a123

Abort på overtid

Abort på overtid

Helsedirektoratet har slått fast at norske sykehus har brutt loven ved å abortere levedyktige fostre eldre enn 22 uker. Nå har jordmødrene fått nok.

I fjor smalt det både i media og i fagmiljøet. Til tross for frykt for å skape ubehag for arbeidsgiveren, informerer ansatte ved Universitetssykehuset i Stavanger blant annet magasinet Plot og forteller om sine erfaringer.

De ansatte ved fødeavdelingen har igjen vært vitne til en senabort. En kvinne innlegges 22 uker og seks dager inn i svangerskapet. To dager før har kvinnen svelget en tablett som stanser næringstilførselen til fosteret og får morkaken til å svikte. På sykehuset får hun flere tabletter, og riene kommer stadig tettere. Noen av de ansatte begynner å diskutere hvor grensene går for hva som er lov. Men det er for sent å diskutere. Jordmoren legger et lokk på bekkenet og bærer fosteret ut på skyllerommet. Da hun tar av lokket, oppdager hun et bittelite barn. Det beveger armer og bein, hjertet slår og det kaster etter luft. Fosteret kjemper for livet. Etter tre timer må det gi tapt.

Historien fra Stavanger er ikke unik. Bekymringsmeldinger kommer også fra andre sykehus, som Oslo universitetssykehus Rikshospitalet. I et brev jordmødrene der skriver til Helsedirektoratet, hevder de at enkelte aborterte fostre lever i opptil 90 minutter. Jordmødrene opplever det som en enorm belastning å legge et levende barn til side for å dø mens kollegaer på naborommet prøver å redde et like gammelt barn. Det er så uutholdelig at noen jordmødre har spurt legene om de kan hjelpe barnet å dø. Det kan de ikke. Aktiv dødshjelp er ulovlig i Norge og jordmoren kunne blitt anmeldt, mens abortnemnda som godkjente aborten ville gått fri. Til Plot melder jordmødre om mareritt i etterkant av slike hendelser. De ber Helsedirektoratet om å få slippe å oppleve dette mer.

 

Brudd på loven

Et normalt svangerskap varer i 40 uker. Ifølge norsk abortlov har kvinner rett til selvbestemt abort frem til tolvte uke. Etter det må hun søke en nemnd bestående av to leger for å få godkjent en såkalt senabort. Kriteriene for senabort er at det er fare for kvinnens psykiske eller fysiske helse. Det kan være at hun har en vanskelig livssituasjon, at graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest, eller om mor har psykisk sykdom eller utviklingshemning. Senabort innvilges også om det er fare for sykdom hos barnet.

Grensen for å få innvilget senabort er når fosteret er 22 uker, men abortloven åpner for senaborter helt frem til fødselen hvis fosteret har en diagnose som er «uforenelig med liv». De fleste sen-abortene skjer før uke 18, og etter det må det ifølge loven være svært tungtveiende grunner for å få det innvilget. Får man avslag på søknaden om senabort, er det automatisk anke dersom man ikke trekker søknaden innen tre dager. Det betyr at sykehuset sender saken videre til den sentrale ankenemnda.

I følge Rapport for svangerskapsavbrudd for 2012 fra Folkehelseinstituttet var det i fjor 14 654 selvbestemte og 652 nemndsbehandlede svangerskapsavbrudd. Det er en økning på 13 prosent nemndbehandlede avbrudd fra 2011. Seksten av de nemndsbehandlede ble godkjent i den sentrale klagenemnda.

Etter uke 22 skal ikke kvinnens lave alder, at graviditeten er resultat av en kriminell handling, eller andre sterke sosiale årsaker, kunne begrunne abort av levedyktige fostre. Men ifølge Helsedirektoratet har den sentrale abortklagenemnda siden februar 2010 innvilget ti aborter etter uke 22 – også på levedyktige fostre. Jordmødrene som i fjor stod frem i media bekrefter det: Unge jenter med friske fostre får abortere etter uke 22. Og den bittelille babyen på skyllerommet i Stavanger hadde Downs syndrom, en diagnose som er forenelig med liv.

 

Abort på overtid
– Dette er spørsmål som handler om liv og død, det er noe som berøres oss alle, sier Reidar Pedersen. Foto: UiO

 Feilmargin på fosterets alder

I mai 2011 skrev derfor seksjonsleder ved fødeavdelingen ved Oslo universitetssykehus Rikshospitalet brev til Helsedirektoratet og til klinisk etikk-komité ved sykehuset og reiste spørsmål om praksisen deres i noen tilfeller brøt med norsk lov. Dette førte til at Helsedirektoratet i fjor kom med en presisering av begrepet «levedyktighet» ved å uttale at grensen for sene svangerskapsavbrudd går ved 22 uker. I tillegg ble det nedsatt en uavhengig faglig ekspertgruppe på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet som skulle gjennomgå regelverket og praksis knyttet til senaborter. Reidar Pedersen, lege, filosof og forsker ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, var medlem av ekspertgruppen.

– Har sykehusene brutt norsk lov?

– Det har vært en praksis i den sentrale klagenemnda de siste årene som ikke har vært i tråd med regelverket som setter grensen på senabort på 22 uker. Sånn sett er loven brutt. Senabortene som fra 2011 er innvilget etter uke 22, har skjedd fordi regelverket hevdes å være uklart. Jeg mener grensen ble klart definert allerede da abortforskriften kom i 2001.

På tross av regelbruddene har ikke Riksadvokaten ønsket å ta ut tiltale.

– Det er etter min mening et lovbrudd, men regnes vel ikke som så alvorlig at det skal straffes, sier Pedersen.

Det som er uklart er hvorfor grensen er satt på akkurat 22 uker. Årsaken er ikke beskrevet i forarbeidet til loven, men det handler om fosterets levedyktighet.

– Levedyktigheten ekskluderer ikke medisinsk hjelp. Med slik hjelp overlever de fleste fostre, og mange utvikler seg normalt, etter 23 uker.

For å unngå å abortere levedyktige fostre, må da tidsestimatet være presis. Feilmarginene er imidlertid relativt store, på pluss eller minus sju til elleve dager. Dette betyr at når det gis tillatelse til abort rett før tidsgrensen, kan fosteret være over én uke eldre eller yngre enn den veiledende tidsgrensen for levedyktighet. Pedersen var den eneste i ekspertgruppen som derfor foreslo å sette grensen for senabort på 21. uker.

 

– Vi trenger mer åpenhet

Pedersen har tatt til orde for at det bør være mer åpenhet rundt nemndenes begrunnelser for hvorfor senaborter innvilges. Til tross for at de har plikt til å begrunne vedtaket, fant ekspertgruppen at det som regel kun krysses av for om vedtakene har medisinske eller sosiale årsaker.

– En viktig årsak til senaborter er misdannelser hos fosteret. Om en ser på disse diagnosene, kan det se ut som om det er innvilget abort ved mindre alvorlige misdannelser enn loven krever. Mangel på informasjonen gjør det vanskelig å konkludere. Det er mulig med mer åpenhet uten at taushets-belagt informasjon kommer ut.

– Tror du mer åpenhet ville ført til høyere terskel for å innvilge senaborter?

– Det kunne slått begge veier. Uansett mener jeg det er viktig å fatte vedtak og diskutere disse spørsmålene på et godt informasjonsgrunnlag.

Han mener vi som allmennhet i liten grad var trent til å diskutere dette på en nyansert måte da vi hørte om jordmødrenes erfaringer.

– Dette er spørsmål som handler om liv og død, det er noe som berøres oss alle. Det finnes mange sterke interesser og følelser, men lite faktainformasjon. Det gjør at det hele blir vanskelig å forholde seg til. Det kan jo også være gode grunner til at senaborter innvilges.

Han påpeker også at noen kvinner som kunne fått innvilget abort etter uke 22 fordi fosteret er i en tilstand som er «uforenelig med liv», velger å bære frem barna sine.

– Mange forteller at de opplever press til å ta abort. Dette snakkes det også lite om. Hvor fritt skal kvinnen få ta sitt valg? Hvor mye skal sykehusene stille opp for barnet? Vi bør snakke om kriteriene for hva var som er «uforenelig med liv». Er det livskvalitet? Livslengde?

 

Føler fosteret smerte?

Pedersen ønsker også mer informasjon mellom nemndene og sykehusene. Helsepersonell som utfører sen-aborter er langt på vei avskåret fra å få vite hvorfor kvinnen har fått innvilget abort.

– Det finnes heller ikke rutiner for tilbakemeldinger fra dem som utfører abortene til dem som innvilger aborter, sier Pedersen.

Han påpeker at heller ikke abortsøkende kvinner får informasjon om usikkerheten knyttet til svangerskapets varighet og muligheten for livstegn ved senaborter. Informasjonen til kvinnen skal, ifølge abortnemndenes håndbok, være objektiv og nøytral. Videre står det at beskrivelse av fosterets egenskaper, livlighet og hjerteslag, ikke bør forekomme ved ultralyd.

– Men er det alltid bedre, mer nøytralt og objektivt at kvinnen ikke vet om dette? Jeg tror større åpenhet på mange plan vil føre til at praksisen rundt senaborter ikke sklir ut slik at vi igjen gjør feil som bryter med lovverket, sier Pedersen.

– Som lege og filosof: Hva er et menneske?

– Det er mange måter å definere det på. Det som kjennetegner oss som mennesker er at vi er bevisste på at vi lever og at vi kan kommunisere. Noe annet er hvordan vi reagerer på smerte. Det gjør fostre kanskje før grensen for abort går. Hvor mye smerte de opplever diskuteres, men så lenge vi ikke vet, synes jeg vi bør være varsomme og la tvilen komme fosteret til gode.

Helse- og omsorgsdepartementet opplyser til Krigsropet at ekspertgruppens anbefalinger om mer åpenhet og klargjøring av hvordan vi måler fosterets alder, for dermed å heve kvaliteten på nemndenes arbeid, nå er til vurdering hos dem. Noen dato for ferdigstillelse er ikke satt.

 

Abort på overtid
– Tre uker etter befruktningen slår også hjertet. Det sier noe om liv, sier Liv-Kjersti S. Thoresen Foto: Menneskeverd

 Flere aborteres ved sykdom

Organisasjonen Menneskeverd, med leder og jordmor Liv Kjersti S. Thoresen i spissen, har også kastet seg inn i debatten om senaborter. Thoresen er skuffet over at ekspertgruppen ikke har tatt jordmødrenes erfaringer og utfordringer mer på alvor.

– Jeg har vært i kontakt med flere av jordmødrene som forteller om en tendens til at aborter blir innvilget stadig senere og for stadig mindre

alvorlige sykdommer eller tilstander. Et minimum bør være at nemndene får en tilbakemelding på hva slags livstegn og hvor lenge fostre etter senaborter viser dem, sier Thoresen.

Ifølge tall fra Folkehelseinstituttet har antall senaborter innvilget på bakgrunn av sykdom hos fosteret økt med 44 prosent de siste ti årene.

– Tallene rommer også ikke-livstruende diagnoser som ryggmargsbrokk, Turner syndrom og leppe/ganespalte. Jeg har hørt om barn som blir abortert ene og alene fordi de mangler en arm eller fingre. I tillegg vet vi at ni av ti norske kvinner velger abort når Downs syndrom oppdages. Vi må diskutere hva som er alvorlig sykdom.

– Handler det om bedre diagnostisering eller har vi lavere terskel for å ta abort?

– Begge deler. Nakkefoldundersøkelser ved ultralyd har for eksempel gjort det lettere å oppdage Downs syndrom. Samtidig handler det om våre holdninger. En merkelapp på samfunnet vårt er en streben etter det perfekte. Vi ønsker kontroll. Men livet kan bli godt selv om vi får et barn med ekstra behov.

 

Gradert menneskeverd

Et godt liv forutsetter imidlertid at samfunnet stiller opp og gir gode ordninger, påpeker Thoresen. Det må bli bedre oppføring fra sykehus og kommune. Det er uverdig at foreldre må bruke tid og krefter på å få hjelp til sitt funksjonsnedsatte barn, slik mange må i dag. I tillegg har vi et ansvar som enkeltindivider.

– Vi må jobbe med holdningene våre. Hvordan møter vi hverandre og hvordan stiller vi opp for hverandre? Her har også menigheter og kirker et ansvar. Hvordan legge til rette for dem som har båret fram sine funksjonsnedsatte barn? spør Thoresen.

Menneskeverd mener at starten på et liv skjer ved unnfangelsen.

– Det er et biologisk faktum. Tre uker etter befruktningen slår også hjertet. Det sier noe om liv. Diskusjonen går mer på når vi tillegger livet verdi. Vi mener den er der fra starten.

Hun mener barn i Norge har et gradert rettsvern. Før uke tolv har de ingen, og etter uke tolv har barn med en diagnose ikke samme rettsvern som friske barn.

– Det er diskriminering. Dagens praksis er også et alvorlig signal til dem som lever med de diagnosene som det aksepteres avbrudd for.

– Finnes det noen tilfeller hvor abort og senabort kan forsvares?

– Jeg mener abort er å ta et liv. Det er moralsk galt. Men noen situasjoner er ekstra utfordrende, som når det handler om liv mot liv. Da prioriteres ofte morens. Jeg har også snakket med mennesker som er blitt gravide etter incest og voldtekt. I de tilfellene skal vi se det enkelte mennesket, samtidig som vi kan ha prinsipper. For det vi ikke vet, er om abort er det beste. Heller ikke i unntakstilfellene. 

torill.helene.landaasen(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 33 2013, du finner flere smakebiter på krigsropet.no. Vil du abonnere på Krigsropet eller bestille et gratis prøvenummer? Klikk her.