a123

Døråpneren

Fengselskapellan Jørn Kenneth Andersen har selv opplevd at dører har blitt åpnet inn i troens og menighetens rom. Nå håper han å kunne gjøre det samme for andre.

Motorsykler er en av de store interessene til familien Andersen på Hommersåk utenfor Sandnes. I garasjen står syklene på rekke og rad, inkludert både en mini- og en voksenvariant av Indian og en ombygd Harely Davidson.

Døråpneren
Fengselskapellan Jørn Kenneth Andersen er også aktivt med i Salvation Army Motorcycle Ministry. Nå gleder han seg til Vårmønstring i Mandal, der alle MC-interesserte er velkommen. – Vi ønsker å vise samme raushet som andre MC-klubber viser oss, sier han. Foto: Randi Bjelland


– Dette har vært et ombyggingsprosjekt som begynte på 80-tallet. Nå er jeg endelig i mål med prosjektet, sier Jørn Kenneth og peker mot den store, blanke sykkelen.
Lidenskapen for motorsykler har han kjent siden han og barndomsvennene i Tønsberg var elleve, tolv år gamle.
– Vi skrudde motorene fra hverandre, pusset og lakkerte delene før vi satte alt sammen igjen. Siden vi ikke hadde garasje, tok vi MC-delene med inn i huset. Noen ganger var nok dette til mors fortvilelse, som da hun fant motorsykkeldeler i steikeovnen eller fryseren. Enkelte deler måtte varmes opp eller kjøles ned for å kunne «krympes» sammen.
Han smiler, viser vei inn i huset og begynner på fortellingen om sin egen livsvei. Den har ført læreren og ingeniøren hit, til gode dager med kona og barna, ny jobb som fengselskapellan for Frelsesarmeen, og en aktiv fritid i Frelsesarmeens motorsykkelgruppe, Salvation Army Motorcycle Ministry (SAMM).

Dobbeltmoral
Veien har til tider vært kronglet, men den begynte i et trygt hjem i Tønsberg. Han hadde fem søsken, og foreldrene var aktive i Indremisjonen.
– Jeg lærte veldig mye om Bibelen, og jeg leste den flere ganger selv om jeg ikke hadde troen, forteller han. Det skjedde noe i menigheten til foreldrene som såret dem så dypt at de sluttet å gå der. Jørn Kenneth ble da enda mindre interessert i kristendommen. – Jeg hadde lite til overs for adferden til enkelte kristne som ikke viste det Bibelen står for i praksis. Det virket som om de gjorde seg til noe de ikke var. Dobbeltmoral. Jeg ble i opposisjon til «hele greia».
– Hvordan kom det til uttrykk?
– Det ble mye festing i helgene og lite interesse for kristne miljøer. Far var likevel et godt forbilde for meg ved å ta seg av mennesker som ingen andre ville ta seg av. Jeg ønsket å gjøre det samme.
Han hadde flere venner som var stoffmisbrukere. Samtidig hadde han venner fra Ingeniørskolen og andre miljøer. Det gjorde inntrykk på Jørn Kenneth å se at flere av vennene i rusmiljøet døde. Andre havnet i fengsel. Selv klarte han å holde hodet over vannet, fordi han tok helt avstand fra stoff. Jørn Kenneth fikk jobb på mekanisk verksted. Ytre sett hadde han det fint, men på innsiden vokste frustrasjonen.
– Jeg dro på lange motorsykkelturer alene nedover i Europa for å få en pause fra helgene hjemme. Festinga var kanskje moro akkurat der og da, men den ga ikke livsmening.

Levende ord på søndagsmøte
Han hadde flyttet hjem til foreldrene igjen for en periode, og satt og drakk øl da han hørte sang fra stua. Broren øvde sammen med ei jente i Frelsesarmeen. De sang på gamle, kjente sanger. Jørn Kenneth satt en stund og lyttet før han tok med seg både øl og gitar og ble med og spilte for moro skyld.
– Jeg ble invitert til Frelsesarmeens ungdomskor i Tønsberg. Jeg kjente at jeg trengte nye venner og nytt miljø, så jeg sa jeg kunne komme innom. Jeg hadde ikke noe å tape.
Jørn Kenneth ble en del av ungdomsmiljøet på Frelsesarmeen.
– Det første året testet jeg de andre. Jeg trodde at de kom til å gjøre noe feil, slik at jeg kunne komme meg ut derfra. For eksempel ble jeg bedt på 17.-maifesten til Frelsesarmeen. Da svarte jeg at jeg skulle på puben sammen med en kamerat, for det hadde jeg lovet. Jeg trodde de i Frelsesarmeen skulle reagere negativt på det, men en av soldatene sa bare: «Ja vel, men kan du ikke komme bort en tur etterpå?» Da begynte jeg å kjenne at jeg virkelig hørte til der.
I koret møtte han ungdom med et ekte og dypt kristenliv. «Delekveldene» etter korøvelsen, der ungdommene satt i ring og delte vitnesbyrd, bibelvers eller foreslo sanger, ble viktig for hans egen trosprosess. Så, på det han selv beskriver som et helt vanlig søndagsmøte, skjedde det noe.
– Det var stille og rolig, men Gud virket i meg med sin Ånd gjennom det som ble sagt og sunget. Jeg kjente en åndskamp. Krefter hindret meg i å gå fram til forbønn.
Midt i denne kampen ble bibelversene kraftfulle.
– Plutselig var det som alt stemte, jeg forstod hvorfor Jesus døde og stod opp igjen for vår skyld. Jeg forstod at løftet om evig liv også gjaldt meg, at også jeg kunne velge å ta imot denne gaven.
Tross kreftene som dro i Jørn Kenneth, valgte han å ta imot.
– De bibelordene jeg kunne, ble levende. Ofte talte de konkret inn i en situasjon.

Frelsesarmeen på veien
Jørn Kenneth giftet seg og arbeidet i mekanisk industri i Tønsberg fram til 2000 da familien flyttet til Hommersåk. Han begynte som lærer i mekaniske fag. På fritiden var han mye ute og kjørte motorsykkel og besøkte ulike MC-miljøer. Selv en alvorlig ulykke han og kona var i for ti år siden, har ikke satt en stopper for den interessen. Paret ble påkjørt, og Jørn Kenneth ble hardt kvestet i en arm og en fot, mens kona kom

Døråpneren
Jørn Kenneth er opptatt av at MC-gruppa må være tilknyttet Frelsesarmeen hundre prosent. Man trenger ikke være kristen eller kjøre sykkel for å være med i miljøet, men de som vil ha ryggmerke, må læres opp, slik det praktiseres i MC-klubber rundt om i verden. Foto: Randi Bjelland

fra det uten fysiske skader.
– Jeg ropte til høyere makter da jeg så at det kom til å gå galt, sier han og ser ut i luften.
Han trekker opp genserermet og viser arrene. Men mange år med hard opptrening har gitt resultater, og nå har han også blitt aktiv i SAMM som ble startet i 2014. Jørn Kenneth er opptatt av at MC-gruppa må være tilknyttet Frelsesarmeen hundre prosent. Man trenger ikke være kristen eller kjøre sykkel for å være med i miljøet, men de som vil ha ryggmerke, må læres opp, slik det praktiseres i MC-klubber rundt om i verden.
– I vanlige klubber er man først «hangaround», før man kan bli tatt opp som prøvemedlem og eventuelt fullverdig medlem. Dette systemet passer veldig godt inn i en kristen sammenheng! Det å være en disippel er å være under opplæring.

Vil åpne indre dører
I fjor høst begynte Jørn Kenneth som fengselskapellan i Frelsesarmeen. Erfaringen med å kjenne folk fra ulike samfunnslag, samt tidligere fengselsbesøk, blant annet sammen med Frelsesarmeen og Holy Riders MC, har han god nytte av nå.
I jobben er han tilgjengelig for innsatte, både enkeltmennesker og grupper. Da setter han seg ofte i verkstedet, og samtalen kan like gjerne dreie seg om motorer som om vanskelige ting i livet eller trosspørsmål. Han prøver å se den enkeltes behov for oppfølging, som avrusning eller utdanning, og motivere til dette. Fengselskapellanen brenner spesielt for dem som har gitt opp håpet om et liv uten rus og kriminalitet. Han håper han kan være med å bygge nettverk for dem, og til en viss grad være en medvandrer som hjelper dem videre i livet. For å gjøre det, må han åpne dør etter dør. Tilliten må være på plass.
– Jeg har taushetsplikt, så folk kan snakke om alt uten å være redde for at vi skal gå videre med noe, så sant det ikke går på liv og helse.
Han møter mange kloke mennesker bak murene. Mange av dem har vært uheldige, eller ikke fått den støtten de trengte for å komme seg ut av vanskeligheter.
– Flere overrasker meg, de er positive mennesker som jeg har stor tro på.
Kommer samtalen inn på trosspørsmål, forteller han ofte at Jesus har vært i våre sko.
– Jesus har den erfaringen med å være menneske som gjør at han kan hjelpe oss. Det står det blant annet om i Hebreerne 2,18: «For ved at han selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet».
Fengselskapellaner har også et tett samarbeid med Frelsesarmeens tiltak Safe Way Home. Når utenlandske innsatte må returnere til hjemlandet, får de så langt det er mulig, tilbud om et trygt miljø. Det er noen som henter dem på flyplassen, holder kontakten med dem, og ønsker dem velkommen i et annet miljø enn det kriminelle. Jørn Kenneth mener det samme burde være en selvfølge i Norge. Han håper MC-gruppa til Frelsesarmeen kan appellere til noen tidligere innsatte.
Jørn Kenneth er også opptatt av å bevisstgjøre menighetene i arbeidet med å bygge nettverk slik at nye mennesker blir tatt imot på en god måte.
– Vi skal strebe etter å være lik Jesus, som ikke dømte noen. Samtidig er vi alle syndere. «Vi» er ikke noe bedre enn «dem». Det kan godt være at en i menigheten har kjørt for fort og burde ha sonet noen dager.

Vårmønstring
Jørn Kenneth ser fram til at snøen smelter, slik at nye kilometer på motorsykkelen kan bli tilbakelagt. Han gleder seg til nye treff og arrangementer. 7. mai skal MC-gruppa ha Vårmønstring i Mandal, der alle MC-interesserte er invitert.
– Vårmønstringen er vårt bidrag til MC-miljøet. Da skal vi ha friluftskonsert, med skikkelig lydanlegg, kort andakt, en kjøretur i kortesje, grilling og godt samvær.
Han håper Frelsesarmeen og andre menigheter kan lære mye av den rausheten som mange MC-klubber viser i møte med dem.
I helgen var Frelsesarmeens MC-gruppe invitert til en annen klubb. To bursdager skulle feires. Det var full fest.
– Vi var så velkomne fra det øyeblikket vi kom inn døra. Vi ble presentert som Frelsesarmeen, med den største selvfølgelighet. Mange MC-ere har respekt for Frelsesarmeen og det vi står for, slik vi også respekterer enkeltmennesker.
Fengselskapellanens utfordring til kristne er at de må komme seg litt ut av sin trygge boble. Et minne har brent seg fast. Det er 1992. I en fullstappet pub i Amsterdam der stemningen er god, kommer det inn en Frelsesarmédame i full uniform. Hun er langt opp i nitti-årene og går rundt med innsamlingsbøssa med den største selvfølge. De barske karene tar imot henne med samme selvfølgelighet og en respekt som er til å ta og føle på. Samtlige legger penger på bøssa.
– Hvis en gammel dame kan gå ut på et slikt sted i Amsterdam, så skal ikke vi være redde for å gå ut her. Kristne må ikke være redde for hva folk tror om dem! Det er de som skal være vitnesbyrdet ut i verden – om håp, om en ny begynnelse.