a123

Den andre smaken

Knut Haugsvær synes Frelsesarmeen er altfor forsiktig. Behovene er store, og det må vi være villige til å gjøre noe med, mener han.

Den andre smaken
Vi må tørre mer. Vi er blitt så store og ansvarlige at det begrenser oss. Det er vårt ansvar å se nøden. Poenget mitt er at behovet viser at vi må gjøre mer, sier en engasjert major Knut Haugsvær. Foto: Heidi Goodreid

Lederen for Frelsesarmeens rusomsorg, major Knut Haugsvær, ønsker at nøden og etterspørselen etter tjenester skal styre pengebruken når akuttbehovene melder seg, ikke økonomenes regnestykker.

– Står det mennesker på gata og fryser ei natt hvor det ikke er minus 10 grader, da avtalen med Oslo kommune slår inn, burde Frelsesarmeen likevel åpne dørene og risikere noe av regningen selv. Jeg er sikker på at mennesker ville satt pris på det og sørget for vår økonomi likevel. Vi ville fått dobbelt tilbake, både i form av gaver og velsignelser. Slik det er nå, får vi ikke tatt ut vårt potensial.

Han er rask med å legge til:

– Jeg tror egentlig ikke at Frelsesarmeen vil at det skal være slik, men vi er blitt så forsiktige. Til tider opplever jeg at alt handler om budsjettprosesser og at vi skal være ansvarlige. Jeg vet alt om det, men jeg skulle ønske at vi mer kunne fremelsket «driven til bare å gjøre det».

Dette er Knut Haugsvær i et nøtteskall. Alltid med blikk mot målene som fortsatt ikke er nådd. Derfor har også rusomsorgen engasjert seg i Frelsesarmeens arbeid i Romania. Det er nøden, lengselen etter å bety noe for mennesker uten fremtid og håp, som driver ham. Setningene hans er korte.
Det er mange verb i dem. Han vil handle. Han vil se resultater, at Frelsesarmeen svarer på samfunnets utfordringer.

– Vi må tørre mer. Vi er blitt så store og ansvarlige at det begrenser oss. Det er vårt ansvar å se nøden. Poenget mitt er at behovet viser at vi må gjøre mer.

 

Gatenære

Det er kanskje ikke uten grunn at den visjonære og utålmodige frelsesoffiseren fra høsten skal være «Frelsesarmeens utviklingsminister», og sørge for nettopp dette: At organisasjonen ser sitt potensial, nasjonalt som lokalt.

– Det trenger ikke koste mer penger.

I stedet handler det om holdning og vilje.

Men Haugsvær er fortsatt en stund til talsmann for dem som sliter med rusproblemer. Samtalen vår finner sted på Fagerborg i Oslo. Stedet er et lavterskeltiltak og fungerer som et kortvarig botilbud til mennesker i aktiv rus. I følge frelsesoffiseren er slike steder selve utgangspunktet for Frelsesarmeens sosiale arbeid.

– Vi er gatenære og treffer folk akkurat der de er. Her kommer folk rett inn fra gata. Det er noe av det viktigste vi kan være, samtidig som det er det mest utfordrende. Så udefinerbart, krevende og ustabilt. Kanskje er det dette som er vår styrke, at vi møter folk med respekt og åpne armer. Slik var det da vi startet vårt sosiale arbeid for 125 år siden. Vi var der folk var, vi så behovet og gjorde noe med det.

Da Oslo kommune i forbindelse med ny anbudsrunde i vår ikke ønsket å videreføre driften ved Fagerborg, svarte Frelsesarmeen svært tydelig at det ikke var aktuelt å legge ned arbeidet her. Til det var det for viktig. Og slik ble det. Fagerborg fikk nye år, og Frelsesarmeen muligheter til fortsatt å jobbe direkte mot dem som sliter aller mest i vårt velferdssamfunn.

I dag er Frelsesarmeens rusarbeid større og mer variert enn noen gang. Mens det like opp til 1970-tallet i all hovedsak handlet om å drive herberge-virksomhet for alkoholikere, har det de siste par tiårene endret seg veldig. Fotball, væresteder, gatehospital, sykepleie, botilbud, arbeidstilbud og et differensiert behandlingstilbud er alle eksempler på bredden i dagens tilbud. Virksomheten strekker seg fra Mandal i sør og til Bodø i nord. I tillegg er herberget på Torshavn på Færøyene også drevet fra Norge.

– Hvorfor er et arbeid som dette så viktig for Frelsesarmeen?

– Selve handlingen har en verdi i seg selv. Det at mennesker får mulighet til en dusj, til mat, hjelp til selvrespekt har en stor egenverdi og er viktig for oss. Vi driver ikke bare dette arbeidet for at folk skal bli frelst, men vi ønsker å vise omsorg for hele mennesket.

Samtidig er Knut opptatt av at mennesket er større enn bare det vi ser.

– De vi for eksempel møter her på Fagerborg, skal oppleve at vi tror på dem, de skal kjenne på at vi ser mer enn bare det synlige. Vi skal ikke komme trykkende med dette at vi gjør det «fordi Gud er glad i deg», men det er likevel Guds kjærlighet som driver oss, som driver meg, til å gjøre dette. Samtidig tror jeg at arbeidet har en sterk rekyl-effekt. Det å kunne bidra til at andre får det godt, er faktisk viktig og hjelper oss til å leve det kristne livet.

– Har arbeidet gjort noe med Frelsesarmeens selvforståelse?

– Ja, det tror jeg. Vi har senket skuldrene og åpnet armene våre. Jeg kjenner i hvert fall det selv i løpet av mine 18 år som frelsesoffiser. Jeg er åpnere og rausere og har utvidet tankesettet mitt.

 

Den andre smaken
Major Knut Haugsvær i samtale med «vakta» på Fagerborg, Ingard Tangvik. Foto: Heidi Goodreid

Representerer en merverdi

– Er Frelsesarmeen med på å legge premissene for god rusbehandling i dag?

– Absolutt. Vår sterkeste påvirkning er at vi gjør noe. Myndighetene har sett på hva vi gjort, og de har tatt etter mye av det vi har gjennomført. Da vi for noen år siden innførte et varmt måltid om dagen her på Fagerborg, var motstanden stor. Kommunen sa nei, vi gjorde det likevel. I dag er det en selvfølge. Vi har vært opptatt av at aktivitet er veldig viktig, og gatefotballen er et resultat av nettopp det. Vi gjorde det, og etter hvert har det kommet tilskuddsordninger rundt dette.

Haugsvær setter arbeidet inn i en historisk sammenheng.

– Når vi har startet våre tiltak, er det fordi vi så behovene. Vi så, vi tenkte og vi handlet etter et ønske om endring. Etter at det offentlig innså at vi handlet riktig, kunne de overta.

Anbudskonkurransen rundt driften av de ulike tilbudene har de siste årene vært krevende. Organisasjoner som drev innenfor samme sektor, ble plutselig konkurrenter. Det forandret samarbeidsklimaet. Knut Haugsvær opplever at dette har endret seg, og opplever igjen trygghet og raushet blant de ulike aktørene. Også med de bevilgende myndigheter.

– Det positive er at vi er blitt veldig tydelig på vår egen rolle, hva som er god omsorg, og hva vi skal gjøre. Kampen om anbud høyner kvaliteten på arbeidet vårt. Vi skal være stolte av jobben vi gjør, derfor skal vi også være tydelige på hva det vil koste å drive et ansvarlig arbeid. Men jeg opplever at vi har en god dialog med oppdragsgiver. Begge parter er innstilt på et godt samarbeid.

– Mister Frelsesarmeen sin egen sjel i en slik sammenheng?

Haugsvær skjønner problemstillingen.

– Så kan vi spørre: Er det noe negativt ved dette? Er det fortsatt plass til å være Frelsesarmeen, eller blir vi låst inne i en ramme? Kanskje var det slik for noen år siden i enkelte deler av vårt sosiale arbeid. Men jeg opplever virkelig at det er rom til å være oss selv, at vi får anledning til å bære våre holdninger. Jeg tror at det offentlige ønsker at det skal være slik. Når de velger å samarbeide med oss, er det fordi vi skal være den Frelsesarmeen de kjenner og stoler på. En tydelig og raus armé.

Knut Haugsvær forteller om et møte med Stortingets helse- og omsorgskomité.

– De var veldig bevisste på at de både var avhengig av – og samtidig ønsket et samarbeid med – ideelle organisasjoner. De ser at vi representerer en merverdi, den andre smaken.

 

Stort potensial

– Hva er faglighet for deg?

– Faglighet for meg er at vi har gode begrunnelser for hvorfor vi gjør det vi gjør og hvordan vi gjør det. Det er mange måter å servere en skive over disken på. Vi skal ha faglighet like ut i den minste praktiske detalj, og reflektere over hva som er godt miljøarbeid. Vår etiske standard skal være høy. Det er ikke raketter vi lager, men noe mykt og menneskelig. Det handler om å ta imot folk, snakke med dem, berøre dem og se de mulighetene og ressursene de har.

Knut Haugsvær peker på et av Rusomsorgens nyeste satsninger, Stedet, hvor målsettingen er å skape meningsfull fritid uten rus, og hvor deltageren selv har mulighet til å være med på å bestemme innholdet, som et eksempel på det motsatte.

– Stedet er et nytenkende tiltak som har fanget akkurat dette. Tanken her er at ingen er frivillige eller hjelpere. Alle har ressurser og alt som skjer har utgangspunkt i at de er sammen om det de ønsker å oppnå.

Knut Haugsvær ønsker å se annerledes på framtidige nysatsinger.

– Vi roter det noen ganger til og tenker produksjon og effektivitet. Mange av tiltakene våre er store og krever mange ansatte. Det er liksom en del av tenkningen vår. Men skal det alltid være slik, skal framtidens institusjoner være på sammen måte? Eller kan vi snu tankegangen vår? Trenger alle «full pakke», eller bare litt? Kan vi bygge fire leiligheter med én tilsynsleilighet, i stedet for en stor institusjon? Da skaper vi trygghet samtidig som den vi hjelper også bruker sine ressurser.

Frelsesarmeens rusomsorg ønsker å fokusere mer på oppfølging etter behandling.

– Hva er det viktigste i framtidens rusomsorg?

– Vi vil satse enda mer på bolig, arbeid og aktivitet som et integrert hele. Jeg drømmer om at vi skal hjelpe folk med å bo. Ikke for mye, men akkurat nok. Vi skal hjelpe til med arbeid og vi vil jobbe enda mer med nettverksbygging. Ikke alle ønsker å fortsette kontakten med Frelsesarmeen etter endt behandling. Da skal vi bidra med å finne aktiviteter som ikke har et rusproblem som utgangspunkt for virksomheten. Korpsene (menighetene) våre har et kjempepotensial, men det er viktig at den som har rusbakgrunn ikke bare blir henvist til matutdelingen, men også blir fullt integrert.

Frelsesoffiseren utfordrer:

– Når skal en med rusbakgrunn få viktige posisjoner i korpset? spør han, og håper at de som arbeider innenfor Frelsesarmeens evangeliske virksomhet vil tenke igjennom en slik utfordring.

Tiden for samtalen er over. Major Knut Haugsvær har snakket seg varm, utfordret og vist vei videre. Det handler om et kall og et ønske om å bidra til endring for mennesker som på en eller annen måte har mistet grepet. Det slipper ham aldri. Uansett.

emil.skartveit(a)frelsesarmeen.no

Artikkelen er hentet fra Krigsropet nr 22, 2016.