a123

Barnet som ble borte

I Uruguay opplevde Ruth Bente og Thore Paulsen sitt livs mareritt. De måtte sende fra seg jenta de var i ferd med å adoptere. 23 år senere står Nelly på norsk jord.

Barnet som ble borte
På en dårlig linje fra Uruguay snakker Nelly med Ruth Bente og Thore Paulsen, som var nær ved å bli adoptivforeldrene hennes. I desember 1992 måtte de ta farvel med den vesle jenta. Foto: Mette Randem


‒ Det er den største sorgen jeg har opplevd i mitt liv. Det var helt grusomt, jeg slet med det i flere år, forteller major Ruth Bente Paulsen.

Tårene kommer fort når hun snakker om dagen da hun og mannen pakket sammen Nellys klær og leker, satte seg i bilen og kjørte de seks timene tilbake til skuret der åtteåringens foreldre bodde.
Vi skriver 1993. I tre måneder hadde den åtte år gamle jenta bodd hjemme hos de norske offiserene og blitt en del av familien. Da hadde de allerede kjent henne lenge, helt siden Nelly var fire og kom for å tigge. Den lutfattige familien banket ofte på døra til barnehjemmet som Ruth Bente og Thore Paulsen drev. Der stod de, to alkoholiserte foreldre med sine små døtre, og ba om mat og penger. De bodde i et skall av et skur og måtte søke ly ute når regnet høljet ned.
‒ «Bare ta henne», sa faren flere ganger til oss. Han klaget ofte på at Nelly var så frekk og umulig. Det var ikke slik vi opplevde henne. Hun var inngrodd av møkk, full av lus og utøy, men hun var aldri frekk mot oss. Vi skjønte fort at hun var lynende intelligent, forteller majorene. Flere ganger sov Nelly hos dem i helgene, hun fikk dusje og rene klær.
‒ Familien hennes fikk tepper og klær av oss, og ungdommene i korpset hjalp dem med å sette opp huset deres, og utstyrte det med bølgeblikk og tjærepapp, forteller Thore. Nelly var alltid med når foreldrene gjorde småjobber på barnehjemmet. De norske offiserene ble glad i barnet, men så, etter tre år skulle de videre. Denne gangen skulle de arbeide i hovedstaden, og de måtte si farvel til både ungene ved barnehjemmet og lille Nelly.

Drømmen
‒ En natt i Monte Video hadde jeg en sterk drøm om Nelly, og da jeg våknet, var jeg så urolig, for jeg tenkte at jenta hadde det veldig vondt. Jeg sa til Thore at jeg trodde det var galt at vi ikke hadde tatt henne til oss, forteller Ruth Bente.
Det endte med at de dro tilbake til byen Salto og besøkte familien. Nok en gang klaget faren over hvor umulig Nelly var. Thore og Ruth Bente sa at de var villige til å adoptere barnet, men gjorde det klart at de da ville ta jenta med til Norge. Det var helt greit for faren, og offiserene kontaktet advokat og adopsjonskontor. Lovverket krevde at Nelly skulle bo hos dem i ett år i Uruguay før adopsjonen var formelt godkjent. De neste månedene fikk Nelly et nytt hjem, to brødre og en storesøster. Hun begynte på den samme skolen som de gikk på.
‒ Det var utrolig hvordan hun klarte å innrette seg. Skolen var så fornøyd, Nelly var så flink.
Samtidig merket vi hvor forknytt hun var, og vi prøvde å gi henne varme og trygghet.
Litt etter litt tinte isen, og Nelly gled inn i rutinene på skolen og hjemme. En dag kjørte de med hele familien ned til havet.
‒ Den største opplevelsen hennes var å se havet, bare å sitte på stranden og gå i bølgene, forteller Ruth Bente.

Helomvending
Alt gikk umerkelig lett. Så begynte det å knirke. Det kom brev fra Nellys far.
«Dere skal bygge et ordentlig hus til oss før dere får Nelly», lød kravet.
‒ Nei, sa Thore og Ruth Bente.
‒ Vi kan ikke skrive under på noe slikt. Det er det samme som at vi kjøper henne. Nelly skal være likestilt med våre barn.
Da skrev faren brev til Nelly og erklærte hvor høyt han elsket henne. Det gjorde jenta forvirret, hvor skulle hun ha lojaliteten sin? Majorene oppsøkte advokat som mente de hadde en god sak og ville vinne. Men de var i tvil. De ville ikke komme i en situasjon der Nelly senere kunne anklage dem for å ha tatt henne fra hjemlandet mot foreldrenes vilje. Det fulgte flere brev fra faren. Igjen prøvde han å overtale dem, tonen var truende. Til sist måtte de innse at kampen var tapt. Situasjonen ville bare bli verre for Nelly om hun ble lenger. Den dagen de skulle levere jenta tilbake, merket Ruth Bente at Gud sa noe til dem. De ble minnet på å lese Sakarja 4:6; «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene».
‒ Da trodde jeg at ting skulle ordne seg, men etter hvert rant håpet ut. Jeg skjønte ikke Guds løfte, sier Ruth Bente.
Den lille jenta ble ikke med dem hjem.
‒ Det var ingen god følelse. Jeg var så innstilt på at hun skulle bo hos oss, så det var en stor skuffelse, sier Thore stille.
‒ Det var et mareritt, jeg hadde skyldfølelse, sier Ruth Bente.
Og hvor var Gud i alt dette? Hun hadde jo fått et løfte.

Kontakt
I alle år har offiserene hatt et fotografi av Nelly i stua. Der ser de en åtteåring sitte på stranden, overlykkelig over å se havet for første gang i sitt liv.
Men hvor var Nelly? Hvordan var det gått med henne? Ruth Bente og Thore flyttet til Norge.
Ofte ba de for henne, men i tolv år levde de i uvisshet ‒ inntil Ruth Bente var på besøk i Uruguay.
Da fikk hun høre at Nelly fortsatt bodde på samme sted. Raskt pakket hun sakene og dro av gårde. Og der var Nelly, i det falleferdige huset, nå omgitt av mann, barn og to yngre søstre som hun hadde tatt ansvar for. Faren var død, men moren strevde fortsatt med rus.
‒ Nelly gråt da hun møtte meg, men klaget ikke. Hun fortalte at hun hadde forstått situasjonen den gangen. «Dere var glad i meg og ba for meg», sa hun og kalte oss fosterforeldrene sine. Hun var den eneste i familien som hadde klart seg. Hun gjennomførte ungdomsskolen, begynte på videregående, men så greide hun ikke mer.
Bare 16 år gammel giftet hun seg med David og fikk fire barn. De hadde også adoptert sønnen til Nellys søster, som kom til dem som baby, svært underernært.
‒ Jeg syntes så synd på ham og kjente meg som mor for ham med en gang, fortalte Nelly.
Familien hennes satt trangt idet. Ungenes klær var tynnslitt, og Ruth Bente tok Nelly med til det lokale markedet for å kjøpe nytt. Senere bestemte majorene seg for å støtte familien økonomisk så de fikk bygd seg et funksjonelt hus. Kartonger med tøy til barna ble også sendt fra Norge.
Da Paulsen fikk ordre til nabolandet Paraguay i 2007, kunne de ikke hjelpe familien lenger. Den lokale lønnen strakk ikke langt, men det forsto Nelly. De holdt likevel kontakt, og Nelly og familien tok turen over landegrensen. For to år siden var Paulsen tilbake i Uruguay. Besøk hos Nelly og mannen David sto øverst på agendaen. Senere har de chattet på nettet hver helg. To av barna har også besøkt familien.

Barnet som ble borte
Nelly og mannen David har fire barn og en adoptivsønn. Foto: Privat


I Norge har venner og familie stilt opp og gitt penger til vaskemaskin, komfyr, strykejern og tv til Nelly og David. I dag jobber hun som hushjelp, mens han kjører drosje. Adoptivsønnen er bilmekanikerlærling, mens den eldste datteren på 17, går på videregående og drømmer om å bli advokat.
‒ Alle barna er skoleflinke. At Nelly klarte å studere noe, gjør at hun kan oppmuntre barna og hjelper dem med leksene. Familien klarer seg i samfunnet, og ungene er i dag godt kledd. Jeg beundrer dem veldig, sier Ruth Bente.
Familien har fått et sosialt opprykk: ‒ De regner seg som middelklasse, forteller Tore.

Nelly i Norge

‒ Hola Nelly!
Ruth Bente og Thore sitter i sofaen i Oslo, holder om mobilen og forsøker å få kontakt med Uruguay.
‒ Hun blir borte, sier Thore, men så hører de en kjent stemme, ser et bredt smil, og offiserene ler.
Der er Nelly, litt morgentrøtt før hun skal på jobb. Et halvt år har gått siden sist de møttes ‒ i Norge. Det var Ruth Bente som fikk ideen: Hvorfor ikke spandere en norgestur på Nelly! 32-åringen fikk grønt lys av mann og barn og satte seg på flyet. 5. juli landet hun på norsk jord og fikk hilse på hele storfamilien Paulsen. I tolv dager fartet de rundt til severdigheter, spiste på hamburgerbarer, shoppet på kjøpesentre og Fretex.

Barnet som ble borte
Nelly koste seg på Burger King under sitt Norgesbesøk. Foto: Privat


For første gang i livet fikk hun reise med både tog og båt. Men det viktigste var at de fikk være sammen, le og prate. Ikke minst snakke ut.
‒ Jeg er veldig glad i henne og føler meg som en mor for henne, sier Ruth Bente.
‒ Følelsesmessig var dette som å få datteren vår hjem igjen. Å finne tilbake til hverandre, få en klem og ha kontakt betyr mye, smiler Thore.
I flere år prøvde han å distansere seg fra sorgen.
‒ Men jeg var urolig og lurte hele tiden på hvordan det var gått med henne. Hun har alltid vært i tankene mine.
Nå fikk de endelig tid sammen.
«Jeg har ikke ledd så mye på et år», smilte Nelly da hun dro tilbake, med ny hårsveis. Det var 13 år siden sist hun hadde vært hos frisøren. Kofferten var full av klær til ungene og selskapstøy fra Fretex.
‒ Nelly fortalte at folk nesten ikke kjente henne igjen med det nye antrekket. Hun og mannen ble invitert i selskap hos Nellys sjef. Der kom de inn i en sosial krets de aldri hadde vært i og fikk økt anseelse, sier Ruth Bente.

Barnet som ble borte
Nelly fikk et etterlengtet frisørbesøk mens hun var i Norge. Foto: Privat

Ba om at de skulle møtes

Og nå sitter majorene og kikker spent ned på mobilen. Så dukker 32-åringen opp igjen, på en litt dårlig linje fra Uruguay. Selv om det er smertefullt, vil hun gjerne snakke om hvordan hun opplevde bruddet med Ruth Bente og Thore i 1993.
‒ Det var veldig trist, sier Nelly og kjemper med gråten.
‒ Da jeg kom hjem til byen min, Salto, var jeg først glad for å se igjen familien min, men så kom hverdagen, og jeg opplevde en stor tomhet over at dere ikke var der lenger. Det kostet meg mye.
De første årene var veldig vanskelige, og jeg var kjempefortvilet.
Hun tørker tårene.
‒ Som tenåring begynte jeg å gå på Frelsesarmeen. Der kjente alle ungdommene min historie, og jeg fikk et håp om at jeg ville se dere igjen. Hjemme hadde jeg ikke noe håp, for vi hadde så dårlig økonomi. Men jeg fant trøst i å be Salme 23, Herren er min hyrde. Da ba jeg samtidig om at jeg skulle få se dere igjen. Det var det eneste jeg ønsket.
Bønnen ble oppfylt da Ruth Bente kom på besøk i 2006.
‒ Da de ringte og sa at du skulle komme, trodde jeg de tøyset. Jeg klarte ikke å få fram et ord da du gikk ut av bilen. Offisielt er jeg jo ikke din datter, men i hjertet vet jeg at jeg er det. Jeg er veldig glad for at jeg har foreldre som har et hjerteforhold til meg. Følelsesmessig betyr det veldig mye.
Ruth Bente kjemper med tårene, og Thore smiler lunt mot skjermen. Nelly har mer på hjertet:
‒ Når jeg trenger hjelp, også åndelig sett, vet jeg at dere er der. Jeg er overbevist om at Gud har vært med meg, selv i de mest ekstreme situasjonene. Når jeg våkner og legger meg, er han der og passer på meg. For en tid siden krasjet jeg med en motorsyklist, men ingen av oss ble skadet. Da følte jeg at Gud var der og holdt sin hånd over meg, så jeg takker ham. Jeg vet at han er med meg i alt som skjer.
Klokka tikker, Nelly må snart gå på jobb, men hun har en klar melding til fosterforeldrene sine:
‒ Vi kommer alltid til å ha kontakt!
Thore og Ruth Bente smiler og vinker. Det er ikke siste gangen de snakker sammen. Et øyeblikk blir det taust i stua. Historien har fått sin ende, selv om de fortsatt ikke har svar på alle spørsmålene.
‒ Det var fælt å måtte levere henne tilbake den gangen. Det er det verste jeg har gjort, men nå føler jeg at Gud oppfylte løftet han ga oss, sier Ruth Bente.
Og Nelly har vært klar på at dette tross alt var den beste løsningen: «Hva skulle søstrene mine gjort hvis jeg hadde reist? Og jeg har jo fått David!»
‒ Ja, mannen hennes er god, de har et godt vennskap. Hun er glad for det livet hun har fått, og familien klarer seg. Midt oppi det hele har det blitt til det beste for henne, sier Thore.
Offiserene beundrer Nellys innsats for barna, de ser at familien fungerer godt sammen. Davids foreldre gir dessuten mye omsorg. Håpet nå er at ungene får utdanning og kan komme ut av fattigdommen.
‒ Nelly har ikke hatt noe enkelt liv, men midt i elendigheten har Gud jobbet, restaurert jenta og familien hennes. Etter hvert kan jeg se at Gud har holdt sin hånd over Nelly. Jeg har lært meg å leve i håpet, selv om utviklingen ikke går slik jeg ønsker. Det er et privilegium å ha en sånn datter, et privilegium at noen er så glad i oss. Mange har vært glad i oss fordi vi kunne gi dem noe, men Nelly er ikke slik. Hun ber aldri om noe. Å ha fått et mor-datter-forhold til en vi måtte levere tilbake, det er nåde! Jeg sitter igjen med stor takknemlighet over at Gud har ordnet alt, avslutter Ruth Bente. 

Barnet som ble borte
Nå har Ruth Bente og Thore jevnlig kontakt med Nelly. Selv om det gjorde vondt å ta farvel, har det gått godt med henne. Foto: Mette Randem

 

Denne artikkelen er hentet fra Frelsesarmeens ukemagasin Krigsropet nummer 21, 2019. Ønsker du å lese flere slike saker, kan du abonnere på Krigsropet.