a123

Alder ingen hindring

Alder ingen hindring

Gudrun og Karl Fredrik Lund hviler ikke på laurbærene. Selv om hun er 81 og han 89, er de fortsatt svært aktive, både sammen og på hver sin kant.

– Nei, nå må jeg slutte å prate. Jeg skal på grytevakt ved Oslo City. Senere på dagen skal jeg telle penger i Templet før jeg øver med sangbrigaden, sier Gudrun.
Det er mandag formiddag, og ekteparet Lund har tatt plass i sofaen for å fortelle litt om livet som pensjonister og aktive frelsessoldater.
– Tør jeg sette meg tettere inntil, sier eldstemann med glimt i øyet.
Han får et smil tilbake fra ektefellen gjennom 53 år.
– Hvordan møttes dere?
Han er kjapp i replikken og svarer:
– Gudrun så en kjekk herremann. Hun gikk rundt juletreet på juletrefest og så etter meg. Så dyttet vi hverandre litt i armen, og så ble det oss.
Bruden var 27 da hun gikk opp midtgangen i Heddal stavkirke. Siden har ekteparet Lund bodd i Oslo; først på Hasle, så flere andre steder, før ringen nå er sluttet på Hasle, i en lettstelt leilighet med heis rett ved siden av inngangsdøra.
– Og snart blir det T-banestopp her også, sier 89-åringen.

Alder ingen hindring
Gudrun har ofte travle dager. Til jul sto hun blant annet grytevakt ved Oslo City. Foto: Kristianne Marøy

 

Rikstelefonen

Husfruen jobbet i Rikstelefonen da hun – som vanlig var den gangen – ble hjemmeværende med barna.
– Da jeg skulle tilbake i jobb etter 14 år, var det slutt på Rikstelefonen. Så da fikk jeg jobb i Christiania Glassmagasin.
Karl Fredrik var frelsesoffiser og hadde jobbet i flere av Frelsesarmeens korps (menigheter) før han traff sin tilkommende. 29 år gammel trådte han tilbake fra offisersyrket og ble «stedfast soldat». Siden har han vært ansatt i ulike bedrifter med regnskap og administrasjon.
– Vi brukte det vi hadde av fritid i Frelsesarmeen. Ungene våre tok vi med, og de har fortsatt å gå der. Også vennene våre tilhører samme miljø. Templet korps har blitt et sted for både oppgaver og fritid, forteller Gudrun.
Hun understreker at det har vært viktig å være med i noe som betyr noe for andre.
Derfor er hun hver tirsdag formiddag på Slumstasjonen og pakker 300 brød i poser. Av og til har de også en kakebit de kan servere sammen med en kopp kaffe.
– Det hender jeg snakker med noen brukere, men jeg holder meg mest i bakgrunnen og gjør jobben min, sier hun.
Før jul er hun alltid med og deler ut Kiwi-kort fra Templet.
– Kortene kjøper vi for penger vi får inn fra julegrytene. Tidligere delte vi ut mat. Med kort kan folk kjøpe det de trenger mest.
Tirsdag ettermiddag er hun på Hjemforbundet på Frelsesarmeen, en forening for kvinner, flest eldre.
– Resten av uka har jeg stort sett fri, bortsett fra at jeg holder orden på ham, sier hun og nikker mot ektemannen. 

Alder ingen hindring
Hver tirsdag formiddag er Gudrun Lund (81) på Slumstasjonen i Oslo og pakker 300 brød i poser til matutdelingen. – Det hender jeg snakker med noen brukere, men jeg holder meg mest i bakgrunnen og gjør jobben min, sier hun. Foto: Kristianne Marøy

Samler krefter

Det kan være på sin plass, for Karl Fredrik har nok å holde på med.
– Mandag leser jeg aviser. Ja, du skjønner, jeg er «avisoman». Tirsdag hender det jeg går på eldretreff i Sinsen kirke, men aller mest samler jeg krefter til resten av uka, forklarer han.
Karl Fredrik sluttet å jobbe da han var 66.
– Da sa jeg til min Herre: «Hva skal jeg gjøre nå?» 

Alder ingen hindring
«Vet dere hva jeg kan? Kom!» ivrer Karl Fredrik Lund og viser vei til arbeidsrommet sitt. Han tar på seg uniformen og trekkspillet, finner fram kornetten, og spiller «Seieren er vår» på begge instrumentene samtidig! Foto: Kristianne Marøy


– Hva svarte han?
– Min Herre sa til meg at jeg skulle spille trekkspill på Egertorget. Så det gjorde jeg. Mange kom bort til meg og takket for arbeidet Frelsesarmeen driver. Da svarte jeg dem: «Vet du hvem som eier Frelsesarmeen? Du eier oss.» For hva skulle Frelsesarmeen gjort uten det norske folk? spør han.
Trekkspillkonsertene varte i flere år, og Lund spilte inn 500 000 kroner til Templet i Oslo.
– Jeg har solgt Krigsropet også. Det er en fin måte å vise fram Frelsesarmeen på! Før jul var jeg grytevakt. Og vet dere hva jeg kan? Kom, sier han og viser vei til arbeidsrommet sitt.
Først tar han på seg uniform. Deretter tar han på seg trekkspillet, finner fram kornetten og spiller Seieren er vår på begge instrumentene samtidig!
Det har blitt mange toner i årenes løp. Templet hornorkester og Juniormusikken har vært viktige faktorer i Karl Fredriks liv. Han har spilt, instruert og dirigert – akkurat som hjemme, spøker han. Nå har han gitt seg som aktiv medspiller.

Heldige som er to

Gudrun er også glad i sang og musikk.
– Jeg har sunget og spilt gitar siden jeg kom til Templet. Det er veldig hyggelig.
Hun har også gått i en syklubb siden ungdommen. Nå er halvparten av medlemmene borte.
– Vi er heldige som får ha hverandre i så mange år. Det er ingen selvfølge, sier Gudrun mens hun kikker bort på sin kjære.
I alle rom henger bilder av tre barn og de åtte barnebarna. De fem jentene har fått telemarksbunader som bestemor har brodert.
I 2014 dro storfamilien til London på kongress. Da hadde Karl Fredrik gått på engelskkurs et år i forveien. Studiene fortsatte etter at han kom hjem.
– Dere kan møte meg der på onsdag, så dere kan se hvor hyggelig vi har det, inviterer han. 

Alder ingen hindring
Hver onsdag går Karl Fredrik på engelskkurs. Alice Sørensen (93), Marta Eigeles (82) og Per Kramer (82), er også på Ensjøtunet denne onsdagen for å lære seg mer engelsk. Foto: Kristianne Marøy

Lærer engelsk
Onsdag formiddag er han på plass på Ensjøtunet, en del av Frelsesarmeens eldreomsorg, der et rom er satt av til engelskundervisning. Denne timen er de fire elever – uten lærer. De andre, Alice Sørensen (93), Marta Eigeles (82) og Per Kramer (82), vil også lære seg mer engelsk. De leser et avsnitt hver før de oversetter til norsk. Står en av dem fast, hjelper en av de andre til.
«Brave New World» er boka de er i gang med akkurat nå. De leser seks sider, som de har hatt i lekse, hver gang. Tre sider før pause, og tre sider etter at kaffe og vafler er fortært i klasserommet. De kaster ikke bort tiden med å gå til kafeen i etasjen under.
– He is proff, she is proff, and I am amateur, sier Karl Fredrik før han igjen må lese høyt.
Han blir litt korrigert, og trenger litt hjelp fra de andre.
– Du skjønner, jeg prøver å regne ut hvilke avsnitt jeg skal lese når jeg gjør lekser. Så forbereder jeg meg litt ekstra på dem. Men i dag stemte det ikke, konstaterer han.
– Hvor mye engelsk kunne du fra før?
– I 1938 gikk jeg på skolen i Tromsø, i 6. klasse. Da kunne alle som ønsket få fritak fra engelsk, og jeg valgte den løsningen. Det har jeg angret på. Det lille jeg kunne før jeg begynte på kurs, har jeg lært i livets skole.
Troen har vært det viktigste for den aktive pensjonisten.

Alder ingen hindring
Karl Fredrik Lund (89) er en mann med mange jern i ilden, og han tar gjerne på seg uniformen i Frelsesarmeens tjeneste. Foto: Kristianne Marøy


– First place, forsikrer Karl Fredrik, før han forteller litt om bakgrunnen sin.
– Jeg er et produkt av Frelsesarmeens sosialarbeid. Men den historien behøver vi ikke ta nå. Familien bodde i nærheten av Frelsesarmeen i Nordens Paris. Ja, du vet vel at det er Tromsø? Vi hadde kino på den ene siden av gaten og Frelsesarmeen på den andre.
En trist, mørklagt aprildag i 1942 tok unggutten sin beslutning.
– Jesus vant mitt hjerte. Det var så gode ledere på Frelsesarmeen. Disse menneskene ville meg det beste. Kommandør Dahlstrøm sa: «Velg Jesus. Det vil du aldri angre på». Han betydde mye for meg. Jeg har valgt på øverste hylle: Min tro, Frelsesarmeen og KFUM- fotball.
For ingen kommer langt i en samtale med Karl Fredrik Lund uten at KFUM blir nevnt.
– Da jeg kom til Oslo i 1954 ville jeg være med i en idrettsklubb med kristen virksomhet. Jeg begynte å trene fotball i KFUM, men jeg var ikke spesielt god, understreker han.

Fotball og innebandy

I KFUM har han også tatt på seg frivillige verv. Og han mener selv han har vært med på å oppdra andre til å jobbe dugnad.
– Jeg har trent mange guttelag, og vært oppmann. Draktvask har også stått på programmet. Du vet at vi rykket opp i år, forresten?
Den godt voksne idrettsmannen er stolt over at KFUM neste år spiller i nest øverste fotballdivisjon i Norge. Han var selv med og heiet og spilte dem fram med kornetten i den avgjørende kampen. 

Alder ingen hindring
Karl Fredrik sparket fotball til han var 85. Innebandy, derimot, holder han fortsatt på med. Her på trening i KFUM-hallen. Foto: Kristianne Marøy


Karl Fredrik sparket fotball til han var 85.
– Bandy spiller jeg til jeg blir 90. Så får jeg bli keeper til jeg er 95. Og jeg skal sitte på tribunen til jeg er 100, sier den humørfylte 89-åringen mens han gjør seg klar til innebandy i KFUM-hallen sammen med andre godt voksne menn.
De deler seg i to lag, ett med grønne refleksvester og ett med oransje.
– Sånn ja, fremover, skriker én.
– Den er vår! Ned i forsvar nå!
– En god keeper har flaks, konstaterer Karl Fredrik som har tatt plass mellom stengene.
Han roper ut beskjeder til laget sitt. Snart leder de oransje, og en annen overtar keeperjobben.
Karl Fredrik løper alt de småstive bena makter. Får tak i ballen med bandy-kølla. Sikter forbi keeper, lurer den inn i buret.
«Mål!», roper både han og lagkameratene. Og alle gleder seg over at eldstemann kommer på scoringslista også i dagens kamp. I pausen stiller «gutta» opp for lagbilde. Tre av spillerne er 83 år. Den yngste er 70.
– Treninga betyr mye. Vi gleder oss til dette hele uka, sier én.
– En og en halv time borte fra kona er jo greit, sier en annen med smilet på lur.
Etter trening er det tid for kaffe og vafler – og god prat. Og når fredagen kommer er Karl Fredrik Lund igjen på plass i KFUM-hallen. Da handler det om gruppe-møter.
– Hvis det ikke er møtevirksomhet, tar jeg fram støvsugeren og gjør jobben min hjemme.

Templet

På søndag er programmet alltid det samme: Formiddagsmøte på Frelsesarmeen i Templet. Det ser de begge fram til.
– Hva tenker dere om Frelsesarmeen i framtiden?
Gudrun svarer først.
– Vi har en framtid, ikke bare på sosiale ting, men også for mennesker som trenger tilhørighet. Vi er nok blitt litt færre, og det er sjelden folk bare stikker innom, slik det var før. De som kommer nye, er gjerne fra fotballgruppa vår, og da kommer foreldrene også. Men det er ikke så lett å få inn nye mennesker i våre dager. Det finnes så mange andre tilbud.
– Det var enklere for kristent arbeid under krigen. Nå har vi det så godt her i landet, repliserer Karl Fredrik.

 

Dette er en artikkel fra Krigsropet nr. 7, 2016. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her.