a123

Den modige majoren

Det er langt fra Storo til Haiti. Anne Kristine Herje trives i tjeneste både her og der. Hvem er egentlig denne smilende Krigsropet-selgeren som hver uke står på fast plass midt i folks hverdag med bladbunken?

Den modige majoren
– Det jeg liker aller best med å selge Krigsropet, er at jeg får kontakt med så mange ulike mennesker, sier major Anne Kristine Herje. Hver uke er hun på plass med bladbunken på Storo Storsenter. Foto: Kristianne Marøy

Størsteparten av sitt yrkesaktive liv har Anne Kristine Herje (79) bedrevet øyhopping i Karibia. For Frelsesarmeen, blant fattige mennesker på Curaçao, Surinam, Jamaica og Haiti. Nå står den pensjonerte majoren med beina godt plantet på flisgulvet ved rullebåndet i første etasje på Storo Stor- senter. Med mildt smil og uniform, med Krigsropet i den ene hånda og bøssa i den andre. En mann putter på en 200-lapp.
– Hjertelig takk. Gud velsigne deg, sier Anne Kristine og øynene stråler. De stråler ikke mindre når hun snakker om Haiti, og det gjør Anne Kristine så ofte hun får anledning. Nå tar hun en tidlig pause på Baker Hansen for å prate med Krigsropets utsendte. Her vet de akkurat hva hun skal ha: Et halvt rundstykke med brunost og svart kaffe.
Hun vil så gjerne at folk i Norge skal vite om Haiti. Om de flotte menneskene. Om Frelsesarmeens arbeid i landet hun arbeidet i i 16 år, som bestyrer på barnehjemmet Lykkens hjem i hovedstaden Port-au-Prince. Der hun til enhver tid hadde ansvar for 50 barn og ungdommer, samt ytterligere 300 barn tilknyttet senteret gjennom andre hjelpetiltak – i det fattigste landet på den vestlige halvkule, og et av de mest korrupte i verden. Der arbeidsledigheten er skyhøy, næringslivet lite utviklet og fattigdommen får fatale følger. Der mødre som en siste utvei gir fra seg barna sine med håp om at de skal få en framtid.

Den modige majoren
Kjærligheten mellom Anne Kristine og barna på Lykkens hjem er stor og gjensidig. Fremdeles følger hun dem opp – i flere generasjoner. Foto: Scanpix

Manglet alt
Lykkens hjem – en bolig for små og store, der kulene suste rundt bygningene, i et land preget av opptøyer, høy kriminalitet, statskupp og politisk turbulens. Der utlendinger ble evakuert da president Aristide i 2004 ble tvunget til å forlate landet og væpnede bander herjet, men Anne Kristine ble igjen hos barna. Hun omtaler samtlige som «barna mine», elsker dem høyt og har kontakt med mange av dem. En gang var de små og manglet alt. Nå er de levende eksempler på at Armeens arbeid og medmenneskers innsats nytter – og på at tro kan flytte fjell.
Det var troen som flyttet Anne Kristine Herje også. Hun hadde sin barnetro, og den kommer vi tilbake til, for Anne Kristine er ikke ferdig med fattigdommen. Øynene gnistrer nå.
– Fattigdommen er forferdelig, slår hun fast. Ikke som en samfunnsbetrakter, men som en samfunnsaktør. Arbeidet på Haiti innebar raskt mye mer enn barnehjemmet. Folk i nød oppsøkte henne, og hun tok imot. I første etasje var det helsestasjon. Dit kom blant annet en bolig- og arbeidsløs mor med tre små, syke og underernærte jenter, og det ble snakk om at kanskje barnehjemmet kunne ta den yngste, i hvert fall? Men Anne Kristine så jentene hånd i hånd og en mor som hadde flettet håret deres så fint, en mor som elsket barna sine, men ikke hadde noe å gi dem. Og hun tenkte: «Vi kan ikke skille dem». Bestyreren hadde akkurat fått en pengegave, og hun ga dem til moren og ba henne finne det rimeligste husværet hun kunne få leie. Så skaffet Anne Kristine noen kasseroller og samlet inn litt råvarer som ris og bønner. I tillegg til tre steiner og noe trekull var det alt som trengtes. Moren begynte å koke og selge mat på fortauet, og fikk nok til seg og barna.
– Jeg blir så rasende når noen sier at mennesker ikke har noen grunn til å være flyktninger hvis de bare er fattige. «Bare». De skulle prøvd selv!

Hvor som helst
Hun tar en slurk av kaffen og en bit av rundstykket. Stadig vekk kommer noen bort, hilser og slår av en prat. Det er det hun liker aller best med å selge Krigsropet – kontakten med så mange ulike mennesker. Forleden satt hun to timer og snakket med en kar som trengte å prate. Og nylig hadde hun en fin samtale med en mann fra Eritrea.
– Vi snakket om kulturforskjeller, blant annet. Han hadde vært her i 18 år, var godt integrert, hadde funnet seg en kirke nedi byen, og funnet seg vel til rette i Norge. Det er jo slike ting som det er så hyggelig å få vite, men sånt hører vi i samfunnet lite om.
Anne Kristine synes hun møter så mange hyggelige mennesker. Mange er også kjente for henne, gjerne eldre, som er fast på kjøpesenteret og liker å slå av en prat. Andre mennesker, mange med kort tilknytning til Norge, kjenner Frelsesarmeens arbeid gjennom ulike hjelpeprosjekter i utlandet. Hun finner fellesnevnere og innfallsvinkler basert på menneskekunnskap og erfaring, og dermed er salget av Krigsropet også et integreringsarbeid.
– Det brenner jeg jo også for!
Når hun hver uke henter en ny bunke med blader, gjør hun seg alltid kjent med de ulike sakene. Da har hun et godt tilknytningspunkt hvis folk stopper såpass lenge at det er tid til en prat.
– Da kan jeg si: «Her er det en sak jeg tror kan være interessant eller aktuell for deg». Noen ganger er det intervjuene som kan være nøkkelen. Kanskje noen kjenner til den og den personen. Når det har vært reportasjer om romfolk, for eksempel, er det fint å kunne vise hva som skrives om det, forteller majoren.
På denne måten prøver hun å nå flest mulig. For Anne Kristine er det viktig å selge Krigsropet, og hun opplever at bladet har betydning for mange.
– Og så må jeg jo si at vi får mye skryt for bladet, forteller hun med et smil.
– Snakker noen helt konkret om Gud?
– Av og til. Jeg prøver jo å si «Gud velsigne deg» der hvor det føles naturlig. Noen ganger skal det ikke mer til. Forleden var det en småbarnsmamma som sa: «Ja, det skal virkelig komme godt med!» Det er jo noen ganger man blir litt kjent og vet når folk er mottakelig og trenger å høre at det er en Gud som er der og som hjelper deg. Det med å være i Guds hånd, er en ting jeg nevner ofte. Det brukte jeg jo også mye for ungene mine på Haiti da det var fare på ferde. Det er jo en trygghet, samme hvor du er i verden. Over alt finnes det mennesker som sliter. Jeg møter veldig mange mennesker som har angst og problemer.
– Hvordan opplever du det å være Krigsropet-selger?
– Det betyr veldig mye for meg! Jeg er så takknemlig så lenge jeg får være frisk nok til å stå der. Jeg føler at jeg lever fremdeles! At det er bruk for meg. Det er det jeg ber om også, når jeg går ut med Krigsropet: At jeg må være til hjelp for noen. Mange av dem som går rett forbi henne, smiler og nikker, så Anne Kristine synes det er koselig uansett. Mens samtalene med de som stopper opp, kan dreie seg om alt mulig. Glede. Sorg. Tro. Tvil.
Har Anne Kristine tvilt på Gud i vanskelige kår langt hjemmefra?
– Nei, det har jeg ikke. Det var jeg ferdig med som ung.

Gråt og glede
Og da er vi tilbake ved barnetroen til jenta fra Åfarnes i Møre og Romsdal, som ble invitert til Frelsesarmeen, men slet med tvil og følelse av hykleri. Helt til den kvelden da hun på vei ut av møtesalen ble spurt om hvordan hun hadde det. Det endte med at en gruppe mennesker knelte og ba for henne.
– Jeg kjente ikke den store forandringen, men der og da bestemte jeg meg for å tro.
17 år gammel ble hun soldat, og jobbet med regnskap før jobb som korrekturleser og resepsjonist i Åndalsnes avis, fram til en tale på et møte vekket henne: «Hvis vi virkelig elsker Gud, så ville vi ikke stille oss så mange spørsmål, men gjøre det vi kan».
– Jeg følte at mitt kall er å gjøre det jeg kalles til hvor som helst. Der jeg best kunne brukes. Dermed ble det Krigsskolen og første ordre: Curaçao.
Dit reiste hun i 1964, 24 år gammel, først til Brussel og så med båt fra Antwerpen via Portugal, Madeira og Trinidad. En tur som tok tre uker og ga henne tid til språkstudier i nederlandsk som hun trengte på øya. Møtet med oppgaven beskriver hun som skremmende. Hun arbeidet på et sjømannshjem der flere enn 100 sjøfolk daglig var innom for handling, aviser, post, gratis kaffe og mye mer. Hun fant seg ikke til rette. Var det dette hun hadde reist ut for? Var det dette hun hadde forsaket et liv med mann og barn for?
– Samtidig var det veldig lærerikt, og kanskje lærte jeg aller mest i denne perioden. Hun ble invitert på ferie til Haiti av Oline Kleivstølen, «kapitene Oline» som de sa på kreol, fra Ål i Hallingdal, som ledet Frelsesarmeens arbeid der. Anne Kristine falt pladask for landet – og for hvordan Frelsesarmeen jobbet nært med lokalbefolkningen.
– Da de skulle ha møte, slo de på trommene, så strømmet folket til. Den følelsen av at alt stemmer, har jeg fremdeles, forteller den pensjonerte majoren.
Hun håpet og ba om Haiti ved neste korsvei, og gråt sine modige tårer da det ble Surinam. Men både det grønne, frodige landet, arbeidet på aldershjemmet og sjefen hun hadde, viste seg å være helt fantastisk.
– Surinam ble det beste som kunne skjedd, og jeg gråt enda mer den dagen jeg skulle dra.
Deretter ble det Jamaica og arbeid som lærer i mobilitet for blinde, år hun beskriver som flotte og givende. Før hun fikk permisjon og dro hjem for å stelle sin kreftsyke mor. Hun ble i Norge og arbeidet på Jeløy folkehøgskole fram til etter at også faren døde. Jamaica ville ha henne tilbake, men så skjedde det: Haiti trengte henne enda mer.
– Gjett om jeg sa ja! nærmest jubler majoren.
Før hun dro, tok hun fransk og matematikk på voksengymnas.
– Jeg måtte kunne hjelpe barna med leksene, og jeg visste at matematikkunnskaper er det som ofte stopper folk. I tillegg er matte mitt fag, altså, sier hun og ler.
Det ble mye leksehjelp, mye bønn, mye jobb. Mye kulesus og kakkerlakker, rotter og råskap. Redsel. Ikke for egen del, men for ungene, når de var ute og man hørte det skjedde noe. Og hver gang et barn ble så sykt at det kunne dø, og det var mørkt og altfor farlig å gå ut.
– Da ber du. Og da er det ikke tro, men fortvilelse som driver deg. Vi mistet ingen. Det må være et mirakel!
Når det ble for mye, søkte hun fred ved å nyte det vakre i kunsten. Både kirkekunst og annen haitiansk kunst. Og det er all latteren og gleden hun husker best. Fellesskapet som utvikler seg når man må være inne etter mørkets frambrudd. Samtalene med barna og ungdommene.
– Vi prøvde å leve et vanlig familieliv. Selv om det til tider var krevende med all uroen.
Hun elsket jobben sin, bortsett fra det å lage budsjett. For hvordan planlegge når du ikke vet totalen for gavene som kommer inn?

Den modige majoren
I 16 år arbeidet majEtter det voldsomme jordskjelvet på Haiti i 2010, var Anne Kristine Herje tilbake for å hjelpe.

Arbeid som bærer frukt
Den dedikerte majoren har vært tilbake på Haiti nesten årlig siden hun gikk av med pensjon som 65-åring. Da det voldsomme jordskjelvet rammet i 2010, over 300 000 mennesker døde og hele kvartaler i hovedstaden ble jevnet med jorden, hadde Anne Kristine allerede billett. Siste biten fikk hun haik med et medisinfly. Så var hun hos sine, og kunne høre historiene. Ingen turte sove inne i det som sto igjen av Frelsesarmeens anlegg. Men på området ute lå 20 000 mennesker som hadde mistet alt, og sang salmer. Hun sovnet til salmer og våknet opp til bønnemøte.
I kaoset etter naturkatastrofen klarte Anne Kristine å spore opp de aller fleste av de 322 barna i Frelsesarmeens fadderprogram. Fire ble bekreftet omkommet. 12 var det umulig å få kunnskap om. Alle barna fra barnehjemmet hadde greid seg, men mange av dem som var blitt voksne, hadde mistet hjemmene sine. En dame Anne Kristine kjente fra før, hadde mistet tre barn. To av dem var med i fjernadopsjonsprogrammet. Nå lurte hun forsiktig på om yngstemann, den gjenlevende, kunne få den ene fjernadopsjonsplassen? Hun hadde dessuten en nabo som hadde ei lita jente. Kunne hun få den andre? Det var lett å svare ja.
– Hva skal man si om et menneske som tenker på naboen når hun selv er i den dypeste fortvilelse? spør Anne Kristine og blir stille.
Hun husker det vonde, men det gode har festet seg. Og det gode tikker inn på Facebook, på e-post, på Messenger. Rapporter, takk og invitasjoner til bryllupsfester. Mange av hennes voksne unger tar seg av barn som er uten foreldre. Arbeidet gir ringvirkninger.
– Jeg fikk akkurat en melding fra en av de voksne barna mine som har reist til Brasil om at nå har han funnet en kirke: «Vil bare si takk for at du oppdro meg og at jeg er veldig glad i deg». Det er jo bare fantastisk! utbryter Anne Kristine.
Hun pakker sammen, klar for dagens andre bolk med salg av Krigsropet på Storo, og flere samtaler om Gud, tro, tvil, vær og vind. Og Haiti.