a123

Barna som blir igjen

To av fem arbeidsføre i Moldova har rømt landet på jakt etter jobb. Da blir barna taperne.

Barna som blir igjen
Petru Trohin (10, t.h.) og Daniel Bruma (13, midten) er bestevenner, og møtes på SeeMe i Ialoveni. Daniel har et sterkt ønske om å hjelpe fattige. Foto: Tor Hjelset

Daniel Bruma (13) er en skikkelig gutt. Skjorten er strøket, håret er pent stelt og de store brillene får ham til å se gløgg ut. I skolebøkene er margene rette og skriften pen. Under hele intervjuet svarer han vennlig og høflig, virker lett til sinns og ser tilfreds ut. Vi møter ham rett før mat på SeeMe, etter skoletid-arbeidet Frelsesarmeen driver flere steder i Øst-Europa. Nå er det måltid. Daniel får oppdraget med å be for maten, og han holder på en stund. Når vi spør om fremtidsplanene, svarer han kontrollert og uten å tenke seg om. Yrkesretningene spriker litt. Kokk. Eller kanskje lege. Det skal vise seg at de to valgene henger sammen. Vi vil vite hvorfor han vil bli akkurat kokk eller advokat. Da holder han maska en stund, men så begynner underleppa å skjelve. Stemmen sprekker, og noe ektefølt og sårt kommer til overflaten. Daniel forteller. Tolken blir blank i øynene og må svelge flere ganger mens hun oversetter. Daniel bor i det fattigste hjørnet av Europa, og har sett lidelsen på kloss hold.

Barna som blir igjen
Ana Crivov hjelper barn fra Ialoveni med dagens formingsoppgave. Ialoveni er ett av syv steder i Moldova som har etter skoletid-tilbudet SeeMe. Foto: Tor Hjelset

Rammer 41.000 barn
Daniels fortelling hører hjemme i en virkelighet som er europeisk, men likevel fjern fra skandinavisk velstand. Moldova gikk inn i økonomisk krise etter Sovjetunionens fall. De har ingen naturlige energikilder på egne hender, og mangel på energi har holdt industrien nede. Fremdeles er de et av Europas fattigste land. Situasjonen har drevet arbeidsdyktige på flukt. I 2011 rapporterte Verdens Helseorganisasjon at 40 prosent av Moldovas arbeidsdyktige befolkning har reist ut av landet for å finne jobb. For tre år siden slo FNs migrasjonsbyrå fast at 41.000 moldoviske barn er etterlatt i hjemlandet med minst én forelder som jobber utenlands. Det er kanskje ikke så rart at arbeiderne rømmer. Minstelønna i Moldova ligger på 2400 leu, som er mindre enn 5000 kroner i måneden. 

Barna som blir igjen
Magna og Jostein Våje Nielsen leder Frelsesarmeens arbeid i Øst-Europa. Foto: Tor Hjelset


– En slik lønn gir ikke mye å leve av. De skal ha råd til husleie, strøm, gass og mat. Av og til må de prioritere bort en av disse. Velger de mat en måned, får de kanskje ikke betalt gassen. Da blir gassen skrudd av. Bare det å få et måltid hjelper mye. Da slipper de den utgiften, sier norske Magna Våje Nielsen. Hun og mannen Jostein leder Frelsesarmeens arbeid i Øst-Europa, med hovedkontor i den moldoviske hovedstaden Chisnau. De kjenner situasjonen godt. SeeMe har dessuten vært Magnas hjertebarn siden 2004, da de første gang kom til Moldova.
Økonomien i landet er i ferd med å bedre seg. Magna ser lyspunkt. Moldova er blant annet det europeiske landet som har størst vekst i antall arbeidsplasser, men utgangspunktet er forferdelig dårlig. Det er litt å ta igjen, ikke minst med de sosiale utfordringene.
– I enkelte landsbyer er det nesten bare gamle mennesker tilbake. Alle i foreldregenerasjonen har forlatt landet for å finne jobb. Det betyr at det ikke er noen tilbake som kan reparere det som går i stykker. Barna må de gamle ta seg av. Foreldrene sender gjerne penger, men barna trenger mye mer. De trenger rollemodeller, omsorg og nærhet. Det er vel så viktig som penger, mener Nielsen.

Daniels drøm
Hos Daniel og vennene har lek tatt over for lekser. 15-20 barn løper rundt i toppetasjen på frelsesarmékorpset i Ialoveni, en forstad til hovedstaden Chisnau. Her driver de SeeMe, babysang, eldrearbeid og kirke. I tillegg samler de inn mat og klær som de deler ut til fattige i lokalmiljøet. Korpsoffiser og leder Eduard Lebedev har selv en bakgrunn fra gata. Han var det han selv kaller en hooligan, til politiet tauet ham inn som 13-åring og satte ham i ungdomsfengsel resten av tenåringstiden.
– Hvis barna spør, får de høre min historie. Det bedre at jeg lar dem få høre, så kan jeg kanskje redde dem fra å gå samme vei. Her har vi mulighet til å vise dem omsorg. De er halve dagen på skolen, og halve dagen her. Det betyr at vi har stor innvirkning på livene deres, sier Eduard, og forteller hvordan han forvalter ansvaret.
– Gata lærer dem å tenke på seg selv. Jeg tror gata tar tiden bort fra barna. Her hos oss lærer de sannhet. De får mye kjærlighet, og lærer å vise omsorg. Vi tar dem blant annet med oss når vi bringer mat hjem til fattige, men også til gatebarn. Slik får de et inntrykk av virkeligheten i byen. De lærer av å se hvordan andre lever, sier Eduard med fast blikk. Daniel er av de heldige. Han har en forholdsvis trygg tilværelse, med både mor og far hjemme. Han har venner både her og på skolen. En dem er 10 år gamle Petru, som tar en kort pause fra leken.
– Vi spiser, leker, gjør lekser, lytter til bibelstudier og hjelper andre, sier Petru likefremt. Det å hjelpe andre nevner han med største selvfølgelighet. Ellers er han som tiåringer flest, lever livet og liker en god historie, men får lopper i blodet når historien dabber av. Én ting til er viktig for ham.
– Vi er venner. Jeg har minst fem bestevenner her, sier han og løper videre. En av disse bestevennene er altså Daniel. 13-åringen har tenkt litt mer på livet.
– Gud er alltid der, er det første han sier. – Hvis jeg har det vanskelig, kan jeg alltid be til Gud. Det neste Daniel nevner er relasjonene til de andre barna.
– Vi støtter hverandre og forteller hverandre alle hemmeligheter. Det er alltid støtte å få fra vennene mine, sier han. Daniel er en av dem som har blitt med på matutdeling. Han har sett familier som sliter med å skaffe nok klær før vinteren, barn som bor på gata og eldre som knapt har et lite krypinn og dårlig med mat og brensel. Det er nå stemmen sprekker. Det er denne fortellingen som får både Daniel og tolken til å felle tårer.
– Jeg har delt ut mat til gamle mennesker. Jeg har sett hvor trangt de bor og hvor lite de har. Når jeg ser hvor vondt de har det, får jeg lyst til å hjelpe. Derfor har jeg lyst til å bli kokk eller lege. Han blir stille en stund, før han smiler igjen og slutter seg til de andre barna.

Deler på sko
En humpete hovedvei går over åkerlandskap og skogkledde åser nordover til Beltsy. «Hovedstaden i nord» har 150.000 innbyggere, og hadde under sovjettiden en blomstrende industri. Industrien spiller fremdeles en viktig rolle i Beltsy. Likevel er de siste milene inn mot byen kantsatt med tomme, mosegrodde industribygg og forfalne bussholdeplasser i sovjetfuturistisk stil. Vi skal besøke barna som kommer til SeeMe ved det lokale frelsesarmékorpset. Her, mange mil nord for Chisnau, lever de under fattigere kår. Bak rattet sitter Andrei Iniutochkin. Han har vært korpsleder i Beltsy, men jobber nå ved divisjonshovedkontoret i Chisnau. Det er en tid siden han har truffet gamle venner, og nå er han spent på hvordan de har det. Av en stor barneflokk, blir 10-15 med på flere aktiviteter i korpset. Andre blir værende til det varme måltidet er servert, så løper de hjem.
– Det synes jeg er greit. Vi får likevel mulighet til å snakke med dem, og gi dem litt trygghet, sier Andrei. I passasjersetet sitter Ekaterina Povolotskaya, som er tolk og tilrettelegger. Hun forteller at matposene, assistanse til foreldrene og ikke minst utdeling av sko er viktig. Skoene har også betydning for oppslutningen om SeeMe, særlig vinterstid.
– Vi har sett tilfeller der barn deler på sko. Hvem som får gå på skolen avhenger av hvem som har sko den dagen. Ettersom barna kommer til oss etter skoletid, har skoene betydning også for hvor mange som kommer til oss, forteller hun.

Barn av SeeMe

Barna som blir igjen
Dima (t.v.) og Stas Volcov har vokst opp som barn av SeeMe hos Frelsesarmeen i Beltsy, nord i Moldova. Nå er de selv engasjert som ledere og bidrar dessuten som forsangere. Foto: Tor Hjelset

I gangen venter spente barn som hilser høflig med det de kan av engelske gloser. I neste øyeblikk forsvinner de inn i bygningens hovedrom, en møtesal. Stilen er gammel, men interiøret nokså velholdt. Matsalen og undervisningsrommet har de pusset opp. Barna vil vise sanger de har lært. På sidelinjen står to 17 år gamle tvillinger, Stanislav og Dimitri Volcov, og akkompagnerer med gitar. Blant venner heter de Stas og Dima, etter russisk skikk. De har vokst opp med SeeMe. Da de ble for gamle til å delta, ønsket de å fortsette som frivillige. Etter hvert ble de også med i gudstjenestene. Nå bidrar de med gitaren og leder lovsang, og Stas har begynt å lede gudstjenester.
– Mor har alltid gått i kirken. Vi har vært i litt forskjellige kirker, men dette er mer i vår ånd. Her er vi som en familie, sier Dima.
– Du kan snakke med hvem som helst. Alle har noe til felles. Alle er like og har samme muligheter, legger Stas til. Lovsangstjenesten er Stas sitt område. Broren Dima er mer av en praktiker og aktivitetsmann, men han liker godt å henge med. 

Barna som blir igjen
Victoria Pogor (23) var selv et SeeMe-barn, før hun var frivillig i mange år og til slutt ansattt i SeeMe i Balti. Nå er hun i barselpermisjon med sønnen Mark (4 mnd). Foto: Tor Hjelset

– Vi liker fellesskapet, når alle er forent i lovsang. Det bringer oss nærmere Gud, sier Dima. På en stol like ved sitter Victoria Pogor (23) med sønnen Mark (3 mnd) på fanget. Hun kom til korpset som seksåring, og har vært med på SeeMe siden det ble startet da hun var ti. Akkurat nå er hun i barselpermisjon. De siste fire årene har hun vært ansatt i prosjektet, blant annet som hjelpelærer. 
– Du finner ikke bedre lærer for barna. Hun er som en mor for alle barna der, sier Andrei, som har vært lederen hennes. «Vicca», som hun kalles, er beskjeden på egne vegne og mer opptatt av barna.
– De er nydelige, sier hun, men legger til med et glimt i øyet: – Noen ganger! Det var søsteren som tok henne med dit. Mor jobbet til åtte hver kveld, og kunne ikke bidra med så mye. Da Vicca kom hjem fra SeeMe var leksene gjort, og hun hadde fått mat. Det var et sterkt ønske som ble oppfylt da hun fikk jobb i 2014.
– Jeg savnet barna. De ble en del av livet mitt. Mange av dem får ikke nok kjærlighet og omsorg. De blomstrer når vi sier gode ting til dem, forteller hun. Vicca passer på å legge til at hun tross alt har hatt en god barndom.
– Mor gjorde ikke noe galt, men hun måtte jobbe. Derfor var jeg mye alene. Andre barn har det verre. Det kan være at foreldrene drikker mye, eller slår barna. Du kan se hvordan de forandrer seg når vi møter dem med kjærlighet og sier at det de gjør er bra. Det er mye av motivasjonen min. Jeg forsøker å gjøre livene deres litt bedre.

Tragedien rammer

Barna som blir igjen
Tatiana Daniilovna underviser barna hos SeeMe i Balti. De sitter stille og følger godt med, men vet godt at belønningen er lek i bakgården. Foto: Tor Hjelset


Den lille bakgården i Beltsy bader i ettermiddagssol og barnelatter. Barna leker en felleslek, mens Tatiana Daniilovna og Raisa Bacalov passer på. Vi får være med i leken en stund, før det er tid for å gå. Barna løper inn, men de to kvinnene kommer bort og takker igjen og igjen for at vi vil fortelle historien deres. Vi repliserer at det er lett å se kjærligheten de har til barna. Da kommer tårene, og avskjeden blir overstrømmende. Den eldste av de to, Raisa, gliser fra øre til øre, tar godt tak i alle og deler ut bamseklemmer.
– Jeg er babushka, og kan tillate meg å klemme dere skikkelig, skratter hun.
Latteren, smilene, leken og kjærligheten gir et skjær av idyll, men ikke langt under overflaten ligger det vonde på lur. På vei ut av Beltsy får vi vite at tragedien har rammet et nytt barn. Allerede da vi kom til stedet, la Andrei merke til at en av jentene var uvanlig trist. Flere ganger har han spurt hvordan hun har det, om alt er bra og om noe er vanskelig hjemme. Hver gang har hun forsikret Andrei om at alt går fint. Når vi er tilbake i bilen og Andrei har satt seg bak rattet, er det imidlertid tydelig at ikke alt er som det skal være. Det alvorlige uttrykket til jenta har smittet over på ham. Rett før avreise har Andrei fått greie på hva som egentlig rører seg inni elleveåringen. De visste fra før at mor hadde reist til et vestlig land for å jobbe. Jenta ble overlatt til bestemor. For to uker siden fikk bestemor et hjerteinfarkt, og nå er hun sengeliggende. Mor fikk vite hva som hadde skjedd, med beskjed om at hun måtte komme hjem og ta seg av datteren. Svaret var nedslående for jenta; «jeg har ingen datter». Myndighetene har bestemt at den elleve år gamle jenta må flytte inn hos fosterforeldre. Nå gruer hun seg til å flytte fra bestemor og er redd for å miste venneflokken og nettverket.
– Hun vet ennå ikke hvem hun skal til, om hun skal flytte til en helt annen by, eller om hun kommer til å treffe vennene sine igjen. Det er selvsagt vondt for henne. Et annet problem er at bestemor mister en god hjelper. Hun kunne ha vært til hjelp for bestemor, men nå går ikke det, sier Andrei oppgitt. Det blir stille i bilen. Disse hverdagstragediene er noe av grunnen til at Frelsesarmeen i Øst-Europa har etablert SeeMe. Andrei og kollegene har opplevd sånt før. Det gjør ikke mindre vondt av den grunn.

FAKTA:
SeeMe

• Etter skoletid-arbeid drevet av Frelsesarmeen i Øst-Europa, der oberstløytnantene Magna og Jostein Nilsen fra Norge er øverste ledere.
• SeeMe drives i et flertall av Frelsesarmeen sine 38 korps (menigheter) i territoriet, som omfatter Georgia, Moldova, Romania og Ukraina.
• I Moldova består den typiske SeeMe-dagen av et varmt måltid, lek, formingsaktiviteter og leksehjelp med hjelpelærere.
• Prosjektet drives med støtte blant annet fra Norge.

Gi til prosjektet på VIPPS, nr. 111146, eller kontonr. 3000.32.97981 (Merk: FFL 206)

Denne saken er hentet fra Krigsropet nr. 5, 2019.