a123

Altmuligmenneskene

De studerer ved den eneste skolen i sitt slag i Norge: Frelsesarmeens offisersskole. Der skal de lære å takle det meste.

Altmuligmenneskene
Offisersskolen Foto: Silje Eide

De fleste vet godt hvordan en frelsesoffiser ser ut: Svart uniform med røde klaffer og store F-er, gjerne observert i desember i nærheten av en julegryte. Størstedelen av Norges befolkning kjenner til Frelsesarmeen, men vet de hva en offiser gjør i hverdagen? Hvilken utdannelse må offiseren ha, og hva kreves egentlig av en frelsesoffiser anno 2014? Svarene finnes på Frelsesarmeens offiserskole på Jeløy ved Moss, der 21 studenter fordelt på to årskull er i ferd med å utdanne seg til frelsesoffiser-er. Det er ikke få ting rektor, oberstløytnant Odd Berg, har på lista når han skal nevne en offisers viktigste roller.
– En offiser er både en pastor, sjelesørger, hyrde, sosialarbeider, leder og administrator. Skal du være en dyktig leder for Frelsesarmeen, må du ha åpne øyne og åpent hjerte. Så må du også lede menigheten slik at den fungerer. Kort sagt må en offiser være en altmuligmann – eller kvinne – som er forberedt på det meste, sier rektoren.
Som ferdig utdannet offiser går man inn i fulltidsstilling i Frelsesarmeen, i motsetning til soldater som bærer uniform med blå klaffer og tjenestegjør ulønnet på fritiden. Som offiserer leier man bolig gjennom Frelsesarmeen og må være villig til å flytte om man får en ny ordre.
Frelsesarmeens menigheter kalles korps, og en offisers oppgave er ofte å være leder for et korps, men de kan også få andre lederoppgaver i organisa-sjonen. Berg forklarer at i små korps må ofte korpslederen også fylle rollen som sekretær, kasserer eller vaktmester og lignende, i tillegg til pastor- og hyrderollen. Alfa og omega er at man står i en åndelig tjeneste. En frelsesoffiser skal være synlig, enten ved å gå i uniform eller profiltøy, på den måten kan folk lett ta kontakt, sier han.
For å bli et alt-mulig-menneske har kadettene et allsidig pensum. Basis-fagene på Offisersskolen er Det gamle og Det nye testamente, troslære, konfesjonskunnskap, forkynnelse og gudstjenesteliv, ledelse og sjelesorg. Kadettene har også undervisning ved Menighetsfakultetet og Universitetet i Oslo. I tillegg har de en god del praksis i Frelsesarmeens menigheter, samt på ulike sosiale institusjoner.

Altmuligmenneskene
Silje og Rolf-Arne Fagermo gleder seg til å bli offiserer i Frelsesarmeen. Foto: Silje Eide

Solgte barndomshjemmet
Alle har de sine grunner for å gå på denne skolen. Noen har alltid visst at de skulle bli offiserer, mens det for andre har vært en lang prosess. Rolf-Arne og Silje Fagermo var aktivt med i Frelsesarmeen i Haugesund, men var helt sikre på at de ikke skulle bli offiserer. De hadde begge jobber de trivdes med. Hun som pedagogisk leder i barnehage, han som elektriker. Likevel er de nå kadetter. De solgte hennes barndomshjem i Haugesund og flyttet til Jeløy med et lite barn og nummer to på vei. Når de skal fortelle om hvorfor de tok dette valget, er de usikre på hvor de skal begynne.
– Det fantes alltid en god unnskyldning for ikke å bli offiser, sier Rolf-Arne og ramser opp mens han teller på fingrene:
– Tjene for lite, stå på plattform, flytte…
Han forteller også at det har vært perioder der han har hatt et «trøblete» forhold til Gud, og da virket offisers-tjenesten ekstra fjern.
– For fire år siden mistet vi ei lita jente som vi ventet. Jeg kunne ikke forstå at en barmhjertig og god Gud ikke kunne passe på jenta vår slik at vi fikk beholde henne, sier Rolf-Arne.
Det som ble en vekker for paret, og avgjørende i forhold til offiserstjeneste, var en hendelse der Rolf- Arne holdt på å miste livet. Han har bare én lunge, og som medhjelper på foreldrenes Over 60-treff på Golsfjellet, ble han akutt syk og segnet om. Kort tid i forveien hadde en eldre dame ramlet i trappa, derfor kom det en ambulanse raskt til stedet. Ellers ville han trolig ikke klart seg. Rolf-Arne går ikke med på at det var en tilfeldighet.
– Jeg var halvveis bevisst da lege-helikopteret kom, og i hvert blaff fra propellen hørte jeg mine foreldre synge «Trygg i hans hånd», selv om jeg vet at de slett ikke sang den akkurat da.
Sangen fulgte ham hele tiden i ambulansen og inn på sykehuset. Der han fikk den hjelpen han trengte.
– Min forståelse av opplevelsen på Golsfjellet var at det var Gud som sa: Hallo, jeg er her.
Etter denne opplevelsen fikk Rolf-Arne et kall til å begynne på Offisersskolen.
På fjorårets årskongress i Frelsesarmeen jobbet Rolf-Arne som vanlig med FA-TV. Da sendte han kona følgende sms: «Jeg har meldt oss inn på Offisersskolen».
– Jeg ble jo litt irritert. «Du kan ikke bare gjøre slikt uten å spørre meg», sa jeg etter møtet.
Mannen korrigerer:
– Du ble ikke irritert. Godt sint, heter det.
– Da han sa at det var en fleip, roet jeg meg ned. Men da kongressen var over, viste det seg at det var noe i det. Han ville vi skulle diskutere det, noe vi gjorde i en måneds tid. Vi hadde samtaler med majorene Tone og Frank Gjeruldsen som var rektorer da. Til slutt bestemte vi oss for å søke. Jeg fikk en ekstra ro da jeg først hadde bestemt meg, sier Silje.
Rolf-Arne: – Jeg tenkte: Om ikke oss, hvem andre? Jeg kan jo sitte og irritere meg over at Armeen har blitt for usynlig, at møtene burde vært mer spennende, at vi burde hatt flere offiserer og alle disse tankene som man gjerne har som soldat i Armeen. Men å klage i det ene øyeblikket, og så si «offiser skal jeg i alle fall aldri bli» i det neste, det blir feil.

Visjoner
– Er det noe i offiserstjenesten som virker spesielt utfordrende?
– Det vi begge synes er mest skummelt, er å be høyt, sier Silje og mannen samtykker.
– For meg er bønn noe personlig, noe som er mellom meg og Gud. Men når man øver på noe, blir det lettere. Det merker jeg både i forhold til å be høyt og å tale foran forsamlinger.
– Hva er det dere gleder dere mest til?
Rolf-Arne: – Det er mye jeg brenner for og har lyst til å jobbe med og videreutvikle. Jeg synes korpsarbeid er viktig. Samtidig brenner jeg for FA-TV som jeg er med på som frivillig.
FA-TV begynte i det små med at Frelsesarmeens årskongress ble vist på nett.
– Mitt ønske er at vi hver søndag skal vise søndagsmøtene på nett og videreutvikle arbeidet for å vise mangfoldet i Armeen. Frelsesarmeen skal være synlige der folk er, og folk er på nettet, sier Rolf Arne.
Silje gleder seg mest til det diakonale arbeidet.
– Jeg har lyst til å kunne utgjøre en forskjell i livene til folk. Jeg tror også man må tenke nytt i forhold til hvordan møtene er. Det er så lett for å falle tilbake til slik det alltid har vært gjort.
Hun er glad for at Offisersskolen i dag er mer tilrettelagt for folk i ulike livssituasjoner, som småbarnsforeldre. Det finnes også fleksibelt skoleløp, der man kan følge deler av undervisningsopplegget på nett, og møte bare enkelte perioder på skolen.
– Tilretteleggingen tror jeg vil gjøre det mye lettere for folk å kunne velge offiserstjenesten i framtiden, sier Silje.
Frelsesarmeens korps rundt om i landet ser ulike ut fordi det er ulike behov i lokalsamfunnene, og fordi ikke alle korps har offiserer eller mange soldater. Arbeidet kan også bestå av en rekke tilbud som blant annet baby- og småbarnssang, speider, ungdomsklubb, samtalegrupper, kor og Over 60-treff.
Silje håper Frelsesarmeen kan bli flinkere til å vise fram det mangfoldige arbeidet.
Rolf Arne: – Vi ønsker å formidle at det sosiale arbeidet vi gjør, gjør vi fordi vi tror. Og med det vil vi formidle at det finnes en Gud.
Egne opplevelser gjør at de har en stor forståelse for at mange synes det er vanskelig å tro når vonde ting skjer. Selv har de erfart at troen holder, også da.
Silje: – Troen har vært en grunnstein for oss begge. Da vi mistet dattera vår, vaklet troen, men likevel var det den som gjorde at vi kom oss igjennom det.
Rolf Arne: – Vi har opplevd at livet kan gå oss imot, og da kan Gud oppleves fryktelig urettferdig. Likevel ender jeg alltid opp med å støtte meg til ham. Det er ham jeg ber til når livet er vanskelig, det er ham jeg takker når livet er godt. Gud har fulgt meg i alle opp- og nedturer.

Mangfold
De andre fem førsteårskadettene har også sin personlige vei inn til skolen. Doreen Makena Mwenda fra Kenya tar Offisersskolen over tre år. Dette første året har hun hovedfokus på å lære seg norsk.
– Jeg kjente til Frelsesarmeen fra Kenya, men selv vokste jeg opp i Metodistkirken. Jeg hadde venner som hadde gått på en bibelskole i Trondheim, så jeg dro også dit. En lærer snakket mye om Frelsesarmeen, så jeg bestemte meg for å gå på et møte der, forteller Doreen.
Der ble hun tatt så hjertelig imot at hun fortsatte å gå i menigheten.
– Først ble jeg medlem, så soldat, og så fikk jeg et kall til å bli offiser. Jeg brenner spesielt for det sosiale arbeidet etter å ha fått litt kjennskap til Frelsesarmeens senter for rusavhengige, Hveita, i Trondheim.
Elena Ghetea fra Moldova tar også Offisersskolen over tre år på grunn av språkopplæring. Hun er i gang med år nummer to. Mannen hennes er offiser og jobber i Frelsesarmeens rusomsorg i Oslo.
– Jeg tror det er Gud plan for oss at vi er her i Norge, sier Elena som har vokst opp som offisersbarn og er utdannet sosialarbeider. Hun har allerede arbeidet ett år som korpsleder i Romania sammen med mannen sin.
– Jeg ønsker spesielt å arbeide med barn og ungdom. Gud kaller meg til å forandre liv, til å bringe håp, og dele de gode nyhetene om frelse. Selv er jeg kristen fordi det gir livet mitt mening. Jesus tvang meg ikke til å bli det, men ga meg muligheten til å velge. Å være en kristen betyr å leve i virkeligheten, ikke i teorien, og å dele troen med andre, sier hun.
Også andre av kadettene har allerede hatt lederansvar i Frelsesarmeen. Bodil Østergren og Helge Østergren fra Ålesund har vært feltsersjanter i ni år ulike steder i Norge.
– Vi går på Offisersskolen fordi vi kjenner et kall og fordi vi allerede har vært i tjeneste og gjerne ønsker å lære mer, sier Bodil.
For Rebecca Runar Askevold fra Moss ble jobben som administrasjonssekretær i Frelsesarmeen i Moss det som gjorde at hun begynte å tenke på offisersutdannelse. På FA-kurset Livsdesign ble disse tankene ytterligere forsterket.
– Etter kurset kjente jeg et kall til å bli offiser. Jeg brenner for misjon – på et eller annet vis.
Theodora Karlsdottir fra Akureyri på Island har tidligere vært både deltaker i og leder av Frelsesarmeens ungdomsteam, Dynamo.
– Jeg vil bli offiser fordi jeg har lyst! Det ser ut som et spennende og mangfoldig arbeid. Men først og fremst kjenner jeg et kall til å tjene Gud! Jeg gleder meg til å bygge menigheter og å sette fokus på gruppen «unge voksne», siden mange av disse blir borte fra menighetene.
Karla Arianne Barbosa Norbakken fra Brasil kjente ikke til Frelsesarmeen da hun vokste opp. Hun ble kjent med Frelsesarmeen gjennom mannen sin, og de ble soldater sammen i England. Nå har de bodd i Norge i fem år.
– Jeg går på Offisersskolen fordi Gud vil jeg skal tjene ham på fulltid. Jeg håper min latinske bakgrunn gjør at jeg kan bidra med noe når det gjelder å tenke litt nytt og annerledes.

Altmuligmenneskene
– Et kall er en indre overbevisning om at Gud vil gi deg en spesiell oppgave, sier oberstløytnantene Grethe og Odd Berg, rektorer ved Frelsesarmeens offisersskole. Foto: Silje Eide

Hundre prosent offiser
Rektor Odd Berg og kona, assisterende rektor, oberstløytnant Grethe Berg, er glade for den mangfoldige bakgrunnen til kadettene. Selv har de vært offiserer i 45 år.
– Har offisersrollen endret seg på denne tiden?
Odd: – Vi må heller si at frelsesoffiseren i dag må ha en mer pragmatisk holdning enn før. «Innmaten» kan være den samme som for 125 år siden. Forandringen ligger i hvordan man skal forkynne. Å treffe mennesker i dag med evangeliet, i en stresset og oppjaget tid, er en stor utfordring, sier Odd.
Både han og Grethe mener at den kristne kirke generelt ikke har forandret seg så mye som den burde.
– Menighetene mister mange unge voksne. Tidsklemma er vanskelig i småbarnsperioden, sier Grethe, som ikke har fasitsvaret på hvordan man kan få hjelpe denne gruppa. Men hun tror det handler noe om å ha gode fellesskap og relevante tilbud der dørterskelen er lav.
– Kadettene sier de har et kall til offiserstjeneste. Hva er et kall?
Grethe: – Det er en indre overbevisning om at Gud vil gi deg en spesiell oppgave. Før snakket vi om mange yrker som en kallsgjerning, for eksempel lege og lærer. Kallstanken har blitt mer og mer borte, men Frelsesarmeen, og mange andre menigheter, holder på den.
Odd: – Man ser ikke alltid skriften på veggen. For de fleste vil det jo være Guds rikes behov som er ens kall.
Grethe: – Gud behandler folk individuelt, slik som de trenger det.
Offisersskolen er en fagskole. Man får 120 fagskolepoeng over to år. Med noen fag i tillegg, kan man ta bachelor og master. Søknadsmassene går i bølger, men det siste store offiserskullet var på 60-tallet med over 20 førsteårskadetter. Deretter fulgte noen år med små kadettkull, nå ser det ut som pendelen har begynt å svinge den andre veien.
– Hvorfor trenger vi frelsesoffiserer i Norge?
Grethe: – «Så lenge kvinner gråter, så vil jeg kjempe», sa grunnlegger William Booth. Nøden har ikke blitt mindre siden den gang.
Odd: – Frelsesarmeen har 106 korps i vårt territorium, og vi har offiserer på litt mer enn halvparten. Jeg har veldig stor respekt for arbeidet som utføres, men jeg skulle gjerne sett at Frelses-armeen hadde offiserer på alle korpsene sine. Da hadde man hatt ledere som hadde tid til å engasjere seg hundre prosent.
– Er Frelsesarmeen flink nok til å formidle hva en frelsesoffiser egentlig er?
Odd: – Vi er priviligerte i Norge, for folk vet hvem vi er. Som offiserer i Tyskland og Danmark måtte vi hele tiden forklare hvem vi var. I dag ser mange at Frelsesarmeen gjør noe positivt i deres lokalområde. Lokalavisene skriver ofte om tilbudene våre.
Likevel, Grethe tror at selv om mange beundrer Frelsesarmeens arbeid, ser de på offiserene som litt underlige mennesker i uniform, annerledes enn folk flest.
– De skulle bare visst hvor alminnelige vi er, sier hun.
– Nåja, helt alminnelige er vi jo ikke, humrer rektoren.

randi.bjelland(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 48 2014, du finner flere smakebiter her. Ønsker du å abonnere på Krigsropet, klikk her. Der kan du også bestille gratis prøvenummer. Følg gjerne Krigsropet på Facebook!