a123

Alltid beredt for barna

Alltid beredt for barna

Til Rut fra Dina: «Du er en søt og hyggelig dame og en omtenksom kvinne». Slikt varmer speiderhjertet til Rut Solevåg.

Alltid beredt for barna
Det er 62 år siden Rut Solevåg ble speider, og hun har vært gruppeleder i Lørenskog FA speidergruppe i 40 år. Til nå har hun innvidd 495 gutter og jenter til speidere. Foto: Randi Bjelland

– Jeg må bare ned i kjelleren og se om vi har flere asjetter, sier Rut Solevåg mens hun i rasende fart setter lys i lysestaker og finner fram duker fra skapet. Hun er iført speiderskjorte med utallige merker på. Alt må være tipp-topp når 61 speidere med ledere skal samles til grøtfest på Frelsesarmeen på Fjellhamar. Rut har vært speiderleder i Lørenskog FA speidergruppe i 50 år. I kveld skal hun og andre ledere hedres for innsatsen. Rut skal få enda mer å sy på skjorta, nemlig sølvstjerne. Dessuten skal hun ta opp fem nye speidere. Etterpå kan hun si at hun har tatt opp 495 speidere i løpet av sin tid som leder. Rut fyker fram og tilbake for å være sikker på at ingenting er glemt før hun setter seg ned.

Mannen Oddvar tester orgelet, og snart lyder en varm julekveldsvise utover det festpyntede lokalet. Visst er både gulvet vasket og veden båret. Grøten og kaka er klar, bordene er dekket. Flere speiderveteraner er i sving på kjøkkenet.

– Sånn, nå kan vi ta en prat, sier Rut etter en stund og dumper ned på stolen. I løpet av få sekunder har hun servert pepperkaker og kaffe og svart på en tekstmelding om hvor mye frukt speiderne skal ha med til fruktkurvene. De skal loddes ut til inntekt for, DUAKWA–prosjektet, Frelsesarmeens arbeid blant gatebarn og funksjonshemmede i Ghana.

Rut trekker pusten og begynner med begynnelsen, altså hvordan hun havnet i Frelsesarmeen.

– Det gjorde jeg rett og slett fordi foreldrene mine flyttet til like ved Fjellhamar korps og begynte å gå på Frelsesarmeen. Det ble søndagsskole og speider, for min del. Jeg ble solstråle, smiler Rut og viser et bilde av stolte, uniformerte speiderjenter.

Det skulle bli flere uniformer for Rut. Først ble hun juniorsoldat, juniorhornmusikant og deretter frelsessoldat som 15-åring. Hun følte seg hjemme på Frelsesarmeen. Troen har vært den store kraftkilden – helt fra da en 12 år gammel jente på speiderleir i Romsdalen bestemte seg for at hun skulle følge Jesus.

– Det løftet har holdt til i dag, sier speiderveteranen.

– Ja, Aud, vi har femti papptallerkener! roper Rut, som har overhørt en samtale på kjøkkenet.

 

Kroniske smerter

Så kan man jo lure på hva det er med speiderarbeidet som er så fascinerende at man engasjerer seg år etter år på leirer og turer og samlinger, selv når helsa svikter. Rut smiler lenge, som om det i det hele tatt er umulig for uinnvidde å begripe seg på speiderlivets gleder. Hun trekker av seg beltet, og legger det på bordet. Der har hun nemlig begynnelsen på speiderkarrieren. Merker i ulike materialer er sydd på beltet og dokumenterer de første leirene hun var på. Det burde vel ikke være noen overraskelse at hun kun var tre år gammel på den første. Hun forklarer at mye har forandret seg opp gjennom årene i speiderarbeidet, men at kjernen er den samme – samhold, friluftsliv og praktiske utfordringer. Når hun først fikk speidermiljøet inn med morsmelken, var det vanskelig å gi slipp på det. Dessuten elsker hun turer i skog og mark, men de siste årene har ikke turene blitt så lange. Livet har ikke alltid vært så enkelt for frelsessoldaten og læreren Rut Solevåg. Hun ble uføretrygdet 50 prosent i 2001 og 100 prosent i 2005. Hun fikk sterke, kroniske leddsmerter grunnet polyartrose og sterk fibromyalgi. En protese i kneet skaper også problemer. Hver morgen våkner hun med smerter. I tillegg skadet Oddvar seg stygt i en ulykke i 2006. I en periode fryktet legene at han ville bli lam. Det har vært en lang og krevende prosess fram til i dag der han klarer å gå med krykker.

– Det har vært vanskelige dager, men vi har rett og slett bestemt oss for at sofaen ikke skal få oss. Vi vil gjerne være med i speiderarbeidet så lenge det er mulig, sier Rut og går for å finne noe i veska.

– Se, her, sier hun en anelse andpustent og legger brev og barnetegninger på bordet.

– Dette er en av grunnene til at jeg står på.

«Kjære Rut. Du er den beste speiderlederen det går an å ha», lyder hilsenen fra tre småspeidere.

– Og den lå sammen med en stor, flott asalea, sier Rut

På flokknatta før FA-speidernes dag tiende november fikk hun en sirlig hundetegning med teksten: «Til Rut fra Dina, du er en søt og hyggelig dame og omtenksom kvinne».

– Tilbakemeldingene fra speidere og foreldre er fantastiske. Noen ganger kan jeg tenke at jeg har gått ut på dato, men så får jeg hele tiden disse varme ordene, sier Rut.

Hun tror noen av barna savner kontakt med besteforeldre som bor langt unna, og at de derfor setter ekstra pris på de godt voksne lederne i speideren.

 

Aldri for dyrt

– Neimen, velkommen, stråler Rut mot ei lita jente som entrer lokalet sammen med faren sin. Jenta skal begynne speiderkarrieren i dag.

– Så hyggelig at du kommer hit med andregenerasjonen! Jeg tok opp både deg og brødrene dine som speidere på 80-tallet, smiler Rut til faren Marius Beiske, og hun får gode ord tilbake.

– Ja, det var en fin tid. Jeg husker så godt alle speiderleirene. Samholdet var fantastisk, alle tok vare på hverandre. Det er derfor jeg og kona ønsker at dattera vår skal få ta del i de samme gode opplevelsene, smiler han.

Den vordende speiderjenta, Helene, er også et stort smil.

– Jeg gleder meg aller mest til turer i skogen, røper hun.

Nå er det fire speidergrupper i Lørenskog. Rundt 60 speidere samles på Frelsesarmeen på Fjellhamar på mandagen.

– Jeg tror ryktet om stabile ledere betyr noe, sier Rut som har med seg mange gode hjelpere på laget som også har vært speiderledere i årevis. Noen av dem har blitt rekruttert gjennom foreldrene.

Det har tikket inn en ny melding på Ruts mobil. Denne gangen er det også fra en «speidermor», men denne meldingen er ikke av praktisk art. Den er bare for å si: «Vi gleder oss masse. Å være i det lokalet gjør meg alt godt».

Rut blunker noen ganger ekstra.

– Det er så fint å få gjøre en forskjell for folk. Det fokuset prøver vi å ha i speidergruppa vår. Det kan være på mange plan, sier Rut.

For noen kan det være krevende å ha råd til speiderskjorter, kontingent og leiravgift, særlig om det er mange speiderbarn i familien. Frelsesarmeen kan hjelpe dem som har vanskeligheter med å betale. Speiderveteranen mener at det ikke skal være flaut å si fra. På alle innbetalinger har hun sørget for at det står med uthevet skrift at man kan ta kontakt med henne om man trenger hjelp med betalingen – og at det vil være konfidensielt.

«Ingen skal behøve å slutte i speider´n fordi det er for dyrt å være med», står det i klartekst.

– Det er mange som sliter i dag, med ulike ting. Det er godt å få være et medmenneske, ikke bare en leder, sier Rut.

Alltid beredt for barna
– Det er så fint å få gjøre en forskjell for folk, sier Rut. Foto: Randi Bjelland

En som vil oss vel

– Hei. Fikk du den siste meldingen på face? spør hun en speiderjente som går forbi, og Rut blir beroliget av det bekreftende svaret.

Den tidligere læreren vet hvordan man kommuniserer med barn. Når hun skal holde andakt på speidersamlingene er hun bevisst på at det må bli håndgripelig for barna. Hun tar ofte utgangspunkt i en dagligdags situasjon.

– Jeg kan for eksempel snakke om bibelverset: Den gylne regel: «Alt det dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere gjøre mot dem» som det står om i Matteus 7.12. Da spør jeg barna om hva det betyr i deres hverdag. Det er mange som sliter med mobbing. Jeg kan snakke om hvordan det er å bli utestengt. Så sier jeg at Jesus ikke ville stenge noen ute, uansett hvordan de oppførte seg. Jeg forteller at Jesus kan hjelpe oss til å bli bedre mennesker.

Hun liker ikke at Norsk Speiderforbund nå vurderer å endre på speiderloven. Enkelte ønsker å fjerne setningen: «En speider er åpen for Gud og hans ord».

– Hvorfor er det viktig med kristent barne- og ungdomsarbeid?

– Jeg tror det er viktig å fortelle barn og unge om Jesus. Mange kan ikke bibelfortellingene i dag. Jeg vet bare hvor fint og viktig det har vært for meg i mitt liv å ha med meg vissheten om en Gud som vil meg godt. Det er et godt grunnlag i livet. Jeg vil gjerne gi det videre.

Hun tror ikke barna vil ha det så livssynsnøytralt som mange vil ha det til. En tidligere elev, som vokste opp i et ikke-kristent hjem, kom som voksen og takket Rut og fortalte hvor fint og trygt hun hadde opplevd det å begynne hver skoledag med en kristen sang og bønn, noe som «var lov» på den tiden.

På speideren har Rut heller ikke fått kritikk for at opplegget er «for kristent».

– Det er mange ikke-troende foreldre som likevel synes det er fint å sende barna hit, sier hun.

– Jeg håper Stian kommer snart, for han skal jo ordne med musikken, mumler Rut, og kaster et bekymret blikk på klokka.

– Har du vært sint på Gud for prøvelsene du har hatt i livet?

– Nei. Jeg har Oddvar, to flotte sønner, to herlige svigerdøtre og fire enestående barnebarn. Jeg er så takknemlig for alle sammen og for at de er med i Frelsesarmeen. Når barnebarnet på seks setter seg opp i sengen og sier «Takk Jesus, for at du døde på korset for oss av kjærlighet» – da kan jeg ikke annet enn å være full av takknemlighet.

Stadig flere entrer lokalet. De som skal bli speidere i dag, har med seg foreldrene. En av de eldste speiderne ønsker velkommen, og så er festen i gang. Vordende speidere står i sirlige rekker på platformen. En etter en går de fram og legger hånden på gruppebanneret.

– Vil du bli speider? spør Rut.

– Ja, svares det.

– Kjenner du speiderloven?

– Ja, litt, svarer ei jente.

Alle som en gjentar de: «Jeg lover etter beste evne å være åpen for Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven». Så er det sang, grøt og utlodning. Speiderlederne skal også hedres, og helt til slutt får Rut stjerna for 50 års innsats som speiderleder.

Til avslutning samles alle speiderne på podiet, og speiderropet runger: Det var fint, det var flott, det var knakende godt. Det var tipp, det var topp, det var tippetippe topp.Det var tikk, det var takk, det var tikketikke takk. Tikk, takk, takker!

Små og store finner yttertøyet. Fornøyde, men tydelig slitne, de fleste. Hos den 69-åringe speiderlederen med kroniske smerter er det ingen trøtthet å spore. Hun er i full sving med å feste personlig takkebrev på julegavene til lederne.

– Hvis vi legger hver dag i Guds hender, så er det utrolig hva vi greier, altså!

randi.bjelland(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 6 2014, du finner flere smakebiter fra Krigsropet her. Bestill abonnement eller prøvenummer her. Krigsropets Facebook-side finner du her.

Vil du bli speider i Frelsesarmeen, les her.