla Svingen, daglig leder i =Oslo, introduserer ham for skuespiller Heidi Gjermundsen Broch.

– Jeg følger med i verden, så jeg vet jo hvem du er, smiler han.

– Tror du det hadde vært mulig å få autografen til Nicolai (Cleve Broch) til lillesøstra mi?

– Klart det! svarer Heidi som er med i Det Norske Teatrets forestilling om magasinet og selgerne.

– Har du lyst til å bli med og se stykket i kveld?

Ståle trenger ikke lange betenkningstiden.

– Gjerne!

Han slår seg ned på en av stolene, beholder sekken på ryggen og plasserer bagen på fanget.

– Jeg bor på hospits, og der er vi utsatt for så mye tyveri, så jeg har med meg tingene mine på jobb, forteller trønderen og spanderer Dent.

Det er tre år siden Ståle fikk selgerkortet sitt.

– Møter du mange gode mennesker? lurer Heidi.

– Ja, jeg kan aldri få takket nok for den omtanken og kjærligheten de har vist meg på senteret. Jeg får julegaver fra kundene mine, og de eldre damene kommer bort, legger hodet på skakke og sier: «E det han Ståle?»

Å selge magasinet er alfa og omega for ham.

– Når jeg kommer hjem om kvelden, kan jeg se meg selv i speilet og vite at jeg har jobbet og tjent ærlige penger. Jeg slipper å gjøre noe ulovlig eller å tigge, sier han.

 

Tror på medmennesker

=Oslo ble startet i juni 2005, etter en britisk og amerikansk modell for gatemagasiner.

– Målet er å tilby en jobb til de som faller utenfor det vanlige arbeidslivet, forteller Camilla Svingen.

Selgerne kjøper magasinet for 25 kroner og selger det videre for det dobbelte.

– De får mulighet til å ta ansvar for sitt eget liv. Å ha faste rutiner, en jobb, og vite at noen tror du kan mestre oppgaven, gjør at man får livskvalitet, som igjen fører til økt verdighetsfølelse.

De aller fleste av selgerne er i aktiv rus.

– Vi har ingen krav om at de skal være rusfrie, men de skal være riktig justert, de skal ikke være synlig påvirket når de kommer for å kjøpe blader.

– Hvordan kan man se mennesket bak en rusmisbruker?

– Du må se rusen og du må se mennesket. Klarer du ikke å skille de to tar ofte rusen overtaket, for det er det mest synlige.

Alle mennesker har en rolle i samfunnet.

– Noen er mer preget av stigmatisering enn andre. =Oslo gir rusmisbrukere en ny rolle, som selger.

Målet til magasinet er å være et talerør for vanskeligstilte. Derfor synes Camilla det er flott at Det Norske Teatret har laget en forestilling basert på tekster fra magasinet. Skuespillerne er ikke kledd i slitte klær. De gjør heller ikke til stemmen eller kroppen.

– Det er veldig bra at de ikke viser det man typisk ser på gata, men at historiene blir framstilt på en troverdig måte.

Camilla mener at man forholder seg annerledes til rusproblematikken når den dras fra det politiske og til det menneskelige planet.

– Jeg tror det sår en tanke hos noen om at det er ulike grunner til at folk faller utenfor velferdssystemet, men at disse også er mennesker. I tillegg tar det vekk stempelet som sier at rusmisbrukere er farlige.

 

Knyttneve i magen

Heidi Gjermundsen Broch har fått tilbakemeldinger fra publikum om at de har fått større forståelse for hvordan rusmisbrukere har det.

– Læreren til den ene gutten min sa: «Jeg fikk en knyttneve i magen da jeg så stykket. Rus er noe jeg ikke forholder meg til.»

Heidi mener at den menneskenære fremstillingen utfordrer holdningene våre.

– Når man går inn i noe som er vanskelig å forholde seg til, må man erkjenne at man har valgt å ikke ta det innover seg. Man må endre egne holdninger og gjøre noe med det.

For noen kan rusen være det som gjør at man holder seg på beina.

– Hvordan kan man tåle livet?

Skuespilleren tenker lenge. I bakgrunnen får en selger med seg en bunke blader, svinger bagen over skuldra og sier: «Wish me luck!»

– Jeg synes av og til det kan være vanskelig å forstå at livet kan tåles. Sett utenfra synes jeg at det å være fanget i et rushelvete virker utålelig. Samtidig er det mye kraft i menneskene som er fanget i det. De kjenner på livet, mens vi lever besteborgerlige liv og diskuterer interiør og tøys og tull, sier hun.

– Under forarbeidet lærte vi at det er like mange veier inn i rusen som det er mennesker. Etter hvert flykter du ikke inn i den, men du må ha dop for å holde deg frisk, sier Heidi.

Ståle er merket av mange års heroin-misbruk.

– I ungdomstida vanket jeg i mange ulike miljøer, blant annet musikkmiljøet og politikken.

Ståle var flink på skolen, men da politiet kom etter ham fordi de mente at han hadde gjort noe ulovlig, begynte karakterene å synke. Samtidig ble han introdusert for ulike typer dop.

– Som 17-18-åring ble jeg påvirket av den amerikanske filmbransjens glorifisering av heroinbruk gjennom filmer som Pulp Fiction, forteller han.

Nå har han brukt rusmidler i 20 år, med et langvarig unntak.

– Jeg var clean fra 9. mai til 22. desember 2011. Da hadde jeg gått lenge uten å kjenne en eneste positiv vibrasjon i kroppen min. Men da jeg ble clean, våknet følelsene mine til liv. Jeg gråt av glede, sier Ståle og forteller at han var på rusavvenning i seks måneder.

Han snur seg mot Camilla.

– Den som går bort, som bestevennen min nettopp gjorde, får aldri hevet hodet sitt igjen. Jeg orker ikke å gå den veien.

Da Ståle kom tilbake på hospitset etter behandlingen, var det mange hakk verre å holde seg unna heroinen.

– Jeg kjente den samme gamle lukta, og møtte mye sjalusi for at jeg hadde holdt meg rusfri så lenge. Samfunnet har bare godtatt at vi er overlatt til oss selv, sier han.

– Ære være de som jobber i =Oslo og i rusomsorgen; de slåss for oss.

Camilla tar ordet.

– Det å bli rusfri er jo ikke noe problem, men det å holde seg rusfri er en utfordring. At du greide å holde deg rusfri så lenge er en bragd! sier hun.

Ståle ser på klokka. Den nærmer seg tolv.

– Nå må jeg komme meg opp på Colosseum, jeg har ikke råd til å miste plassen min.

 

Dette er et utdrag av en artikkel i Krigsropet nr 17, 2012, du finner flere smakebiter her. Liker du magasin bedre på papir? Fyller du ut dette skjemaet sender vi deg et gratis prøvenummer i posten. Du kan også gi prøvenummeret til en venn.