a123

Arveoppgjøret

På salmeplaten Arven synger Solveig Slettahjell om synd og nåde, fortapelse og frelse. Hun mener vi må tåle såpass.

Arveoppgjøret
Mange takker Solveig Slettahjell for at hun har minnet dem om fars eller mors salme. Foto: Barbro Steinde

Blid og heseblesende kommer Solveig Slettahjell susende inn på kafeen. Midt i beklagelsen over at hun ble forsinket, oppdager hun tanten sin bak ett av bordene, og da må hun bare slå av en prat med henne også. Plutselig er hun tilbake. Den sprudlende energien, og farten hun snakker i er noe helt annet enn det rolige tempoet på salmeplaten hun snakker om.

Arven har fått fram superlativer og høye terningkast hos anmelderne i landets største aviser.

Sammen med pianist Tord Gustavsen, og tidvis med hjelp av Sjur Miljeteig på trompet og Nils Økland på fele, framfører Solveig Slettahjell tretten salmer lavmælt, sakte og inderlig.

Det er som jazzsanger hun er kjent og anerkjent og har mottatt en rekke priser, også en Spellemannspris. Så hvorfor har hun gått tilbake til salmene nå?

– Før jazzen innhentet meg, sang jeg bare salmer. Da jeg laget en juleplate for fem år siden, fikk jeg litt smaken på hvordan det var å jobbe med dette materialet, sier Solveig.

Hun innrømmer at Arven satt langt inne.

– Det var lettere å begynne med Jesusbarnet. Tekster om synd og nåde var vanskelig, sier hun.

 

Salmekamp

Men ønsket om å lage en salmeplate vokste fram. Og til slutt gjøv hun løs på gamle strofer og tekster sammen med pianist Tord Gustavsen, som har noe av samme ballast som hun selv. De er begge profesjonelle musikere med bakgrunn fra kristne miljø.

– Det er motstand i salmene. Så ja, det var en prosess, men jeg har fått utfolde meg kunstnerisk på sangene, og det har åpnet opp nådeaspektet på en ny måte. Salmene blir bærere av nåden for meg. De stopper ikke der hvor er der hvor rasjonell tenkning stopper. Tro handler jo om tillit, å gi seg over, man legger mye til side og velger å tro, sier musikeren.

Hun er glad i alle salmene på Arven. De fleste av dem har hun vokst opp med. Hun synes det er vanskelig å forklare hva det er som må stemme for at en salme blir hennes, men både melodi og tekst må treffe.

– Jeg har valgt dem som trigger noe kunstnerisk i meg, sier Solveig.

Tidligere har hun uttalt til Aftenposten at enkelte av salmetekstene kan være nokså «hårete», men at hun selv har fått dem formidlet med så stor kjærlighet at hun ikke har problemer med å gi dem videre.

– Ja, det ene er kjærligheten til salmene. Det andre er at de er tekstlig gode, sier Solveig som foretrekker originalversjonene. Hvis noen har fornyet tekstene for mye, skriver hun dem tilbake til gamlemåten.

Det betyr ikke at hun er enig i alle ordene.

– Alt skal ikke være friksjonsfritt. Vi må tåle den motstanden det er i salmene. Tekstene gjør dem krevende, men også veldig sterke fordi de ikke er tilpasset det korrekte, sier hun.

På Hjemme i himmelen synger hun blant annet «Tenk hvilken jubel, når alle frelste er berget i havn».

– Alle frelste indikerer jo at det er noen som ikke blir berget. Jeg kan ikke argumentere for det, men jeg kan synge det. Jeg synes vi skal la salmene være egenrefleksjon, sier Solveig.

Hun håper at salmene kan vekke følelser, og hun tror ikke det alltid trenger å være bare gode følelser. Hun mener det viktigste er at ikke alt tygges ferdig av andre, eller gjøres helt tannløst, noe hun ser stadig mer av i kristne sammenhenger.

Hun er ikke begeistret for «disse prosjektorene som viser sanger med fire strofer som går om igjen og om igjen – med tekster helt uten motstand».

Solveig lener seg tilbake på stolen og tar fram enda sterkere krutt.

– Jeg tror vi blir dummere av å ikke ha noe å bryne oss på. Det er derfor jeg vil at folk skal ha salmene, sier musikeren som mener både salmene og ikke minst Bibelen, er stor kunst.

– Det er derfor Bibelen er bedre enn prekenen. I Bibelen er det mye man kan kjempe med og stor poesi.

Men hun må bare innse det. Den oppvoksende slekt kan ikke mange salmevers utenat lenger.

– Det er trist fordi folk går glipp av stor kunst. Jeg har ikke noe imot å tilpasse og fornye, om det trengs. Man må gjerne erstatte salmene med noe annet fint, men hvis salmene byttes ut med enkle, friksjonsfrie tekster og strofer, så er det synd.

 

Arveoppgjøret
Solveig Slettahjell mener at salmene er tidløse. Foto: Randi Bjelland

Stolt

I oppveksten i Orkanger stod musikken, og spesielt salmene, sentralt. Hver dag kom prestedatteren hjem til pianoet og sangbøkene.

– Musikalsk er jo salmene morsmålet mitt. Vi sang mye hjemme, sier Solveig og dukker inn i varme minner.

Som da hele familien hver fredag var samlet og la penger på en pappbøsse til Misjonsalliansen mens de sang en salme.

Hun ler, før hun forteller om et raust hjem, med en far som var prest og en mor som var menighetssøster og diakon. Solveigs barndom var preget av musikk og diakonalt engasjement.

Hun mener hun ble preget av foreldrenes tro

– Jeg fikk formidlet troen på en levende Gud som vil meg noe godt. Det var en livsglad tro, sier Solveig.

Hun beskriver moren som den praktiske sykepleieren og faren som den undrende presten. Begge var opptatt av å hjelpe folk.

– I det kryssningpunktet hadde jeg det godt. Det var både plass til å undre seg samtidig som man måtte våge å sette troen ut i handling, gjøre noe for andre, ta tak. Det er vel derfor jeg føler jeg kan stå støtt, samtidig som jeg kan ha hodet i kunsten, sier hun.

Til avisen Dagen har hun uttalt at «Kristent trosliv utsettes for mye nedsettende snakk i samfunnet i dag. Jeg vil vise at jeg er stolt av det. Stolt og takknemlig»

– Kan du utdype det?

– Jeg er takknemlig for at jeg har vokst opp med så mye musikk og med modige foreldre som inkluderte et religiøst aspekt i livet. Det gjør at jeg selv har fått et naturlig forhold til kristen tro. Den kristne tradisjonen har aspekter i kulturen vår som gir dybde til religiøst liv. Jeg er takknemlig for at jeg aldri har følt at troen er streng og dogmatisk, men naturlig, sier Solveig og fortsetter på utpust:

– Jeg er stolt over å ha vokst opp med foreldre som står for noe, som setter handling bak ordene sine. Jeg smykker meg ikke med det, men jo, jeg er stolt av det. Jeg er stolt av å kunne representere en vital tradisjon, et fellesskap der man synger sammen. Musikalsk er det en god ballast å ha.

 

Arveoppgjøret
Solveig Slettahjell satte stor pris på mormoren sin. – Det er fint å ha en gammel dame som venninne, sier hun. Foto: Jørn Stenersen

Sang takknemligheten

Mange gir henne gode tilbakemeldinger på at hun har satt fokus på sangarven. Noen skriver lange mail, andre kommer fram til henne etter konsertene. Felles for alle er at de takker henne. Takker for at hun har minnet dem om favorittsalmen til far eller bestemor, den sagen som ble glemt en stund, men som det var så inderlig godt å høre igjen.

På mange av salmekonsertene er det stående applaus.

– Det har jeg ikke opplevd på denne måten før denne platen, påstår spellemannsprisvinneren

Hun blir glad om Arven fører til at noen våger å bla i salmeboken eller nynne på en sang man kunne en gang. Hennes egen favorittsalme gjennom mesteparten av livet, har vært Slik som eg var, kom eg til Gud og fann heimat til far. For tiden er det en annen salme som ligger aller innerst i hjertet, nemlig: Jeg vet en hvile så skjønn og lang, en norsk folketone med tekst av Johannes Nilsen Torvund.

Den sang hun på oppfordring fra familien for 19 år siden i begravelsen til morfaren. Nylig sang hun den igjen – i mormorens begravelse.

– Den skulle egentlig ikke vært med på cden, men jeg måtte få den med i siste liten likevel, sier hun, og lener seg framover bordet.

– Jeg var så veldig glad i mormor. Hun var min voksne venninne. Det er fint å ha en gammel dame som venninne, sier hun og blir litt blank i blikket.

Mormoren ble nesten 94 år gammel. Solveig beskriver en dame av det varme, rause slaget som hadde et sterkt sosialt engasjement. Og så sang hun. Sammen med Solveigs morfar inviterte hun gjerne hele ungdomskoret hjem i stua. I begravelsen runget salmene.

– Navnet Jesus ble sunget så høyt at ingen hørte orgelet. Vi sang av takknemlighet for hvordan hun og morfar hadde formidlet tro og sangarv. Og jeg tror også vi sang med en lengsel etter å være i nærheten av å formidle det på samme måten som dem.

Solveig synes salmen ble fin på cden. Hun synger den til mormoren der også.

– Det er så vakkert, fordi det står blant annet i teksten at «I Davids stad i det fjerne (...) der skal jeg skinne selv som en stjerne.» Og så mormor som ikke hadde noen stjerneambisjoner! Nå skal hun faktisk få skinne. Det unner jeg henne – og morfar.

Solveig smiler lenge og inderlig.

– Jeg tror de har det fint.

 

Jeg vet en hvile så skjønn og lang

I Davids stad i det fjerne.

Der skal jeg havne bak tidens tvang

Og lyse selv som en stjerne. Se

det er håpet i jammerdalen

At vi skal samles i brudesalen,

I himmelen, i himmelen.

 

randi.bjelland@frelsesarmeen.no

 

Dette er en forkortet utgave av artikkel i Krigsropet nr 3 2014. Du finner flere smakebiter her. Bestill abonnement eller prøvenummer her. Krigsropets Facebook-side finner du her.