a123

De som blir berørt

En gang var de en velfungerende familie. Ni år etter at den eldste sønnen ble rusavhengig, holder Marianne fortsatt fast ved håpet.

Artikkelforfatter: Sidsel Jøranlid, journalist i Krigsropet

– Det er perioder som har vært så tøffe at jeg har ønsket at han ble utsatt for en ulykke og måtte ligge en stund på sykehuset. Så hadde han fått behandling og hjelp der, sier Marianne Engevold fra Øyer i Oppland. Hun er pårørende og mamma til to gutter, hvor den ene er rusavhengig. Hun beskriver de siste årene som en uendelig lang rekke av opp- og nedturer, der de aldri vet hvordan den neste dagen blir.

De som blir berørt
Mange pårørende er redde for sin egen sårbarhet. Selv er jeg redd for å begynne å gråte hvis noen spør meg hvordan det går, sier Marianne Engevold. Foto: Mette Randem

– I perioder har han vært empatiløs og urolig, andre ganger har vi sett glimt at den «samme gamle» gutten vår. Det er ni år siden hun og mannen forstod at noe var galt. Den aktive og blide gutten deres, som den gang var 16 år, endret personlighet. Frem til da hadde han vært en helt vanlig gutt som spilte fotball, var sammen med kameratene sine og gjorde det han skulle på skolen. Nå ble han gradvis mer og mer innesluttet og mutt. I tillegg begynte han å lyve.
– Vi tok kontakt med skolen og sa vi var bekymret for at noe var galt, forteller Marianne. Svaret de fikk, var at det var mye hasj på skolen. Og selv om det ikke ble sagt, virket det som skolen antydet at det kanskje kunne være rus som var årsaken til sønnens personlighetsendring.
– For å være ærlig kunne vi ikke forstå at det stemte. Vi hadde aldri fått informasjon fra skolen om dette, og hadde alltid fulgt opp barna gjennom skole og idrett. Vårt inntrykk var at sønnen vår hadde et godt miljø rundt seg, både på skolen og på idrettsbanen, forteller Marianne. 

Ble ikke tatt på alvor

De som blir berørt
– Pårørende må bli tatt på alvor helt fra første gang de ber om hjelp. Det nytter ikke å få beskjed om å komme tilbake om fem og en halv uke, sier Marianne. Foto: Mette Randem

Misbruket eskalerte, og det samme gjorde foreldrenes bekymringer. Men å få hjelp skulle vise seg vanskeligere enn de trodde.
– Fastlegen kunne ikke gjøre noe for oss, siden sønnen vår var over 16 år og selv måtte ta kontakt. Politiet ville heller ikke gjøre noe, siden han var under 18 år, og da vi kontaktet kommunens helseteam for å få hjelp, fikk vi beskjed om å dysse det hele ned med tanke på kommunens omdømme, sier Marianne oppgitt. I tillegg fikk hun selv beskjed om at hun så «for godt ut» da hun fortalte fastlegen at hun trengte hjelp. Det var vondt.
– Hvorfor skal jeg ikke få lov til å kle meg ordentlig og være velstelt selv om jeg er mamma til en rusavhengig, spør Marianne som også minner om at rusmisbruk finnes i alle samfunnslag, både i ressurssterke og ressurssvake familier. Men som pårørende trenger man like mye hjelp. Først da sønnen var 18 år, skjedde det noe. En dag sto politiet på døra for å foreta en rassia. Resultatet ble en ubetinget dom og meldeplikt med regelmessige blodprøver.
– Vi følte en lettelse over at det endelig skjedde noe, og trodde en stund at situasjonen ville snu, sier Marianne. Men det som i stedet skjedde, var at sønnen begynte å drikke. Dermed gikk de inn i en kanskje enda tøffere periode.
– Det å ha et barn på avrusning boende hjemme, er en utrolig stor påkjenning. Jeg følte jeg mistet mammarollen. Jeg sa ting jeg ikke burde ha sagt, og jeg gikk rundt med en kronisk redsel for å si noe som gjorde at han kom ut av balanse og kunne finne på å ta livet sitt, sier Marianne som også ble rådet til å låse døra og ikke ta telefonen hvis sønnen ringte. Da hadde familien gått i flere år og bekymret seg for sønnens misbruk uten å få hjelp. Selv tror Marianne at mye kunne ha vært annerledes hvis de fikk hjelp tidligere.
– Som foreldre får man gjerne høre at det er «bare» hasj, og det er ikke så farlig. Men virkeligheten er en annen. Jeg mistet nattsøvnen, konsentrasjon og hukommelse, og har vært sykmeldt i fem år nå, forteller Marianne. 

Savner å være mamma 
Både Marianne og mannen er fra bygda. Flere ganger har de tenkt på at de burde tatt med seg guttene og flyttet.
– Men det er ikke så lett. Det er her vi hører til, sier Marianne. Det verste er de som snur seg bort. Gode venner som krysser gata for å unngå å måtte prate med henne. Invitasjonene som ikke kommer lenger, til jentekveldene, middagsselskapene. Og så ensomheten. Skammen. Det er også noe den yngste sønnen har kjent på, forteller hun. 
– Han har klart seg fint på skolen, men resultatet av det som har skjedd i familien, er at han ikke har noen venner. Det er sårt for en mamma å se, sier Marianne som håper at det i fremtiden vil komme et bedre oppfølgingstilbud for søsken av rusavhengige. I dag går den eldste sønnen på folkehøyskole, andre året på rad. Det er et ønske han har hatt lenge.
– Vi ser at det går bedre og bedre for hver måned, selv om utfordringene er feriene. Da vil han gjerne treffe kameratene og blir trukket inn i det tidligere miljøet, sier Marianne og legger til at det med tillit er vanskelig. Likevel har hun tro på at det skal fortsette i riktig retning. At sønnen skal komme seg ut av misbruket, og at de igjen skal bli den fine familien de en gang var.
– Jeg har veldig lyst til å komme meg ut i jobb igjen, og skulle så gjerne jobbet som erfaringskonsulent opp mot barn og ungdom. Der har jeg mye å bidra med. Og så håper jeg at støtteapparatet er der og fungerer som det skal. Da kan jeg få lov til å være mamma igjen, og kun det. Bare mamma.

Et sted å møtes

De som blir berørt
I begynnelsen av oktober arrangerte Pårørendehuset på Sagene en temakveld for de som er pårørende til personer med utfordringer knyttet til psykisk sykdom og rus. I panelet satt f.v. Tanya Knøsen (Pårørendehuset), Marianne Engevold (Pårørende), Bo (NKS Veiledningssenter for pårørende), Unni Ranheim (Forfatter) og Anniken Tangevald Hansen (Pårørendehuset). Foto: Kjersti Binh Hegna

Rusavhengige i Norge har i mange år hatt ulike tilbud om behandling, avrusning og rehabilitering. Samtidig har de pårørende, de som står rundt, blitt «glemt» i dette arbeidet. Først i de senere årene har oppmerksomheten mot denne gruppen blitt større, med en økende forståelse for at dette er mennesker som også trenger hjelp og oppfølging. For to år siden åpnet Pårørendehuset på Sagene. Huset er et tiltak drevet av Frelsesarmeens rusomsorg, og har ulike tilbud til pårørende av personer med utfordringer knyttet til psykisk sykdom og rus. 
– Pårørendehuset har som intensjon og mål å holde seg oppdatert på det faglige innenfor dette området. Vi ønsker også å bruke egne erfaringer til å utarbeide informasjon og undervisningsopplegg om hva det betyr å være pårørende, og hvordan man som faglige aktører kan jobbe med denne gruppen, sier Anniken Tangevald Hansen, koordinator for pårørendearbeid ved Pårørendehuset. Hun legger til at de på sikt ønsker at huset skal etablere seg som et knutepunkt for fagmiljøer som jobber med pårørende innen rusfeltet.
– Dette er en mangfoldig gruppe. Ingen situasjon er lik, og ingen bakgrunn er lik. På samme måte finnes det heller ingen fasitsvar på hvordan man kan være pårørende på best mulig måte, sier Anniken. Både hun og de andre som jobber ved huset er opptatt av at det er de pårørende som selv kjenner sin situasjon best. Det finnes ingen standardmetode som fungerer for alle, og som man kan bruke for å møte de utfordringene man står overfor. Derfor er det så viktig å ha et felles samlingspunkt der de som er berørt kan kommer for å dele erfaringer eller tanker, mener hun. At de pårørende setter pris på stedet, er det heller ingen tvil om. 
– Vi får tilbakemeldinger fra personer om at Pårørendehuset er et trygt og godt sted å være. Mange sier at det oppleves som et varmt og fint sted å komme til. En av deltakerne i samtalegruppa fortalte at han gledet seg hele tirsdagen, fordi han visste at han skulle i gruppe senere på dagen, forteller Anniken. Betydningen av å ha et sted å gå, der man kan treffe mennesker i samme situasjon, er også noe kollega Tanya Knøsen, legger merke til. Hun jobber som avdelingsleder ved Pårørendehuset på Sagene og har tett kontakt med de besøkende. Mange av dem hun prater med forteller hvordan den rusavhengige hele veien har fått tilbud om hjelp, mens de selv har stått alene.
– I Frelsesarmeen sier vi at vi skal se hele mennesket. Når det gjelder rusproblematikken, handler det også om å se de som står rundt, sier Tanya. Hun mener vi må stille oss spørsmålet om hvorfor det er så annerledes å være pårørende innen rus i forhold til andre områder, og hvorfor dette fortsatt blir sett på som skambelagt. Det gjør det ekstra krevende for de som havner i denne situasjonen.
– Det er noe som er veldig galt når rådet som noen pårørende får er å skru av telefonen eller låse døra for den rusavhengige. Hver og en må få lov til å finne ut hva som fungerer for seg eller i sin familie, det finnes ikke en bestemt oppskrift på dette. Selv om dette handler om rusavhengighet, så er det også snakk om mennesker man er glad i, og som man ikke ønsker å låse døra for, sier Tanya. 

Skrev bok om å være pårørende 
Unni Ranheim har i flere år jobbet som frilansjournalist og faglitterær forfatter. For noen år siden ble hun kjent med Merete Almås som blogget om det å være søster til en rusavhengig. «Dette må jeg skrive om», tenkte Unni som innledet et samarbeid med Merete. Resultatet ble boken «Det begynner å ligne et liv… En bok om pårørende til rusavhengige», som kom ut i 2018.

De som blir berørt
Forfatter og frilansjournalist Unni Ranheim har skrevet bok om det å være pårørende. – Jeg ønsker at boken skal være et redskap for de pårørende, sier hun. Foto: Kjersti Binh Hegna

– Jeg ante ingenting om hva det ville si å være en pårørende. Jeg hadde aldri hørt om, eller tenkt på torpedoer, sprøyter på badet, manipulering, og hva det gjør med et menneske å gå med alarmen på døgnet rundt, i uker, måneder og år, sier Unni Ranheim. Gjennom lange samtaler med Merete fikk hun innblikk i hva det ville si å være pårørende til en rusavhengig. Da forstod hun også at hun måtte skrive denne boken, at hun måtte drive litt folkeopplysning. 
– Gjennom arbeidet med boken og samtalene med Merete har jeg sett hvor beintøft dette kan være. Hvordan noen pårørende nærmest utsletter seg selv for å hjelpe et annet menneske de er glad i. Boken inneholder ulike livshistorier fra foreldre, besteforeldre, voksne barn, søsken, venner og kolleger. På den måten blir dette historier som er gjenkjennbare for mange. Vi ønsker at boken skal være et redskap for de pårørende, et redskap som gir dem denne gjenkjennelsen til eget liv, fordi det å være pårørende er en ensom tilværelse, sier Unni som håper det gjør at mange tenker «det er andre som har det som meg, jeg er ikke alene». Hun håper også boken vil gi de pårørende tanker og tips om hva de selv kan gjøre for å få et bedre liv. Til å gi dem styrke til å bli bedre pårørende for sine kjære, samtidig som de tar hensyn og ivaretar seg selv.
– Boka er ikke en akademisk bok, men den er absolutt en bok for fagfolk fordi den gir et så klart bilde av hvordan pårørende har det, forteller Unni. En mor fortalte henne at når hun følte seg ensom og alene, leste hun i boken. Da var hun ikke ensom lenger. Og hvis hun våknet på natta og balet med tunge tanker, leste hun i boken, og så sovnet hun igjen. En annen mamma sa: «Min datter sitter i fengsel, hun leser i boken, gråter og ringer til meg og sier: Det var da ikke sånn, var det vel? Jo, svarer jeg, sånn var det.» Andre har sagt til henne at boken på en lettfattelig måte belyser temaer som blant annet skam, smerte, håp og kjærlighet.
– Jeg tenker at noe av den viktigste hjelpen pårørende trenger, er at alle vi som er rundt, og som ikke aner hva de går igjennom, anerkjenner dem, og våger å spørre: Hvordan går det med deg? sier Unni. For det å være pårørende er i stor grad en usynlig rolle, forklarer hun. Det meste av fokuset er på den rusavhengige. Og snakker du med en pårørende, går samtalen fort over på hva den rusavhengige trenger, har gjort, burde fått hjelp til og så videre.
– Aksept, respekt, anerkjennelse og synlighet, er ord jeg vil trekke fram og som er viktige for alle pårørende. Noen fagfolk ser fortsatt på pårørende som et nødvendig onde, noe de dessverre må forholde seg til i behandling av en rusavhengig. Det er trist og unødvendig, all den tid det viser seg at ved å trekke inn de pårørende i behandlingen av en rusavhengig, så øker sjansen for at den avhengige forblir rusfri. 

Denne artikkelen stod på trykk i Krigsropet nr. 48, 2018.