a123

Den hvileløse

De vonde minnene og utryggheten kommer nær hver gang han lar tankene få slippe til. Asylsøker Oman Ataya Bangura har vært barnesoldat i Sierra Leone.

Den hvileløse
-Her på asylmottaket i Kongsberg har jeg ingenting, sier Oman Ataya Bangura. Foto: Mette Randem

Oman Ataya Bangura setter seg ned på den smale metallsenga, synker litt sammen og legger hodet i hendene et øyeblikk. På det brune, flekkete vegg-til-vegg-teppet står et par bager med klær og toalettartikler, og to små kasser med litt mat og kjøkkenutstyr. Det er alt han har i sitt hjørne av soverommet han deler med to ukjente på asylmottaket på Kongsberg. Han plukker opp det viktigste han eier, et lite, blått nytestamente på engelsk. 

– Det har jeg alltid med meg, uansett hva som skjer. Jeg har stiftet det sammen der, her må jeg visst teipe litt også, sier Oman, og peker på omslaget som truer med å gå i oppløsning.

Han holder den lille boka mot hjertet og skjelver mens han prøver å holde tårene tilbake. De vonde minnene og utryggheten kommer nær hver gang han lar tankene få slippe til. I 16 år har den tynnslitte boka vært med ham overalt. Helt siden den tidligere barnesoldaten reddet livet til en kvinne og hennes tre barn, hjemme i Sierra Leone.

– Vi ble angrepet av en annen gruppe, de skjøt og drepte folk. Jeg hørte noen bak meg, og kjente igjen stemmen til en kompis. Han kom sammen med en dame jeg ikke visste hvem var og barna hennes. Jeg sa at vi måtte hjelpe dem. Vi la oss ned, jeg holdt hånden over munnen til barna for at de ikke skulle lage lyd. Vi lå på gulvet og hørte kulene suse over hodet på oss. Etterpå viste vi familien veien til et trygt sted, og fant litt mat til dem. Kvinnen ga meg Bibelen og sa «ta denne, den vil hjelpe deg». Når jeg ber, er det alltid den jeg bruker. Den minner meg om hvorfor jeg er her i dag. Det er bare fordi Gud ville det, at jeg overlevde krigen, sier han.

Nå er krigen i Sierra Leone langt borte, men likevel alltid nær. Dag og natt plager tankene ham. Og han føler seg aldri trygg. For etter 11 år i Norge har han fortsatt ikke fått oppholdstillatelse. 36-åringen har fått endelig avslag på asylsøknaden sin, men kan ikke sendes ut. Tre ganger har han blitt hentet til Trandum, en av gangene satt han der i seks måneder. Han vet aldri når politiet kan dukke opp for å hente ham igjen. Når han er ute, ser han seg stadig over skulderen. På mottaket frykter han at det skal banke på døra. Det er litt som å være tilbake i krigen, overlevelsesinstinktene våkner. Det eneste han vet sikkert er at tilbake til Sierra Leone kan han ikke dra.

– Jeg har ingen der, begge foreldrene mine er døde, jeg har ingen søsken. Det er veldig vanskelig der fortsatt, folk blir drept på gata. Nå tenker jeg bare på Norge, på hvordan jeg kan gjøre noe bra og hjelpe folk her, sier han.

 

Dagen livet snudde

Oman forteller om dagen da alt ble endret, og barndommen ble tatt fra ham. Han var 14 år, det var skoleferie og han var på besøk i bestefarens landsby. De jobbet på jordene da det plutselig sto soldater rundt dem på alle kanter. Soldatene skjøt i lufta og ropte til de livredde menneskene i landsbyen. En mann ble skutt. Han skrek, men ingen kunne hjelpe ham, soldatene sto rundt og siktet på dem med våpnene. De fikk de beskjed om å samle alle husdyr og all mat de hadde.

– Alle menn og barn over åtte år måtte bli med dem. Vi bar maten på hodet. Det var tungt, vi ble veldig slitne. De tok fra oss skoene, så det var vanskelig å gå. Bestefaren min var gammel, han klarte det ikke. Han ble veldig syk og døde. Jeg var veldig sint, sier Oman. Han tar en liten pause og legger hodet i hendene igjen.

– Vi var bare barn, og visste ingenting om krig og politikk. Vi ville bare det samme som alle andre barn, gå på skole, leke, spise, sove. Men fra den dagen var jeg barnesoldat.

En gang prøvde han å rømme sammen med flere andre, men de hadde gått langt bort fra landsbyen og ante ikke hvor de var. Soldatene tok dem lett igjen. Oman viser fram mørke arr rundt hver albue. Det var der de bandt ham. Over ryggen går et langt arr, etter at en av soldatene skar ham med kniv.

– De var veldig sinte og pisket oss, hver dag i en uke. Vi turte ikke å rømme igjen. De trente oss i å bruke våpen, og sendte oss barn foran de voksne i krigen. Jeg så mange venner dø rett foran meg. Hele tiden truet de med å drepe oss hvis vi ikke gjorde som de sa. Det er en veldig vanskelig situasjon, jeg måtte hele tiden tenke på å redde livet mitt, og var alltid redd.

Oman blir stille en liten stund, før han forteller om faren sin. Oman hadde flyktet ut i skogen for å slippe unna bombeangrep. Da soldater banket på hjemme hos faren hans og ikke fant Oman der, stengte de faren inne i huset og tente på.

Etter mange år som soldat, kom han seg endelig bort, via Liberia. Han fant en fiskebåt, og brukte det han hadde av verdier på å komme seg til det han håpet var en ny, trygg framtid i Norge. Da han kom hit i 2006 meldte han seg med en gang for politiet og søkte asyl. Men han hadde ingen identitetspapirer. Fødselsattesten hans lå i huset til faren og brant opp da han ble drept.

 

Livet i limbo

Oman lider av posttraumatisk stressyndrom etter opplevelsene som barnesoldat. I Norge fikk han psykiatrisk behandling, han har vært innom flere psykiatriske sykehus, og tar fortsatt medisiner for å takle dagene og få litt søvn om nettene. Han er takknemlig for helsehjelpen han har fått. Men imens ble asylsøknadene hans behandlet og avslått, endelig avslag kom i 2008. Siden har han levd på 1800 kroner i måneden, som skal dekke mat, klær, medisiner, tannbehandling, alt han trenger. Oman er langt fra alene om å leve i limbo i år etter år. Det finnes ikke noe register over hvor mange som av ulike grunner er i Norge etter endelig avslag, men Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas) anslår at det er mellom 1500 og 3000 personer med endelig avslag på asylsøknaden som har vært her i mer enn fem år.

I 2013 ble Oman sendt til et asylmottak i Moss. Først til et mottak der det bodde mange med rusproblemer. Etter hvert fikk han en egen liten leilighet som tilhørte det desentraliserte asylmottaket. Han fikk et tips om å kontakte Frelsesarmeen for å få litt hjelp til mat og klær. Han fortalte at han så gjerne ville jobbe frivillig siden han ikke har lov til å motta lønn, og diakonmedarbeider Kristin Stordal i Moss korps kontaktet Frelsesarmeens ressurssenter på Jeløy og spurte om de hadde noen oppgaver til ham. Det forandret mye. Han fikk prøve seg på noen vaktmesteroppgaver, og gjorde en god jobb. Slik ble han fast frivillig på ressurssenteret, og snart tilhørig medlem i korpset (menigheten). Her er han ikke bare asylsøkeren Norge ikke vil ha, han er en venn og en ressurs. Jobben han gjør, blir verdsatt. Unge asylsøkere fra Sierra Leone ringer til ham når de har problemer. Han er litt som en pappa for dem. Flere elever på folkehøyskolen setter også pris på en prat med Oman når livet går i motbakke. Han forteller dem litt om sin historie, minner dem om alle mulighetene de har her i Norge, og at de kan stole på Gud.

– Jeg har vært mange steder i Norge, på ulike mottak og på psykiatrisk behandlingssteder. Men Moss er det eneste stedet jeg har følt at jeg ville bli værende. Her har jeg funnet fred, kjærlighet og respekt, sier han.

Men 1. november i fjor ble livet hans endret nok en gang. Han hadde hatt noen dårlige dager, depresjonen var tilbake og han orket ikke jobbe. Men så ble han spurt om å være med noen fra folkehøyskolen for å hente mat fra Frelsesarmeen i Oslo. Det hjalp å møte folk igjen og komme i gang med jobb. Etter endt arbeidsdag, sa han til kollegaene sine at han følte seg friskere og ville være tilbake på jobb dagen etter. Han gikk hjem og sovnet på sofaen. Da han våknet, sto politiet der. Han fikk beskjed om å pakke noen eiendeler, og ble kjørt til Trandum.

– Det føltes som om livet mitt var over den dagen.

I seks uker satt han på Trandum, uten å vite hva som kom til å skje.

 

Den hvileløse
Et par bager og to småkasser er alt Oman har på asylmottaket på Kongsberg. Foto: Mette Randem

Menneskefiendtlig fengsel

Agneta Kjellén, soldat og mangeårig medarbeider i Frelsesarmeen, ble kjent med Oman på Frelsesarmeens ressurssenter og er nå en av hans gode venner.

– Jeg besøkte ham på Trandum flere ganger. Jeg tror mange ikke er klar over hvordan forholdene er der. Det er så menneskefiendtlig, det ser ikke ut til at de gjør noe som helst for at folk skal ha det greit der. Det er kaldt, på alle måter. Luftegården er bare asfalt og mur med gitter over, forteller Agneta.

Oman fikk snakke med advokaten sin på telefon. I tillegg fikk han seks tilmålte minutter hver dag til å ringe venner. Ofte ringte han til Morten Bjartveit. Han er inspektør på Jeløy folkehøyskole, og en annen av Omans nære venner og støttespillere.

– Jeg merket at du alltid halte ut de minuttene, jeg så på telefonen at anropene alltid varte seks minutter og noen sekunder, sier Morten.

9. desember i fjor ble Oman løslatt fra Trandum. Han gledet seg til å komme tilbake til venner, fotball og frivillig innsats i Moss. Men så kom beskjeden: Heretter skulle han bo på Kongsberg.

– Jeg spurte hvorfor jeg ikke kunne få bo i Moss. De sa at mottaket der er nedlagt, og jeg må bo på Kongsberg. Ellers vil jeg miste de få kronene jeg får å leve for.

Oman sukker tungt.

– Da jeg var i psykiatrisk behandling, sa de at jeg ikke må sitte og tenke for mye, da blir jeg deprimert og syk igjen. Jeg tenker og tenker, men det kommer ingen svar, ingen løsninger. Jeg blir veldig sliten av det. Derfor har jeg alltid jobbet så mye som mulig selv om jeg ikke får lønn, da roer tankene seg. Men her på Kongsberg blir jeg bare gående og tenke, jeg har ikke noe valg.

Oman legger ut på sin daglige, faste rute gjennom gatene på Kongsberg. Han holder godt på en hvit plastpose. I den har han alle papirene sine, for han vet aldri når han kan støte på politifolk, og da må han kunne identifisere seg.

Første stopp er politistasjonen.

– Hei, Oman! Du er flink og møter opp i dag også ser jeg. Jammen er det kaldt i dag! Sier Roger Fjellin jovialt. Han er ofte den som registrerer Oman.

– Oman er veldig pliktoppfyllende. Det er ikke alle som er det. De som ikke melder seg hver dag, blir etterlyst og kan bli fengslet. Men Oman følger alle vilkårene sine.

Politimannen noterer at Oman har vært innom, og han er fri til å gå videre. Neste stopp er asylmottakets kontor, hvor han kan hente post og ta opp praktiske spørsmål. Her kan han også få tilgang til internett på telefonen, det har han ikke i det nedslitte, lille huset han deler med 15 somaliere.

– Jeg får mange meldinger på Facebook fra folk i Moss som lurer på hvor jeg er. Vennene mine der er som en stor familie for meg, sier han og smiler. Hver gang samtalen går over til vennene og fellesskapet i Moss, lyser han opp.

Turen går videre over brua over Numedalslågen til Kongsbergs store og moderne bibliotek. Her slår han i hjel en time eller to hver dag, med å sjekke nyheter, fotballresultater og se noen Youtube-videoer. Etter det har han ikke mer å gjøre. Han går tilbake til mottaket, men får ikke sove på kvelden. Somalierne han deler hus med har en helt annen kultur og døgnrytme.

– Det er veldig mye bråk, i natt fikk jeg ikke sove før fire. Det er veldig rotete, det er ikke noe system for vasking, kjøkkenet går det ikke an å lage noe særlig mat i. Det er veldig vanskelig å bo her, sier han.

Mottaksledelsen er enig i at boforholdene ikke er gode for Oman i huset der han nå bor. Denne fredagen skal han derfor pakke for å flytte til et annet hus hvor det bor flest eritreere. Tingene hans må fryses ned over helgen, for mottaket har hatt problemer med veggdyr og kakerlakker. Det tar ikke mange minuttene å pakke Omans eiendeler i svarte søppelsekker.

– Denne må jeg ikke glemme! Oman plukker ned den eneste dekorasjonen fra furuveggene. En liten engel i glass, som glimter av lys hver gang vintersola treffer den.

– Denne fikk jeg i gave av en god venn i Moss som jeg besøkte i jula, sier han, og smiler mens han putter den i lomma.

Kanskje blir det litt lettere å bo i et annet hus. Men det løser ikke hovedproblemet, han har uansett ikke noe liv på Kongsberg.

 

Den hvileløse
I helgene drar Oman til Moss og menneskene han regner som sin nye familie, blant anre Agneta Kjellén (t.h) og Gunnar Kjellén (t.v.). Foto: Mette Randem

Vennskap med mye sorg

– Hei, Oman! Så godt å se deg!

Varme smil og klemmer utveksles når Oman kommer inn i møtesalen i Moss korps før søndagens gudstjeneste. Han bruker lang tid på å gå gjennom salen til en ledig stol, det er mange som vil hilse og høre hvordan han har det. En liten gutt kommer løpende å slår armene rundt ham. «Skal du bli i Norge, Oman?» spør han. Oman smiler og klemmer gutten, men har ikke noe svar.

I helgene trenger han ikke melde seg for politiet på Kongsberg. Da reiser han til Moss, til dem han omtaler som sin familie. Det er en annen Oman vi møter her. Gladere og mer avslappet. Selv om livet fortsatt er tungt, er han ikke alene om det her.

– Helgene løfter meg opp. Men så blir det mandag igjen.

Morten Bjartveit forteller at korpset og ressurssenteret har søkt ordføreren om å få ham overført hjem til Moss. De ordner mer enn gjerne med bolig til ham hvis kommunen bare godkjenner flytting. Men tingene Oman hadde i sin forrige leilighet i Moss, vil han uansett aldri se noe mer til. Da han kom ut fra Trandum fikk han vite at alt var kastet. Treningstøyet han brukte til fotballtrening med folkehøyskolens elever. Fiskestanga han hadde blitt så glad for å få i gave. Sofaen og TV-en fra Fretex. Til og med en ny Bibel han hadde fått i gave, gikk rett i søpla.

– Hvordan kan man behandle mennesker sånn? Det er så krenkende, så lite respekt for mennesker, sier Agneta.

– Jeg tror ikke vi andre helt kan forestille oss hvor vanskelig Oman og andre i hans situasjon har det. Det er helt tydelig at formålet er å gjøre livet så vanskelig for dem at de til slutt ikke klarer mer, og reiser hjem. Oman har vært her i 11 år. Hva er det vi holder på med egentlig? Kunne han ikke i det minste fått midlertidig opphold, så ser vi hvordan det går? spør hun opprørt.

– Oman har til og med lært seg veldig godt norsk, selv om han ikke har fått gå på kurs, legger Morten til. De to har vært venner siden han en dag gikk forbi da Oman hang høyt oppe på en husvegg på Folkehøyskolen og malte.

– Du begynte å rope ned til meg når jeg gikk forbi, sier han og ler litt ved tanken. Men vennskapet fører også med seg mye sorg.

– Det er sterkt å se hvordan han blir behandlet. Jeg tenker på det hele tiden, sier Morten, og Agneta nikker.

– Man må jo leve sitt eget liv, men tanken på Omans situasjon er der hele tiden.

Agneta understreker at hun har forståelse for at Norge må ha et system for å finne ut hvem som skal bli og sende dem uten behov for beskyttelse hjem. Men når systemet blir umenneskelig og mennesker blir gående i år etter år i en uutholdelig situasjon, er det tid for å reagere.

Omans venner hjelper til med det de kan. De har blant annet skaffet Oman advokaten han har nå. Foreløpig får han gratis rettshjelp.

– Snart begynner det å koste penger. Men da får bare vennene hans være der. Vi prøver alle veier for å hjelpe ham, og må bare holde fast på håpet, sier Morten.

Selv henter Oman håp og trøst i troen sin. Det slitte nytestamentet inneholder også Salmenes bok. Her er det mange tekster som betyr ekstra mye for ham. Han blar opp, ordene er kjente, han begynner å sitere versene før han har funnet riktig side.

– Når det blir for mye, leser jeg disse tekstene og kjenner at Gud er med meg. Selv i fengselet fikk jeg ha med meg denne Bibelen, jeg fortalte dem at den må jeg ha hos meg. Når jeg ber med den, kommer min historie tilbake, men ikke like sterkt som ellers. For når jeg leser Guds ord, tenker jeg på hva jeg kan gjøre her. Hvordan jeg kan løfte mennesker opp. Livet her er så vanskelig. Det er bare Gud som gjør at jeg klarer meg.

 

stine.frimann(a)frelsesarmeen.no

 

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 8 2017, hvis du ønsker å abonnere på Krigsropet, klikk her