a123

Den reisende kulturarven

Kanskje har du hørt dem. Romfolk som sitter på gatehjørner og spiller musikk som er konsertsaler verdig. Musiker Solfrid Molland har invitert noen av dem med på plateinnspilling.

Den reisende kulturarven
Sigøynermusikken overføres fortsatt ofte på tradisjonelt vis, fra far til sønn. Solfrid Molland har vært i Romania og besøkt familiene til alle som er med på platen, blant annet Gheorghe Vasile. Gheorghes barnebarn Mario Vasile lærer de tradisjonelle sangene på fiolin av sin far og bestefar. Foto: Erlend Berge

«Gjennom musikk husker vi hvem vi er og hva vi var ment til å være.» Det skriver fiolinist Valentin Vasile i heftet til cd-en Musikken er mitt fedreland. Han spiller ofte i Oslos gater, nå er han en av musikerne som gir ut plate sammen med Solfrid Molland.

– Albumet er et møte mellom norsk musikk og sigøynermusikk. Vi har med tradisjonelle sigøynersanger, rumenske salmer og norske sanger av Øystein Wingaard Wolf og Aage Samuelsen, forteller Molland.

Salmene fremføres av Hjerterom-koret, fra den lille rom-menigheten som møtes i Markus kirke. Noen er tiggere, andre har fått seg jobb her.

 

Hjerte for sigøynermusikken

I cd-heftet forteller musikerne og noen av sangerne sin historie. De forteller hvorfor de er i Norge, hva pengene de får inn går til, og de deler noen tanker om livet hjemme i Romania og i norske gater. Molland håper det vil bidra til at flere ser enkeltmenneskene bak avisoverskrifter og stereotypier. Og ikke minst at flere oppdager den vakre musikken som er så viktig for romfolket. For selv om hun er utdannet klassisk pianist, har hun lenge hatt et spesielt hjerte for sigøynermusikken. Med sitt lille, røde trekkspill har hun reist rundt i Europa og lært tradisjonelle sanger. I 2011 kom platen Katedral for tapte drømmer, i samarbeid med sigøynerorkestret Taraf de Haïdouks. Ideen til album nummer to kom etter sommeren 2012.

– Det var skammens sommer i Norge. Fordommer mot romfolk dominerte i medier og nettdebatter, og de ble jaget fra sted til sted av politiet. Frelsesarmeen, Kirken Bymisjon og Den norske kirke bestemte seg for å vise romfolk at de er velkomne ved å invitere dem som hedersgjester i et gjestebud i Trefoldighetskirken i Oslo. Jeg spilte under gjestebudet, og ville gjerne ha med noen av gatemusikerne som spiller i Norge, sier Molland. Dermed gikk hun ut i Oslos gater og lyttet. Slik møtte hun Gheorghe Vasile-Buzoianu som spiller trekkspill, sønnen hans, fiolinist Valentin Vasile, og saxofonist Ion Cantaragiu Rasturnel. Det ble starten på et musikalsk samarbeid. De har blant annet spilt sammen under mange gudstjenester i Tøyenkirken i Oslo, før de gikk i studio sammen. Molland har også vært i Romania og besøkt familiene til alle som deltar på innspillingen.

– Det er mange som snakker om at pengene folk gir til romfolk går rett i lomma på bakmenn. Jeg kan ikke garantere at det ikke finnes enkelte bakmenn, men jeg kjenner mange romfolk, og jeg har aldri vært borti noe slikt. Jeg har møtt familiene og sett selv hva pengene går til, sier Molland engasjert.

Hun viser fram bilder av ei lita jente som stolt holder opp skolebøkene sine. Det er datteren til Simona Vaduva, en av korsangerne. Simona jobber med å vaske sengetøy for Kirkens Bymisjons overnattingstilbud for bostedsløse tilreisende. I tillegg vasker hun for private.

– Pengene hun tjener, gjør at datteren får klær, bøker og andre ting hun trenger for å gå på skole. I tillegg forsørger Simona sin arbeidsløse ektemann og hans foreldre som er uføre etter en alvorlig bilulykke, sier hun.

 

Klassereise

Gheorghe Vasili har foretatt en stor klassereise ved hjelp av musikken. Han er nå en anerkjent musiker som har fått oppdrag rundt i Europa. Dermed har han klart å gi alle sine fire barn høyskoleutdannelse. Nå bruker han det han tjener på å bygge et hus på enkleste vis, men med en etasje til hvert av de voksne barna.

Dersom det blir vanskelige tider skal de alltid ha et sted å vende tilbake til. Når barna kommer hjem, samles vi her. Da blir det et «musikkens hus». Barnebarna på seks og ni år elsker å spille. Vi lærer dem de gamle tradisjonelle sigøynersangene slik at de kan bære tradisjonen videre.

(– Gheorghe Vasile i cd-heftet.)

– Slik tenker mange romfolk, det er et fantastisk samhold i familiene. Siden de ikke har et eget land, er familien veldig viktig, den gir trygghet, forteller Molland.

Gheorghes sønn, Valentin, er utdannet ved musikkonservatoriet, den mest prestisjefylte musikerutdanningen i Romania.

Hvorfor vil du spille på gata i Oslo, spør folk. Du som er en profesjonell musiker? Jeg trenger pengene. Jeg kan tjene like mye på fire dager med gatemusikk som en måned i Filharmonien i Bucuresti. Det er fint å spille i Oslo om vinteren, lyset er så vakkert og snøen daler sakte.

Musikken er mer enn meg selv. Jeg har alltid musikk i meg. Musikk er et transparent språk vi alle kan føle. Gjennom musikk husker vi hvem vi er og hva vi var ment til å være.

(– Valentin Vasile i cd-heftet.)

 

Den reisende kulturarven
Solfrid Molland har reist rundt i Europa med trekkspillet sitt og lært tradisjonell sigøynermusikk av romfolk. Hennes andre plate har blitt til i samarbeid med musikere som spiller i Oslos gater. Foto: Erlend Berge

Sigøynermusikk i kirkerommet

Platen gis ut av Kirkelig Kulturverksted, med støtte fra Kirkens Bymisjon. De driver blant annet prosjektet «Rom for rom» i Tøyenkirken, Simona er blant dem som har fått jobb der. En annen sanger, Ofelia, har gått på sykurs gjennom Rom for rom, og har nå praksisplass hos en norsk designer. Det gir nytt håp om arbeid når hun reiser tilbake til Romania.

Mange romfolk er kristne og har opplevd noen kulturforskjeller i møte med norske kirker. Da de ble invitert til gjestebudet i Trefoldighetskirken, ville de først ikke ta imot mat der, for dem er det respektløst å spise i en kirke. At sigøynermusikken var velkommen inn i kirkerommet, var også svært overraskende for dem til å begynne med.

– Valentin sa først at han godt kunne spille et klassisk stykke isteden. Men jeg sa at det var deres egen musikk vi ville høre. Jeg tror det var veldig sterkt for dem.

Salmene som er med på cd-en er rumenske salmer.

– Romfolk har tatt til seg religionen i landene de har slått seg ned i. I Romania er de fleste ortodokse kristne. Men mange er også med i pinsemenigheter. Der opplever de ikke den samme stigmatiseringen som ellers i samfunnet, romfolk kan bli ledere og pastorer som alle andre, forteller Molland.

Spesielt rumenske romfolk er opptatt av å ikke bli kalt sigøynere, fordi ordet er forbundet med fordommer og forfølgelse. Men de kaller likevel ofte musikken sin for sigøynermusikk. For mens romfolk selv har vært utsatt for stigmatisering og overgrep gjennom århundrene, har musikken deres ofte vært respektert, og ordet sigøyner-musikk har en positiv klang. Og den er langt viktigere i vår kulturhistorie enn mange er klar over.

– Vår klassiske musikkarv hadde ikke vært den samme uten sigøynermusikken. Alle de store klassiske komponistene, som Brahms, Lizst, Chopin og Bach, har enten latt seg inspirere av sigøynermusikk eller lånt fra den.

Og påvirkningen var gjensidig. Før radio eller internettets tid tok romfolket med seg musikken over landegrensene.

– De kunne låne et vakkert tema fra Chopin for eksempel, og spille det rundt i Europa. Det påvirket igjen andre klassiske komponister, sier Molland.

Fortsatt videreføres sigøynermusikken ofte på den tradisjonelle måten, fra far til sønn. Kjønnsrollene er tradisjonelle, kvinnene kan synge men er sjelden musikere.

– Samtidig er ikke dette konservert «museumsmusikk», slik folkemusikk noen ganger kan bli. Nye generasjoner tilpasser musikken til sin tid, og tar i bruk nye instrumenter, forteller hun.

 

Den reisende kulturarven
Romfolket har gjort inntrykk på Solfrid Molland. Foto: Erlend Berge

Fordommer i media

Molland blir fortvilet over måten norsk presse og politi behandler fattige romfolk på. Det gjør vondt å lese stigmatiserende artikler i mediene.

– Det er mine venner og kolleger de skriver om, mennesker som kan lese dette eller få det referert. Før sommeren 2013 ble det blant annet skrevet at det hadde vært 2000 tiggere i Oslo sommeren 2012, og nå ville det komme dobbelt så mange. Det ble snakket om «tiggerinvasjon» og at politiet «sto i beredskap». Det er en ordbruk som gjør at man skulle tro vi var i krig. I realiteten var det under 1000 tiggere her i 2012, sier Molland.

Hun forteller at 2000 var det totale antallet mennesker som sov ute i Oslo i løpet av 2012. Det inkluderte blant annet norske rusmisbrukere, sør-europeere og andre som lette etter arbeid i Norge, og romfolk.

– Politiet sa også at de hadde sjekket rullebladet til 98 tilfeldige romfolk på gata. 95 av dem hadde et kriminelt rulleblad. Det er klart folk blir redde når de leser sånt. Men hadde journalistene undersøkt litt nærmere, ville de sett at en håndfull av disse var straffet for alvorlig vinningskriminalitet. Resten hadde ulovlig camping eller aggressiv tigging på rullebladet. Tiggerne sov ute under broer og i parker, og politiet gikk rundt og vekket dem og ga dem bøter for ulovlig camping. Aggressiv tigging kan du få på rullebladet bare ved å holde ut hånda og be om penger istedenfor å sitte helt stille, hevder Molland.

Fattig, hva er nå det? Selv om du ikke har et hus, betyr ikke det at du er fattig. Du er først fattig når du er helt alene, når du ikke har noen rundt deg, når du ikke har Gud. Da er det til ingen nytte å ha et stort hus. Hvis du er alene i det huset, da er du ensom og fattig.

(– Simona Vaduva i cd-heftet, hentet fra et intervju i Vårt Land.)

Møter vi romfolk med mer åpenhet, vil vi også se at vi kan lære noe av dem, mener Molland. Ikke minst samholdet, det å ha tid til hverandre.

– De er aldri alene, alle bryr seg og blander seg inn i hverandres liv på godt og vondt. I en av landsbyene jeg besøkte i Romania, tente foreldrene opp ett lite bål i hagen sin hver kveld. Bortover hele gata så vi slike bål. Så satt familien rundt bålet og var stille sammen, snakket om dagen, sang og fortalte eventyr. Det var en utrolig ro, og jeg har aldri følt meg så trygg noen gang.

stine.frimann(a)frelsesarmeen.no

Denne artikkelen står i Krigsropet nr 8 2014, du finner flere smakebiter fra Krigsropet her. Bestill abonnement eller prøvenummer her. Krigsropets Facebook-side finner du her.