a123

Borte best

Barna i den latviske landsbyen Sarkani vil helst tilbringe minst mulig tid hjemme. Myndighetene stuet dem og deres alkoholiserte foreldre inn i medtatte boligblokker. Nå har barna fått et eget hus.

Borte best
Adriana hilser gjerne på gjestene fra Norge. Hun er ett av mange barn som får gleden av Barnas hus i Latvia. Foto: Heidi K. J. Goodreid

– Alle som bor i Sarkani er fattige familier med sterkt alkoholiserte foreldre. Myndighetene har flyttet dem dit fordi foreldrene ikke har betalt regningene og husleien sin der de bodde, forteller Karina Kozlovska, en av kadettene på Frelsesarmeens offiserskole i Latvia, fra forsetet på en bil med Armé-logo.

Vi kjører forbi dype skoger og vakre jorder med stolte aks. Asfalten er mildt sagt humpete. Stemningen i bilen avmålt. Hva venter i enden av veien?

– De 70 menneskene som bor der, er fordelt på åtte boligblokker fra sovjettiden. Ingen av leilighetene har elektrisk oppvarming, og vannet er kun rustent og kaldt, forteller Karina.

– Myndighetene tror ikke at det er håp for de som bor i Sarkani. Da Frelsesarmeen spurte om å få leie en leilighet der, fikk de svaret: «Menneskene her er håpløse, hvorfor gidder dere?»

 

Bak mursteinene

I første etasje i en boligblokk i Sarkani høres lyden av en bil som kjører bortover asfalten. Barna spretter opp fra leken og springer ut så fort de kan. De kjenner igjen logoen på siden av bilen som stadig kommer nærmere. Stiller seg ivrig opp der de regner med at den kommer til å parkere. De har fått besøk!

Den kazakhstanske kvinnen de ser på som sin egen mor, frelsesoffiser

Aizan Konovi, løfter opp en av dem. Rektor på den norske Offisersskolen stiger ut av bilen, og smiler mot ei lita jente.

– Laura! sier jenta idet hun møter blikket hans.

Major Frank Gjeruldsen peker på seg selv.

– Frank!

Barna viser vei inn i den skittenbeige boligblokken Frelsesarmeen etter mye om og men har fått leie to leiligheter i. Åpner opp døren til et stort, fargesprakende rom fullt av leker. Ei jente med en klinkekulepose rundt halsen rekker fram hånda, får tak og drar den fram og tilbake som en sag, ivrigere og ivrigere i takt med at latteren stiger.

– My name is Karina, sier tiåringen og smiler, før hun slipper taket og vender blikket mot fotballspill-bordet.

Kampen mellom de norske kadettene og barna fra Sarkani er i gang. Om noen måneders tid skal spillet og alle de andre lekene flytte noen hundre meter lenger opp i gata, til huset Frelsesarmeen har kjøpt til dem. Nå gjenstår bare innredningen og litt håndverksarbeid.

 

Borte best
Frelsesoffiserene Aizan og Sergejs Konovi tilbringer mye tid sammen med barna i Sarkani. – Vi er her fire dager i uka. Vi teller ikke timer, vi kommer gjerne hit når vi har fri også. Det er viktig for oss å vise barna at noen er glad i dem, sier Aizan. Foto: Heidi K. J. Goodreid

Er det mulig?

Murblokkene i Sarkani ble bygget og brukt som militærboliger da Latvia var under sovjetisk okkupasjon. Da landet ble en selvstendig stat i 1991 ble blokkene stående tomme. «De latviske styresmaktene tilpasset brakkene ved å kopiere en russisk modell der sosiale problemer blir gjemt for omverdenen», skriver Sven Ljungholm, en amerikansk frelsessoldat. «I Sarkani blir alkoholiserte latviske familier gjemt fra offentligheten og avhengigheten deres fjernet fra det latviske samfunnet. Rundt tretti familier bor i uoppvarmede leiligheter som kun har de mest nødvendige møb-

lene. (…) En traktor frakter tømmer fra en av skogene i nærheten, slik at familiene har ved til oppvarming. Mange av de voksne gidder ikke å hente veden og varme opp leilighetene, så barna lider mens foreldrene er i alkohol-rus», forteller Sven som har engasjert seg i å hjelpe barna i landsbyen. Sammen med salvasjonister som bor i Storbritannia har han blant annet arrangert julefester, hjulpet til med oppussingsarbeid og gitt barn og voksne helsehjelp.

Frelsesarmeen kom til landsbyen i 2007, da frelsesoffiserene Aizan og Sergejs Konovi ble beordret til denne og en annen fattig landsby. Sergejs hadde alt jobbet i Frelsesarmeen i noen år, mens for kona hans, Aizan, var Sarkani og Seda den første beordringen. Det kom ikke som noen overraskelse at det var hit de skulle.

– Da jeg spurte Gud hvor han ville at jeg skulle tjene ham og mennesker, viste han meg et bilde av Sarkani, uten at jeg hadde vært her. Jeg er takknemlig for at jeg får fortelle folk om Jesus og vise dem at de kan stole på ham, forteller Aizan, som selv har konvertert fra islam.

Da de kom til landsbyen ble de sjokkerte. Menneskene som møtte dem drakk store mengder alkohol. Innbyggerne sparte ikke på banneordene. Hygienen var elendig. Barna var skitne og hadde lopper.

– Er det virkelig mulig å leve slik? Jeg forstod det ikke, forteller Sergejs.

Han har selv hatt alkoholproblemer.

I begynnelsen var noen av foreldrene aggressive mot de to frelsesoffiserene. Negative kommentarer haglet mot de som hadde kommet for å hjelpe. Barna oppførte seg heller ikke skikkelig.

– I begynnelsen gråt jeg hver kveld. Det er vanskelig å jobbe her, men Gud gir oss styrke, sier Aizan.

Til tross for motstanden fortsatte Aizan og Sergejs med å tilby barna mat, et sted å leke og et sted de kunne få høre om Gud. Etter hvert ble barna så knyttet til dem at det var vanskelig å gå hjem.

– Vi er her fire dager i uka. Vi teller ikke timer, vi kommer gjerne hit når vi har fri også. Det er viktig for oss å vise barna at noen er glade i dem.

 

Dette er et utdrag av en artikkel i Krigsropet nr. 33, 2012, du finner flere smakebiter her. Liker du magasin bedre på papir? Fyller du ut dette skjemaet sender vi deg et gratis prøvenummer i posten. Du kan også gi prøvenummeret til en venn.

Vil du støtte arbeidet i Sarkani? Benytt gavekontonummer 3000.15.07334, merk gaven med prosjekt 303100, Sarkani.

Les mer om Sarkani på Rut og Peter Baronowskys blogg rupeba.se, eller Sven Ljungholms blogg hamiltonsa.blogspot.com.