a123

Alltid rom for flere

Monica og Kjetil har vært fosterforeldre til seks barn. Og blir det gjerne igjen. – Det er en utrolig glede å se at noen som har hatt det tøft, begynner å blomstre, sier de.

 

Alltid rom for flere
Vi ønsker å gi barna som kommer til oss, kjærlighet og tilhørighet, sier Monica og Kjetil Foto: Mette Randem


Ute på landet mellom langstrakte jorder tar ekteparet imot barn som trenger et nytt hjem. Totalt teller familien 13, men for øyeblikket bor det bare fire her; mor, far og deres yngste sønn og en fosterdatter. Og fem katter.

‒ Det vi ser at barna trenger mest, er kjærlighet, omsorg, tilhørighet og en trygg base. Vi er kommet langt når ungdommene blir trygge og tør å utfordre oss litt, sier Monica.
‒ Sånn skal det være, fastslår Kjetil. Det dufter ferske kanelboller så snart vi er innenfor døra. Her er det tid og rom for barn som trenger ekstra oppfølging, for Monica har valgt å være fostermor på heltid.
‒ Vi hadde ikke klart å gjøre samme innsats hvis ikke en av oss hadde vært hjemme, sier hun.
For livet som fosterforeldre innebærer også nattskift. Flere ganger har de kjørt gatelangs i mørket og lett etter ungdommer som har stukket av. En gang de plukket opp fostersønnen i et belastet miljø, sa en av ungdommene der til ham: «Så heldig du er som blir hentet».
Gutten var ikke helt enig da, men har senere innrømmet at han var glad de kom. Monica går bort til familieveggen og hekter ned et av de innrammede bildene av barn, bonusbarn, fosterbarn og barnebarn. Der har gutten som nå er voksen, skrevet en kjærlighetserklæring til dem: «…jeg såret og dyttet dere vekk for ikke å få kjærlighet til dere. Men det var umulig, for dere sto alltid der med åpne armer. Jeg følte jeg ikke kunne bli reddet av noe eller noen. Men når jeg sitter og skriver dette, føler jeg at dere nettopp har gjort det.» Monica blir stille:
‒ Da skjønner man hvorfor man gjør det.

En trygg base
Monica og Kjetil er vant til tøffe tak når barna sjekker ut om de virkelig er til å stole på. Likevel nøler de ikke med å anbefale andre å søke om å bli fosterforeldre.
‒ Det gir en sånn glede når noen slår seg til ro, føler seg trygge og vil bli i familien vår. Når vi ser at de smiler mer, prater og koser seg, veier det opp for rundene som ikke er så greie, sier Monica.
‒ Jeg tenker på all takknemligheten vi får. Jeg blir like overrasket hver gang over hvor fort ungene kommer inn i familien, hvordan de klarer å nullstille seg og være så åpne enda de har en hel ryggsekk med seg, sier Kjetil.

Frelsesarmeen har i vinter kjørt en kampanje i sosiale medier der det søkes etter flere fosterforeldre. Etter en uke hadde 15 interesserte fra hele landet meldt fra til Frelsesarmeens barne- og familievern. om at de kunne tenke seg å ha et forsterket fosterhjem, altså at en av foreldrene er hjemme på fulltid. Kanskje fikk de en vekker etter å ha sett kortfilmen om hvordan en ensom gutt søker trygghet hos en nabo. «Akkurat nå venter mange på et trygt hjem. Har du plass til en til i familien din?» lød spørsmålet. Den utfordringen tok Monica og Kjetil i 2005.
‒ Det var tilfeldig at vi ble fosterforeldre, forteller de.
Siden Monicas foreldre hadde hatt et fosterbarn i flere år, henvendte deres hjemkommune seg til Monica og spurte om hun kjente noen som kunne være aktuelle. Ikke lenge etter sto hun med en halvannet år gammel gutt i armene. Siden har huset deres vært fosterhjem. Seks barn har vært i deres omsorg. Noen har bodd der i flere år, andre i noen måneder.
‒ Hva ønsker dere å gi barna som kommer til dere?
‒ Kjærlighet og tilhørighet, sier de i kor.
‒ De skal føle at de er velkomne, at de er ønsket. Vi vil være til stede for dem. Det er utrolig viktig å trå varsomt fram. Hvis barna sier at de savner hjembyen og ønsker å være tettere på familien, vil vi støtte dem. For oss blir det viktig å tilrettelegge for relasjon. Vi skal ikke ta plassen til foreldrene.
Likevel gjorde det noe med morshjertet da fosterdatteren etter bare tre uker spurte: «Kan jeg få kalle deg mamma?»
Den biologiske moren har takket for innsatsen til Monica og Kjetil. Nylig sendte hun en tekstmelding og skrev hvor glad hun var for at datteren var hos dem. «Du er som moren hennes, nummer to.»
Hva skjer nå barna når myndighetsalder? Fram til de er 23 år skal de ha tilbud om oppfølging. Noen flytter i egen leilighet, andre blir lenger hos fosterfamilien.
‒ Felles for mange av de vi kjenner, er at de ønsker å opprettholde kontakten i ettertid, sier Monica.

Alltid rom for flere
I Monica og Kjetils rom er det både hjerterom og husrom. Foto: Mette Randem

Grensesetting
De har blitt svært glad i barna som kommer til dem, men de lar ungene bestemme farten når det gjelder nærhet. Noen er ikke vant til å ta imot omsorg og opplever det som truende.
‒ Har dere opplevd at det ikke har fungert?
‒ En gutt gikk til fysisk angrep og truet oss verbalt med at han ville bruke kniv, forteller Kjetil, som er takknemlig for at det gikk bra.
En annen gang kom en blomsterkrukke seilende gjennom lufta mot Kjetil. Det var skremmende, men de forstår at med traumer og omsorgssvikt i bagasjen, kan det være vanskelig å få tillit til andre voksne. Begge episodene endte med at guttene flyttet ut.
‒ Det siste de trengte, var at nok en relasjon ble brutt, sier Monica ettertenksomt.
Kanskje setter de mer grenser enn andre foreldre. Det er ikke alltid like populært. Det hender ting havner i veggen når de strammer inn på pc-bruken, men det har de forståelse for.
‒ Det er bare et resultat av hvordan ungene har hatt det. Flere har ikke fått de grunnleggende ferdighetene for hvordan de skal takle vanskelige situasjoner.
‒ Likevel fortsetter dere å være fosterforeldre?
‒ Heldigvis går det bra med de fleste. Når en av fostersønnene våre kommer til oss som voksen og ber oss om å bli besteforeldre til datteren hans, er det en utrolig god følelse. En tillitserklæring. Slike ting gjør det verdt å fortsette, sier Kjetil. ‒ Er dere litt tøffere enn andre foreldre? ‒ Nei, jeg tror det handler om å vokse inn i rollen. Min filosofi er å gi minst mulig tilbakemelding på negativ adferd, men heller rose og bekrefte det positive. Alt handler om å respektere. Vi speiler ungene og sier fra når det de gjør, ikke er akseptabelt. Som fosterforeldre kan du også gjøre noe dumt, men da må du ha evne til å gå tilbake til barnet og si unnskyld. Vi er verken perfekte eller overmennesker, sier Monica. De går aldri lei, men det hender de blir slitne. Når det skjer, bytter de på å være hjemme. Alenetid er viktig av og til.

Tett oppfølging
Paret skryter av Frelsesarmeens fosterhjemsarbeid.
‒ I Frelsesarmeen har vi god oppfølging, tettere enn andre steder. Det er grunnen til at vi gikk videre som fosterforeldre. Det er vakttelefon som vi alltid kan ringe hvis det er noe. De som følger oss opp, er oppdatert på barna og hva som skjer i livene deres. Siden Frelsesarmeen har så få familier per fosterhjemskoordinator, har de hyppigere kontakt. Å vite at vi hele tiden kan rådføre oss, er trygt. Det kan dukke opp en tekstmelding fra fosterhjemskoordinatoren vår, også i helgene. Vi føler oss veldig ivaretatt.
Det gir trygghet. Hver måned får de gruppeveiledning med andre fosterforeldre. Her får de gode råd og lærer av hverandre hvordan de kan løse situasjoner. De har vært på helgekurs og fagdager. Før sommeren lyttet de til foredrag om traumesensitiv omsorg, og i desember var alle samlet til grøtfest med både egne barn og fosterbarn. Biologiske barn har dessuten egne samlinger der de kan lufte utfordringer.
‒ Uansett om det er eget barn eller fosterbarn, er det viktig å sette av tid til hver og en. Vi er vare på hvordan de forskjellige har det til enhver tid. Da en saksbehandler spurte ungene våre direkte om hvordan de syntes det var å dele på mor og far, svarte de at vi var flinke til å sette av tid til alle. De følte seg sett og hørt.
Noe sunt er det å få et annet barn inn i huset.
‒ Ungene våre har fått se at alle ikke har det like greit fra starten av.
Kjetil fikk selv en aha-opplevelse på opplæringskurset for fosterforeldre.
‒ Underveis skjønte jeg at jeg ikke hadde hatt noen god oppvekst. Jeg ble kjent med meg selv, og lærte hvordan unger ikke skal ha det.
‒ Hva har fosterbarna lært dere?
‒ Jeg har lært mye om meg selv. Jeg har fått testet meg selv, hva jeg tåler.
Det er en utrolig glede å se at noen som har hatt det tøft, begynner å blomstre.
Da føler jeg at jeg har vært med på noe stort og viktig, sier Monica.

Kan du tenke deg å bli fosterforelder? Kontakt fosterhjem@frelsesarmeen.no

Denne artikkelen er hentet fra Frelsesarmeens ukemagasin Krigsropet nr. 8 2019. Ønsker du å lese flere slike saker, kan du abonnere på Krigsropet.