a123

Den fortapte komiker

Byens moromann Tommy Høgset levde livet på høygir da han forlot Åndalsnes. Nå har han, Marie og de to barna flyttet hjem til tindehovedstaden med et kall.

Den fortapte komiker
– Fjellet gir en helt egen ro. Jeg mister dekningen på mobilen og tar en kopp kaffe, sier Tommy Høgset. Marie og han gjør bruk av naturen og fjellene i arbeidet sitt. Foto: Tor Hjelset

Impulsive og morsomme ideer faller seg lett for Tommy Høgset. Om noen ber ham finne et godt sted å ta et bilde, stusser han ikke et øyeblikk på å foreslå en location langt til fjells. Selv med to små på slep, labber Marie og han opp i fjellheimen til et utsiktspunkt der hjembyen Åndalsnes kan skimtes i tåkeheimen. Opp fra sekken henter de uniformene, et synlig bevis på den nye rollen de to har fått. Mange år har gått siden Tommy reiste. Byens revykjendis har skiftet beite, og funnet en partner i både arbeid og hverdagsliv. Sammen har de blitt offiserer og ledere i den lokale Frelsesarmeen.
– Da jeg begynte i Frelsesarmeen, havnet det på forsiden av Åndalsnes avis. Folk lo. Jeg ser fremdeles at de ler litt. Det er helt fint, smiler Tommy.
Veien til lokalet i Gamle Romsdalsvegen 22 gikk via opprør, et heftig forsøk på å sette fast kristne – og én porsjon søt musikk.

Kom til revy-NM
Allerede tidlig i ungdomsskolen fikk Tommy vist talentet sitt på revyscenen. Han fikk et etablert navn, kunne ta betalt for opptredener og ble sammen med en god kompis belønnet med priser i revy-NM. Komikerduoen var også festivalsjefer for Sinclair-spelet, et utespel med 200 frivillige.
– Det var kjempeartig, og ga veldig mange morsomme muligheter, sier Tommy.
Han er fremdeles ivrig når han forteller om de gode opplevelsene. Likevel følger et lite «men».
– Du vet, selv Norge kan bli for lite for enkelte komikere. Hvordan tror du da det blir i en liten bygd? Forventningen er at du skal være morsom. Du må hele tiden levere. Til slutt har du kanskje ikke hode nok til å forstå at leken er over. Det blir et fall. I denne tiden ble det litt mye drikk og tull. Det hendte jeg fikk betalt i fludium og hotellrom. Etter hvert kjente jeg at jeg ikke orket mer av det livet. Det var rett og slett deprimerende. Jeg måtte heve livet noen hakk, forteller han.

Lagde vin på skolen
Løsningen ble folkehøgskole. Tommy tok det første og beste han fant. Jaktlinja i Hardanger så spennende ut.
– Jeg skulle bli jaktfrelst. I stedet ble jeg den eneste frelste på skolen, spøker han.
Det var på ingen måte Tommy sin hensikt å kutte helt, bli avholdsmann og slutte seg til Frelsesarmeen – snarere tvert imot. Sammen med en kompis startet han vinproduksjon i skapet på skolen. Hvordan ellers skulle elevene bli forsynt med drikkevarer? Noe av det beste han visste var å diskutere med kristne, aller mest for å sette dem fast. Derfor var det med avmålt interesse han satte seg på bakerste benk da skolen fikk besøk av to offiserer fra Frelsesarmeen. Tommy snakket ikke med dem, og vet fremdeles ikke hvem de var, men det var noe som fanget interessen. Han skaffet seg en bibel og begynte å lese.
– Men det var ikke for å bli kjent med Jesus, nei. Jeg måtte vite hva som gjorde at noen kunne velge å bruke livet sitt på en bok. Han kom til Krønikebøkene, og fant en kjent passasje som kalles Jabes bønn. Den ble til en konkret bønn for ham.
– Jeg ba om at Gud måtte vise meg at han finnes. Jeg er en type som går all in, sier han.
Tommy googlet «frelsesbønn», og fikk opp en YouTube-video. Der dukket en annen fargerik fyr opp. Åge Samuelsen smilte imot ham. Der og da startet en prosess. Noe av det første Tommy gjorde da han kom hjem fra folkehøgskolen, var å ta kontakt med Frelsesarmeen i Åndalsnes. For andre kunne det virke som et rart valg. Tommy hadde en veldig god grunn.
– Det å sette trua ut i handling er veldig viktig for meg. Det tok en stund før jeg fikk napp og ble invitert, forteller han, og antar at det var litt vanskelig å tro på ham.
– De visste godt hvilken artig fyr jeg var, og trodde nok at det var tull, eller at jeg i beste fall ville bidra med veldedighet. Da jeg endelig ble invitert, opplevde jeg likevel å møte vidåpne dører. Det opplevdes veldig godt. Etter hvert kjente Tommy et behov for å møte noen i samme alder. Han meldte seg på Dynamo ungdomsteam. Der møtte han en sjelevenn, en som hadde hatt sitt eget opprør, en rebell som han snart skulle falle for.

Rebellen Marie
– Vi ble gode venner, men det siste jeg sa før året var omme, var «Tommy, du vet det, at det kommer aldri til å bli oss to.»
Marie Marti Høgset gløtter lattermildt bort på mannen. Tommy sperrer opp øynene og svarer med tilgjort mutt mine.
– Hun sa det rett ut i lufta mens vi kjørte bil til ett eller annet sted. De ser på hverandre, får et glimt i øyet og ler. Det ble dem. Før vi går videre med historien, skal vi noen år tilbake i tid, til Maries andre år på ungdomsskolen. Hun hadde vokst opp som barn av to frelsesoffiserer. Året før hadde hun overtalt rektor til å åpne for et kristent skolelag. Nå var hun på rektors kontor for å motta en utvisning.
– Jeg hadde alltid følt meg spesiell, i positiv forstand. Det var aldri noe press. Mamma hadde sagt at jeg ikke måtte gå etter pengene, men velge jobb ut fra det jeg ville. Rundt trettenårsalderen kjente jeg likevel at jeg hadde lyst til å gå ut av bobla. Ganske snart begynte jeg å røyke og drikke, og trakk mot et hardt miljø i Stavanger. Det ble en tøff tenåringstid. Flere venner og bekjente fra den tiden sliter med rus i dag. Likevel klarte jeg å fullføre videregående. Jeg kjente at jeg trengte et friår. Det første halvåret jobbet jeg for å tjene penger. Det neste reiste jeg som frivillig til et barnehjem i Sør-Amerika. Mamma klarte å arrangere oppholdet, forteller hun.
Marie var preget av en slitsom livsstil. Følelsen av glede var helt fraværende. Hun håpte en reise og meningsfylt, frivillig innsats for andre ville vekke gleden.
– Det viste seg å bli tøft. Jeg møtte meg selv i døra. Det nytter ikke å rømme fra sine egne tanker og følelser. Til gjengjeld var det ingen som visste hvem jeg var. De regnet med at jeg var en kristen og streit Frelsesarmé-ungdom. Jeg var ikke stemplet, slik som jeg hadde opplevd tidligere. Det var utrolig deilig, og jeg gjorde ikke noe for å motbevise eller avkrefte. En kveld satt jeg med Bibelen, og ba om et slags tegn. Jeg slo opp i Bibelen og leste et tilfeldig bibelvers. Der sto det «dersom dere blir her i landet, skal jeg bygge dere opp og ikke knuse…». Jeg ble værende i seks måneder, og gikk mine trosskritt derfra.

Den fortapte komiker
Åndalsnes er en by med vekst og framtidsoptimisme. Tindesenteret (i bakgrunnen) og en gjennomført oppussing av gatene i sentrum er et utslag av det. Et slikt miljø er et godt utgangspunkt for både familiehverdagen og restarten av Frelsesarmeen, synes Marie og Tommy. Foto: Tor Hjelset

Balladen om Marie og Tommy
Vi vender tilbake til Dynamo-bilen, øyeblikket etter Maries avvisende utblåsning. Den var ikke så «ut i lufta» som Tommy skal ha det til. Han syntes det var spennende å snakke med henne, men ante ikke hva som rørte seg på innsiden hos Marie.
– Dynamo skulle være en ny start for meg. Der opplevde jeg at Gud viste meg at jeg en dag kom til å være gift med Tommy, men ville ikke. Jeg følte at han ymtet frampå, og fikk helt skrekken, forteller hun.
Tommy forteller videre.
– Nå skal du høre hvor prektige vi var, og hvordan jeg ordnet biffen, sier han med klar og tydelig selvironi.
Det gikk nesten to år før de tok opp tråden. Etter Dynamo begynte begge på Frelsesarmeens offisersskole. Mot slutten av utdanningen skulle de ha bønnenatt. To og to aspiranter skulle be sammen. Marie og Tommy kom på samme vakt. Klokka fire på natta hadde Tommy gått tilbake til rommet og gjorde seg klar til å sove.
– Da banket Marie på døra og spurte om hun kunne få snakke med meg. Hun sa at det var romanse i lufta. Og vet du hva jeg svarte? sier han og ler.
– Det var ikke akkurat noe svar å juble over, svarer Marie tørt.
Tommy kutter latteren, anlegger en alvorlig mine og gestalter det som kunne ha blitt selve øyeblikket.
– Jeg sa: Det må vi snakke med Gud om.
Begge to skrattler.
– Jeg tenkte at jeg måtte kjøpe litt tid, sier Tommy.
– Og jeg tenkte at fremstøtet gikk skikkelig dårlig, sier Marie.
Selv om Tommy mest av alt trengte en unnskyldning, var hensikten god. Spillemannen fra Åndalsnes var blitt den fornuftige. Det var ikke bare enkelt å bli et par rett før sluttføringen av Offisersskolen. Nyutdannede offiserer i Frelsesarmeen sendes ut til alle landets hjørner. Det var allerede bestemt at Marie skulle til Bergen, mens Tommy skulle til Trondheim. De hadde bodd på samme gang i to år, og kjente hverandre godt, men Tommy syntes det gikk for fort.
– Jeg visste at det veldig fort måtte bli veldig seriøst, sier Tommy.
Likevel gikk det ikke lang tid før Frelsesarmeens interne nettside kunne legge ut følgende nyhetsmelding: «Se hvem som har giftet seg og blir sendt ut».

Profet i egen by
Marie og Tommy har satt minstejenta i vogna og rusler mot sentrum. De fleste som møter dem hilser. På vei forbi barneskolen like ved møter de en gammel kjenning av Tommy, Nina Aandal, og prater. Siden sist har hun blitt rektor.
– Når blir det barnegrupper på korpset? spør Aandal, og vil gjerne snakke om et samarbeid mellom SFO og Frelsesarmeen. Et velbrukt bibelvers antyder at det er vanskelig å bli profet på eget hjemsted.
– Jeg bruker å svare at Marie skal være profet, så kan jeg være evangelist, spøker Tommy, men finner fram alvoret igjen: – Jeg tror bibelverset blir misforstått. Det å komme til hjemplassen på denne måten er en unik mulighet. Jeg kjenner utrolig mange mennesker. De vet hvem jeg er, og kjenner familien min. Det gjør at jeg får veldig mange fine samtaler.
Det Marie og Tommy skal gjøre i Åndalsnes, kalles restart. De er tilknyttet et forum for menighetsplanting, som også Frelsesarmeen er involvert i, der målsetningen er å legge til rette for menighetsplantere og nye fellesskap. I Åndalsnes har Marie og Tommy fått en mulighet til å tenke nytt. Det innebærer at de ganske umiddelbart la ned alt ordinært arbeid i korpset.
– Det skjedde en god del her; babysang, formiddagstreff, innimellom en gudstjeneste og gjenbruksbutikk i kjelleren, forteller Tommy.
Han understreker at tilliten de blir vist fyller ham med en viss ydmykhet, respekt og stor takknemlighet. Paret kom til en liten flokk voksne mennesker som samles jevnlig i en bibelgruppe. Mottakelsen var varm, ifølge de nye lederne. Selv om det kalles restart, synes Marie det blir feil å si at alt skal startes på nytt.
– Vi skal ikke nødvendigvis gjøre ting på en annen måte, men begynne i en annen ende. Hva ønsker Gud å gjøre her? Hva er målet? spør Marie.
– Når det gjelder hva vi fyller huset med, stiller vi med blanke ark, men det åndelige livet eksisterer allerede. Menneskene vi møtte strekker ut hånden. Vi kan bare hekte oss på det de allerede har, sier Tommy om den vesle flokken. – Først vil vi basere oss på små fellesskap, før vi samles i forsamlingslokalet, sier Tommy.
Han har en forkjærlighet for det han kaller røttene, samlingsformen som er beskrevet i Apostlenes gjerninger 2: – De møttes i hjemmene, brøt brød og ba sammen.
– Hvis dere skal se framover, hva skjer i Åndalsnes om noen år?
– Da håper jeg vi har en sunn og sterk menighet som har vokst seg stor, med en stabil gjeng mennesker, familier, eldre og yngre som rett og slett strekker ut hånda i kommunen og tar i et tak, svarer Marie.

Den fortapte komiker
– Når blir det barnegrupper hos Frelsesarmeen, spør rektor Nina Aandal, som kjenner Tommy fra før og stopper paret for en prat. Hun er rektor på barneskolen like ved, og lurer på om det er mulig å få til et samarbeid med SFO. Foto: Tor Hjelset

En kirke for friluftsfolket
Dette året har Marie og Tommy også ansvar for Dynamo, Frelsesarmeens ungdomsteam. De kaller det Dynamo Basecamp, inspirert av omgivelsene. Marie er den som har ansvar for Dynamo, men de to opptrer i fellesskap, og når turen går til fjells får Tommy bidra.
– Jeg skjønner godt at Jesus gikk opp i fjella når han ville være for seg selv. Der får jeg en helt egen ro. Jeg mister dekningen på mobilen og tar en kopp kaffe. Og det får jeg lov til å gjøre i jobben, utbryter han.
De ser også muligheter for å møte friluftsfolket. Korpslokalet ligger midt i glaninga der fotturistene kommer ned fra Romsdalseggen, en av de mest populære turene i området.
– Tenk hvis det ble sånn at kristne folk som elsker fjell og ekstremsport flytter til Rauma, der de har fjellene, men at det også finnes en bra menighet de kan gå i. Stedet trenger en menighet for alle generasjoner, med en spesiell plass til barnefamilier og unge voksne. Det må være et sted der vanlige folk kan møte Jesus, og her er det masse fjellfolk. Marie har helt fra starten kjent seg hjemme i Åndalsnes. Det handler om både stedet, kulturen, måten hun er møtt på og røttene til ektemannen. Selv har hun ikke geografisk sted fra egen barndom som hun kjenner seg knyttet til.
– Å komme hit føltes litt som å komme hjem. Det var veldig riktig. Det å kjenne at mine barn kan slå røtter, er veldig godt. Jeg slår gjerne litt rot sammen med dem, smiler hun.
Samtidig er de bevisste på at det ligger i yrket og tjenesten de har valgt at det kan bli aktuelt å flytte på seg.
– Da håper jeg det blir i rett tid, at det føles riktig da. Jeg tror ikke det er sunt å være leder for lenge på ett sted heller. På et eller annet tidspunkt må du gi videre det du har bygget opp.

Blitt kjedelig?
Etter returen til Åndalsnes har Tommy fått spørsmål om opptredener. Han gjorde et lite minicomeback i bygderevyen etter utdanningen på Offisersskolen. Nylig var han konferansier i en lokal konsert. Tommy vet at en del venner har lurt på om han måtte slutte med ablegøyene da han ble med i Frelsesarmeen. Det avkrefter han.
– La oss bøye våre hoder og aldri vende dem opp igjen liksom, ironiserer han.
Marie ser bort på ham og bekrefter Tommy.
– Du har et behov for å uttrykke deg gjennom humor. Det er positivt på mange måter, for eksempel som god samfunnskritikk.
– Jeg kan godt stille opp på en jobb hvis det er lystbetont, men det er ikke derfor jeg har kommet hit. Jeg har et annet kall nå. Vi får se hva som skjer. Akkurat nå brenner vi for at det skal skje noe. Vi tror Gud har en plan.