a123

Bøyd ned for å reise opp

Frelsesarmeens oppdrag er å møte menneskers behov. da skapes rom for at Guds nåde kan gripe inn.

Bøyd ned for å reise opp
Frelsesarmeens kommandør Clive Adams. Foto: Ranveig Nordgaard


– En visjon er en beskrivelse av hvordan ting bør bli. Vi må alltid, enten det er i næringslivet, i en veldedig organisasjon eller i kirken, se framover og se hvordan vi kan gjøre bedre det vi er til for. Vi må ha en hellig misnøye for å strekke oss, sier Clive Adams.

Graden er kommandør, tittelen territorialleder, ofte forkortet TC. Territoriet er Norge, Island og Færøyene; Adams er øverste leder for Frelsesarmeen i disse landene, under generalen i London. Det er han som har meislet ut Armeens visjon for territoriet: Å være en levende armé.

– Da det gikk opp for meg at jeg skulle bli Frelsesarmeens leder, spurte jeg Gud om hvorfor. Hva er meningen med at jeg skal være leder her? Hva skal jeg gjøre?

En av TCs mange oppgaver er å peke ut retningen som territoriet skal gå. Mens den nyutnevnte kommandøren grunnet på dette, leste han Esekiel 37. Der ser profeten ut over en dal med tørre menneskeben. Gud viser sin kraft ved å la dem oppstå som mennesker av kjøtt og blod, og reiser på den måten «en veldig hær». Fortellingen leses ofte som en metafor på at Gud gir liv til livstrette, åndsfattige mennesker.

– Vi skal være en åndsfylt armé. Det er ikke noe nytt, vi har vært opptatt av Den hellige ånd hele vår eksistens, men det er ikke nok å bare være, uten å utrette noe. At Ånden fyller oss har konsekvenser, sier kommandøren.

 

Fysiske behov

Så kom neste spørsmål. Hvordan skal den hæren være, og hva skal den gjøre? Refleksjonen endte i visjonens fem punkter. Frelsesarmeen skal være en armé på bøyde knær, med rene hjerter, med åpne sanser, med utstrakte hender og med hevet hode.

– Visjonen er en beskrivelse av hva vi er, men også en beskrivelse av hva vi må strekke oss etter. Hva vi skal være, for å kunne gjøre, sier Adams og forteller at visjonen ikke innebærer noen forandring av kjernen i hvem Frelsesarmeen er. Det er snarere en stadfestelse av Armeens verdier og fokus, og en fremheving av noen elementer. For kommandøren handler mye om å ikke miste fokus.

– Gud kaller oss til trofasthet til det vi er til for.

– Og hva er vi til for?

– Oppdraget er å møte alle menneskelige behov i Jesu navn. Da skapes det rom for at Gud kan gripe inn.

Adams viser til Frelsesarmeens slagord suppe, såpe, frelse. En som sulter kan ikke fokusere på Jesus før han har fått mat. Frelsesarmeen skal starte på bunnen og løfte mennesker opp, steg for steg. Det samme prinsippet finner vi i fortellingen om den blinde mannen. Hans behov var ikke åndelig; det var å se. Når det umiddelbare behovet var dekket, fikk nåden rom for å virke og han fulgte Jesus.

– Derfor er det de som har falt utenfor som er vårt hovedoppdrag. Vi hjelper umiddelbar nød med et evighetsperspektiv, sier Adams.

– Det mest grunnleggende trekket ved Frelsesarmeen er at den er til for andre, ikke seg selv.

Men det er også hele kirkens vesen. Den er ikke til for seg selv, men for andre.

På bøyde knær kan man be. På bøyde knær kan man hjelpe den som ligger nede. To sider av samme sak?

 

Klapp og spark

– Frelsesarmeen har en dobbelt rolle. Vi skal også ta vare på de i menigheten som klarer seg. Når folk blir forvandlet og får et nytt liv, må de fremdeles ivaretas.

Da trenger man en menighet som kan se de ressurssterke. Det er godt for mennesket å holde seg myk og åpen gjennom å både få og gi. Hvis man ender opp med å bare få, uten å gi noe videre, utvikler man seg ikke. Den som bare gir, uten å få, sliter seg ut. Noen trenger en klapp på skulderen, andre et spark i baken. Også den sterke har behov som må møtes, og det skjer på andre måter enn gjennom slumstasjonen.

– Mange har vanskelig for å se seg selv i Frelsesarmeen. De sier «jeg ser hva dere gjør, og støtter dere, men dere er for sære», eller «jeg har ikke deres sosiale samvittighet». Men om du ser forbi uniformene, er ikke menighetene våre ulike andre menigheter, med barneklubb og gospelkor.

– Ser du vekst?

– Jeg ser at vi må vokse, hvis Frelsesarmeen skal fortsette. Statistikken er alvorlig, men jeg ser at det spirer. Vi er opptatt av Guds rike, og Guds rike har en bærekraft i seg selv. Vekst er en del av Guds rike.

 

Bøy og tøy grenser

Kommandøren ser særlig arbeidet blant barn og unge som viktig. Der kan man legge ned verdier som gir ballast senere i livet.

– Jeg ønsker faktisk at mine barn ikke skal gå forbi en tigger uten å reflektere over vår samfunnsorden. Det beste som kan skje er at du ser en annen person som et menneske. Det gjør du i menigheten. Når ungdommene blir tent, gjør det noe med oss voksne, legger han til.

Mye handler om å bryte fordommer og tøye grenser. Adams nevner Oslo 3. korps som eksempel, hvor klienter fra Gatehospitalet har blitt en naturlig del av fellesskapet.

– Ofte er det noen få som strekker seg ut, men som program, ikke som livsstil. Noen ganger virker arbeidet overveldende, og vi lar være å prøve. Da jeg var soldat og møtte en alkoholiker skjøv jeg det fra meg og tenkte at det fikk sosialstasjonen ta seg av, ikke jeg. Min jobb var gjort. Men jeg tenkte ikke på at jeg kunne følge opp etterpå, for eksempel gjennom bønn.

Han trekker parallellen til Jesu disipler som etter et friluftsmøte hadde flere tusen sultne tilhørere å ta seg av. Disip-lene ville sende dem hjem for å løse problemet selv, men Jesus sa: «Dere skal gi dem mat».

– Disiplene ville ikke engasjere seg, for de hadde ikke nok. Men Jesus tok det de hadde, og det var nok. Gud har gitt oss nok, sier Adams.

For bønn handler dypest sett om tillit, enten det foregår i det stille, med ord eller i handling. Nøkkelen er å gi det til Gud, enten det er stort eller smått, og la ham ta seg av resten.

 

Hornmusikk og bønn

Det har de erfart i Templet korps (menighet) i Oslo. Major Ann Pender er korpsleder, og forteller at de satte av et helt semester til å fokusere på bønn.

– Bønn er likevel en integrert del av gudstjenesten, så hvorfor ikke, spør Pender.

Menigheten har en fireårig handlingsplan som sier hva de ønsker at Templet skal være, hva de skal fokusere på og hvilke tiltak de ønsker å drive. For at det ikke bare skulle bli en samling fine ord, valgte Pender å trekke ut tre fokusområder: Barn og unge, nærmiljøet – og bønn.

Templet har lenge hatt bønnemøter før gudstjenesten på søndag formiddag. Nå ble en hel helg satt av til bønn, med lovsangskveld, bønnefrokost og bønnekonsert med hornmusikken.

– Bønnekonsert?

– Ja. Vi droppet marsjene og de store stykkene og hadde kjente sanger og melodier, og så leste vi bibeltekster og bønner innimellom.

Mange opplever bønn som selve livsnerven i troen, men å vise den fram til andre, det er noe helt annet. Dette ble utfordret da de satte ut bønnestasjoner i lokalet og arrangerte bønnevandring. Midt i rommet sto sofaer og bord der det kunne skrives og tegnes bønner. Denne ble spesielt populær blant barna, som deltok før søndagsskolen. Ved andre bord kunne man be for trafficking-ofre, nærmiljøet eller ungdom. Ved en egen stasjon kunne man be om tilgivelse. Selv botsbenken, som tradisjonelt bare brukes i forbindelse med appellen etter talen, ble flittig brukt.

 

Ny bevissthet

Etter bønnehelgen ble det stående et bord til å tenne lys og skrive bønnelapper. Det brukes hver søndag, selv om det ikke inviteres til det. Det har med andre ord blitt en del av menighetens repertoar. Og når noen blir soldat eller tilhørigmedlem, spør Pender menigheten om noen vil være bønnefadder. Vedkommende skal be for det nye medlemmet og gjerne holde kontakt videre. Både unge og gamle melder seg, og slik skapes et samhold som ofte går på tvers av generasjonene.

– Det låter risikabelt å invitere der og da?

– Ja, men alvorlig talt, vi er såpass mange på møtene at det ikke burde være noe problem, ler hun.

– Men bønn kan være vanskelig å snakke om. Er det tabu?

– Ikke tabu, men vi vet ikke helt hvordan vi skal ordlegge oss. Det må bli enklere å snakke om bønn i hverdagsspråk. For eksempel sier vi ofte «jeg skal tenke på deg», mens det vi mener er «jeg skal be for deg». Det sitter lenger inne.

Frelsesarmeens menigheter har tradisjon for å ha møter med spontane vitnesbyrd, korte fortellinger om hva Gud har gjort. Pender ville trekke dette enda mer fram og la det inn som fast post i gudstjenesten, en hver søndag, tre til fem minutter. Tema for vitnesbyrdene er «i de foldede hender».

– Man skal dele noe fra sitt eget bønneliv, enten det er en opplevelse, et svar, en bok eller en måte å be på som har hjulpet, forteller Pender.

Målet var å variere og utvikle bønnelivet, lære mer og bringe menigheten sammen. Vitnesbyrdene fungerte så godt at de fortsatte, selv om menighet-en gikk videre til neste fokusområde, barn og unge.

– Dét har det kommet mye god respons på. Jeg har enda ikke har fått nei fra noen.

 

Omsorg på SMS

Kristine Stadskleiv er en av de som svarte ja til å dele en opplevelse. Da sønnen på atten var i en ulykke i slalåmbakken, ble han skadet i magen og måtte hasteopereres. Hun ble hos sønnen i Bergen, og måtte avlyse en rekke avtaler i menigheten i Oslo via sms.

– Når jeg hadde ordnet de praktiske problemene, tenkte jeg at jeg måtte be. Men jeg fikk det virkelig ikke til! Ved å forme tankene som bønn, satte jeg jo også ord på den største frykten. Det eneste jeg klarte å si, var sangstrofen «Herre, jeg kommer til deg i bønn.»

Men da begynte det å tikke inn tekstmeldinger. De kom fra menighet-en, og sa «vi ber for dere».

– Da sank skuldrene. I mine tanker hadde jeg bare hatt et informasjonsbehov. Tilbake fikk jeg varme og støtte. Det betydde mye.

Stadskleiv mener bønn ikke bare er et trosspørsmål, men også et verdispørsmål. Det var bevisstgjørende at menigheten satte av tid til bønn.

– Det hjelper oss til å sette Jesus først og holde fokus på hvorfor vi er en menighet. Hvis menigheten ikke bygger på forholdet til Gud, blir det bare masse kavete handlinger.

– Har fokuset på bønn gjort noe med menigheten?

– Ja, det tror jeg. Vi har fått mange ærlige og gode vitnesbyrd og større kjennskap til hverandre. Det har gitt oss en slags varhet. Vi ser mer av hele mennesket, sier Stadskleiv.

 

 

Visjonen for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene: En levende armé

 

På bøyde knær

Vi skal være en armé på bøyde knær. Det har aldri vært en vekkelse uten bønn i kirkens historie. Hver gang Guds Ånd har brutt igjennom i et menneskes liv, i en menighet, i et samfunn, i et land, så har det vært etter at noen trofast og utholdende har vært opptatt med å be til livsånden.

Med rene hjerter

Vi skal være en armé med rene hjerter, så forholdet mellom oss og Gud er slik at det ikke forhindrer at vi kan sendes ut i oppdrag for ham.

Med åpne sanser

Vi skal være en armé med åpne sanser, med åpne øyne og lyttende ører. Vi skal være bevisste på behovene vi ser i samfunnet vårt, se de som lider i byen vår, høre de som roper ut sitt behov på vårt sted. Vi må se og lytte for å bli klar over situasjonen og forstå behovene. 

Med utstrakte hender

Vi skal være en armé med utstrakte hender. Vi skal være engasjerte deltagere, ikke bare folk som hører til, som har et medlemskap, som ønsker å ta imot, men en levende armé – ivrig opptatt med å gjennomføre oppdraget. Vi ønsker å gi av oss selv til Guds rike. 

Med hevet hode

Vi skal være en armé med hevet hode, trygge på hvem vi er, sikre på vår selvforståelse, bevisste på vår identitet som Frelsesarmeen. En Frelsesarmé som står støtt med hensyn til hvem vi er og hvorfor vi er til. En armé som er fylt av Ånden, levende, oppreist og stående, synlig, behovsbasert, relevant, tilpasningsdyktig og grensesprengende.

 

Dette er en artikkel fra Krigsropet nr 18, 2012. Du finner flere smakebiter her. Liker du magasin bedre på papir? Fyller du ut dette skjemaet sender vi deg et gratis prøvenummer i posten. Du kan også gi prøvenummeret til en venn.